Espen Bredesen og familien

Gjengen er samlet: For første gang siden 1988 har Espen Bredesen fulgt OL hjemmefra. Her sammen med kona Vibeke og barna (f.v.), Savannah, Aurora og Noah. © Foto: Morten Bendiksen

Espen Bredesen og familien

Teselskap: Datteren Savannah serverer gjerne te til bestevenninnen Fride og pappa Espen inne på sitt rosa drømmerom. Interiøret må være enhver ungpikes drøm. © Foto: Morten Bendiksen

Arne Scheie og Espen Bredesen

Stjernelag: Siden 2000 har Espen vært ansatt som ekspertkommentator i NRK. Her sammen med Arne Scheie. © Foto: NRK

I 1994 trykket hele kongeriket Espen Bredesen (46) til sitt bryst da han vant alt som kunne vinnes i hoppbakken. OL-gullet ble stående som selve symbolet på suksessåret. Det var likevel en annen hendelse dette året som skulle påvirke livet hans enda mer, nemlig en tur ut på byen i Trondheim.

De vakre øynene

- Jeg hadde gjemt meg bort i et hjørne sammen med noen gode venner. Dette var etter OL, så det kunne bli litt slitsomt med all oppmerksomheten. Så sto Vibeke der, hun skilte seg ut i mengden med sine utrolig vakre øyne, sier Espen og smiler, fortsatt like forelsket.

- Jeg skulle faktisk egentlig holde meg hjemme, men så overtalte noen venner meg til å bli med ut likevel. Så man kan godt si at det var skjebnen som ville at vi skulle møtes den kvelden, sier Vibeke Bredesen (40).

Og vips, så hadde Espen også sikret seg prinsessen.

Unik kommunikasjon

Tre år etter spurte Espen om sin utkåredes hånd på nøyaktig samme sted, og det lykkelige paret ble smidd i hymens lenker.

I dag er de stolte foreldre til Aurora (14), Noah (10) og Savannah (5). Det sporty ekteparet deler gledelig oppskriften på et lykkelig ekteskap.

- Vibeke er utrolig morsom, og hun ser meg for den jeg er. Vi snakker utrolig bra sammen og ler alltid på de samme stedene når vi ser film.

- Jeg tror nok det er den unike kommunikasjonen som er hemmeligheten bak et langt og lykkelig ekteskap. Ikke bare er vi ektefeller og kjærester, men også bestevenner, skryter Espen av sin kjære.

- Espen er alltid positiv, og alt har en tendens til å ordne seg rundt ham. Når han er hjemme, er han veldig til stede for barna, og han er en fantastisk snill pappa og mann, sier Vibeke og kikker varmt på ektemannen.

Har vært superegoistisk

Det er ingen tvil om at OL-helten har funnet seg en tålmodig dame. Som topphopper hadde han på det meste 240 reisedøgn i året. Da han i 1999 la opp fordi motivasjonen ikke lenger var på topp, satte heller ikke det en stopper for reisevirksomheten. Kort tid etter ble han ansatt som ekspertkommentator i NRK, og siden har han fulgt de norske hopperne tett.

- Vi kan vel telle på én hånd hvor mange nyttårsaftener vi har feiret sammen. Sist var da Savannah ble født i 2008. Det er beundringsverdig hvordan Vibeke lar meg være meg, og orker å bli hjemme og ta vare på barna våre når jeg er ute på reiser. Du kan si det sånn at vi ikke har rukket å bli lei av hverandre! flirer Espen.

- Det handler om å gi og ta, som i alle forhold. Men om vi skal trekke frem det positive med all reisingen, så er det jo nesten som om man blir litt småforelsket hver gang han kommer hjem igjen, sier Vibeke.

Espen innrømmer at overgangen fra et liv som toppidrettsutøver til å fungere i en vanlig hverdag som småbarnsfar, har vært vanskelig. Så lenge hopphelten kan huske, har han kun måttet ta hensyn til seg selv og sine egne behov.

- Man er ekstremt egoistisk som idrettsutøver, og jeg syntes overgangen var vanskelig. Jeg hadde vært superegoistisk, der jeg våknet hver dag og gjorde det som var best for meg selv. En slik tankegang fungerte jo ikke i et liv med unger. Etter hvert har jeg fått andre verdier som betyr mer. Det har vært helt avgjørende at jeg har vært endringsvillig.

Stolte av faren sin

Årets OL var det første han ikke var til stede på siden 1988. Det satte familien pris på. Men Vibeke avslører at Espen likevel ikke helt greide å legge fra seg kommentatorjobben.

- Espen kommenterer alltid hopprennene, selv om vi sitter her hjemme i stua. Jeg sier bare «Nå må du gi deg!», erter Vibeke.

Det største OL-øyeblikket er uansett fra Lillehammer i 1994. Gullet på hjemmebane husker han som høydepunktet i karrieren.

- Jeg kjente på de massive forventningene, jeg var i knallform, og det ble en utrolig kraftig og intens opplevelse. Det året vant jeg alt og fant kvinnen i mitt liv. Men jeg har aldri tatt til tårene av en gullmedalje, det skal veldig mye til. Hadde derimot barna vært involvert, da hadde saken vært en annen. Barna er de eneste som kan få meg til å gråte.

Eldstedatteren Aurora reagerer spontant på utsagnet og setter seg på farens fang.

- Vi er utrolig stolte over at han er pappaen vår, sier hun.

Les hele saken
Les alt om: