Trude Teige om sin nye hverdag

Nyter 50-årene – og forfatterlivet

Trude Teige innrømmer at det var skummelt å kaste seg ut i forfattertilværelsen på heltid. Men den blide sunnmøringen har ikke angret ett sekund.

Modig: – Folk flest opplever meg som modig, sterk. Pussig, men det er ikke slik jeg ser meg selv. Det tok mange runder før jeg våget å satse på meg selv, forteller Trude Teige.
Modig: – Folk flest opplever meg som modig, sterk. Pussig, men det er ikke slik jeg ser meg selv. Det tok mange runder før jeg våget å satse på meg selv, forteller Trude Teige. Foto: Lasse Eriksson
Sist oppdatert

Den søte lukten av nystekte vafler møter oss hjemme hos Trude Teige (55).

– Slå dere ned i stua, inviterer den populære forfatteren med 22 års fartstid i TV 2 bak seg.

Og mens hun steker enda et par vaffelhjerter, henter vi frem penn og papir. Det er nøyaktig ett år siden sunnmøringen takket for seg hos fjernsynskanalen. Etter å ha veid for og imot valgte hun å realisere en drøm: Å bli forfatter på heltid.

– Jeg har ikke angret ett sekund, kvitrer Trude inne fra kjøkkenet.

– Å fortelle historier er livet for meg. Nå sitter jeg her hjemme i det gule huset og skriver bøker, og reiser landet rundt og holder foredrag, leder konferanser og debatter. Det er en perfekt kombinasjon. Jeg får både kommet meg ut og truffet folk, og har mer tid til familien.

Men det var likevel ikke et enkelt valg å kaste seg ut i forfattertilværelsen, røper hun.

– I motsetning til hva folk ser ut til å tro, er jeg nokså engstelig av meg. Da er det godt å styrke seg på et lånt Pippi-sitat: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.» Eller som jeg har omskrevet det: «Man kan ikke vite om man får det til før man han prøvd.»

 

Ukjent historie

Plutselig spretter den trimglade journalisten opp og henter en bok.

– Dette er den siste «babyen» min, sier hun.

– Ja, for bøkene er som babyer for meg. Etter et langt svangerskap vil jeg gjerne at folk skal si: «Åååh, så fin!»

Hun ler av seg selv, mens vi varsomt tar imot «den nyfødte». En blond jente med armen rundt en ung mann i tyskeruniform smiler mot oss på coveret. «En ukjent historie om tyskerjentene», står det ved et svart/hvitt-bilde.

– Han som satte meg på ideen til temaet var faktisk en av de store, norske heltene fra Den andre verdenskrig, en gammel motstandsmann. «Du burde skrive om tyskerjentene», tipset han. På 70-tallet hadde han intervjuet flere av dem og funnet mange sterke historier skjult bak fortielser. Han lot meg få lese de klausulerte dokumentene. Tilfeldigvis ble jeg litt senere kontaktet av en «tyskerjente», Anna.

Etter 70 år i Tyskland hadde enken flyttet tilbake i Norge, fordi datteren hadde giftet seg med en nordmann. Da jeg møtte den stolte nordlendingen, viftet hun med et ferskt, norsk pass og sa: «No e æ endeli’ god nok.»

 

Kjære minner

Trude forteller at alle som giftet seg med tyskere under og like etter krigen mistet sitt norske statsborgerskap. I likhet med Anna reiste trolig 2–3000 norske kvinner til Tyskland, og den nye hverdagen som møtte mange av dem var svært vanskelig.

Spesielt for dem som havnet øst i landet, slik som Trudes fiktive tyskerjente, Tekla, hovedpersonen i «Mormor danset i regnet».

Trudes historiske roman er basert på sanne historier og faktiske hendelser.

– Hvorfor danset mormor Tekla i regnet?

– Det er barnebarnet Juni som minnes at hun danset i hagen i sommerregnet. Hun vet ingenting om at mormoren har bodd i Tyskland, eller at svaret på hvorfor hun danset i regnet finnes der, forteller Trude, som selv elsker regnvær.

– Særlig lyden av et skikkelig skur. Et av mange kjære barndomsminner er når mamma sendte med meg vafler ut i dukkehuset mitt i Fosnavåg. Der satt jeg og lyttet til regnet. Det regner som kjent ofte på Vestlandet.

Regn med meg: – At hovedpersonen i den nye boken min elsker å danse i regnet, er ikke det minste rart. Regn inspirerer meg også, sier Trude lattermildt i «hageslangeregnet».
Regn med meg: – At hovedpersonen i den nye boken min elsker å danse i regnet, er ikke det minste rart. Regn inspirerer meg også, sier Trude lattermildt i «hageslangeregnet». Foto: Lasse Eriksson

Trude humrer muntert.

– Også mine tre barn elsker regnvær. Det er spesielt ett minne som har brent seg fast hos dem: Da de var små, smurte jeg knekkebrød med brunost, og tullet oss alle inn i pledd i hammocken på terrassen. Der satt vi tett sammen, tygget knekkebrød og koste oss under lyden av regndråpene mot taket. Å danse i regnet, har jeg imidlertid ikke gjort – ennå.

Denne saken ble første gang publisert 08/10 2015, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også