Det er ett år siden Øystein Dolmen mistet vennen
Føler meg alene uten Gustav
– Jeg tenker på Gustav hver dag, forteller Øystein «Knutsen» Dolmen.
- Den enorme tristheten bærer jeg i meg ennå. Men jeg har også de glade minnene med i bagasjen. Året som har gått etter at Gustav døde, har vært et veldig rart år, medgir Øystein Dolmen (64).
Skjærtorsdag er det ett år siden Gustav Lorentzen døde, bare 62 år gammel. Hjertet hans stanset 21. april i fjor, under et orienteringsløp i hjembyen Bergen. Livet sto ikke til å redde.
Brått ble verden snudd opp ned for kompanjongen Øystein. Som duoen Knutsen & Ludvigsen hadde de underholdt små og store siden 1970, og flere generasjoner nordmenn sørget over tapet av «Ludvigsen».
Den massive oppmerksomheten gjorde at Øystein måtte ta en «timeout».
- Selvsagt var det et enormt sjokk for meg at Gustav døde. I tillegg til den private sorgen ble også bortgangen hans et offentlig anliggende, noe hele nasjonen var opptatt av. Jeg måtte melde meg ut et døgn før jeg klarte å si noe, forteller han.
Øystein og Gustav hadde mange planer og ideer for fremtiden: En stor konsert med Arve Tellefsen og Kaare Ørnung på Oslo Kammermusikk Festival var spikret og et samarbeid med Riksteatret var også på trappene.
Teaterprosjektet er blitt til forestillingen «The Knutsen & Ludvigsen Norway Tour 2011», som turnerer landet rundt frem til jul. Øystein har stått for bearbeidelsen av manuset.
- Det er ikke til å komme bort fra at jeg har følt meg alene, spesielt i prosesser der vi alltid har vært to, forteller Øystein.
Mens Gustav Lorentzen bodde i Bergen, har Øystein Dolmen i alle år hatt tilhold i Trondheim. Når de var på turné, levde de tett sammen. I periodene hvor de jobbet frem nye ting, satt de som oftest i hver sin by - og hadde møter på telefonen. Det var en samarbeidsform som fungerte utmerket.
- Vi var på samme bølgelengde. Når jeg hadde funnet på en morsomhet, fikk jeg respons med én gang av Gustav. Slik flirte vi oss frem til nye sanger og tekster. Det savner jeg. Når jeg finner på en morsomhet nå, er det ingen der, forteller Øystein Dolmen.
Men Øystein har også en del i seg som foretrekker aleneheten. Og den delen blir større for hvert år.
- Jeg trives når jeg kan gå lange turer for meg selv. Finne en lun plass, og ta opp matpakka. Da kan jeg bli sittende lenge, smiler Øystein, som synes det er viktigere å nyte dagen i dag enn å legge planer for en fremtid som kanskje ikke blir noe av.
- Øyeblikket i dag er langt viktigere enn et mål langt der fremme. Dessuten er det ingen ting jeg må, smiler Øystein Dolmen.
Tekst: Hans Petter Treider
Denne saken ble første gang publisert 18/04 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.