PER SANDBERGS VONDE FAMILIETRAGEDIE
Min brors død tok livet av mor
Per Sandberg opplevde brått å miste sin bror Stig. – Da satt moren min seg rett og slett ned for å dø, sier han.
Per Sandberg (53) er svært åpen i sin selvbiografi «Mot min vilje», der han forteller om flere tragiske og triste hendelser i livet. Frp-toppen vet at visse minner alltid vil være der.
- Særlig den episoden i '97, sier Per alvorlig til Her og Nå.
Det var hans mor Rannveig som fikk den urovekkende telefonen. Pers bror Stig hadde sagt han ikke orket mer og ikke hadde noe mer å leve for. Moren bodde for langt unna og kunne intet gjøre, men Per befant seg i nærheten.
«Følelsen av hjelpeløshet må ha vært enorm,» skriver Per i boken.
Saumfarte huset
Vel fremme saumfarte han huset og ropte fortvilet, men fant ikke broren. Per ringte politiet og ba om assistanse. Men avskjedsbrevet fra broren ga ham en klar indikasjon på hvor dette bar.
«I dagene som fulgte klandret jeg meg selv for at jeg ikke lette etter ham på loftet først. Jeg tror jeg fortsatt hadde puls på ham da jeg tok ham ned, men det var ingen tvil om at Stig ønsket å dø,» skriver han.
Den dag i dag er skyldfølelsen til stede.
- Den vil naturlig være med, sier Per, som har tenkt på om han kunne gjort noe for å forhindre det tragiske utfallet.
- Det tror jeg alle gjør. Man føler litt skyld, og så er man litt forbannet. Så det preger meg, sier Per.
Bunnløs sorg
Etter dødsfallet var morens sorg bunnløs.
- Den som fikk mest dårlig samvittighet på det tidspunktet, tror jeg var moren min. Hun fikk så dårlig samvittighet og skyldfølelse at hun rett og slett satt seg ned for å dø, sier han.
«Et par måneder etter Stigs begravelse kom reaksjonen og nedturen hennes,» skriver han i boken.
Utsikt mot kirkegården
Moren var så opptatt av sin avdøde sønn at familien flyttet til et hus hvor hun hadde utsikt mot kirkegården hvor Stig var begravet.
«Hver dag satt hun og stirret utover. Jeg tror hun hadde en telepatisk samtale med gutten sin, som hun ønsket å møte igjen,» skriver han.
I årene som fulgte ble moren stadig sykere, og hun døde i 2007.
Fortsatt tabu
Nå er Per opptatt av at selv vonde hendelser og minner, kan bringe noe nyttig med seg.
- Sånn motstand gir deg noe, lærer deg noe. Både om en selv, men også om dem som står deg nær og dem du omgås, sier Per, som er opptatt av at man skal kunne snakke om selvmord.
- Det temaet er underkommunisert. Det er fortsatt tabu.
Tross ønske om mer åpenhet, brorens bortgang var likevel ikke ukomplisert å skrive om.
- Det var det siste, og under tvil, jeg tok med i boka.
Denne saken ble første gang publisert 06/12 2013, og sist oppdatert 01/05 2017.