Kim Haugen trosset foreldrenes råd
Ville ikke at jeg skulle bli skuespiller
Som sønn av et profilert skuespillerpar skulle man tro at Kim Haugens valg om et liv på scenen ble tatt imot med applaus. Det ble det ikke.
I fjor mistet skuespilleren Kim Haugen (56) sin mor, teaterveteranen Sissel Sellæg. Hun ble 85 år.
– Jeg sitter igjen med en god følelse av at hun hadde et fint liv og at vi hadde et veldig godt forhold. Og det er kanskje det viktigste: At man ikke har mye man skulle ha snakket om og skulle ha gjort annerledes, forteller Kim til Her og Nå.
– Det er jo en sorg i det, samtidig er det riktig. Vi skal alle den veien. Det er trist, men ingen tragedie at man er gammel – og dør.
Mye humor
Kim forteller at han har lært mye av moren, som i mange år hadde Oslo Nye Teater som sin hovedarbeidsplass.
– Hun hadde så mye humor, det var så mye å le av. Vi lo veldig mye, sier Kim. Humoren har han også selv i godt monn. En egenskap han verdsetter svært høyt.
– Det er viktig å kunne le litt av yrket mitt. Det er så vanvittig. Vi kler oss ut hele tiden med barter, luer og parykker på snei. Det er selvfølgelig innimellom veldig alvorlig og nervepirrende, men det kommer dager hvor man rister på hodet og sier «det her er vanvittig», forteller Kim, som i disse dager er i ferd med å sette opp «Dyrene i Hakkebakkeskogen» på Nationaltheatret i Oslo.
Også Kims far, Per Theodor Haugen (82), har hatt en minneverdig tid på scenen. Og med to profilerte skuespillerforeldre skulle man tro Kims vei inn i kunstnerverden var ferdig staket ut.
Hadde andre planer
Men til Her og Nå forteller 56-åringen at det slett ikke var tilfellet.
– Jeg gikk en helt «straight» videregående på Holtet og var egentlig interessert i å gjøre noe helt annet. Jeg så mye teater, var mye bak scenen og møtte mange av mine foreldres skuespillerkolleger, men var ikke innstilt på å bli skuespiller. Men så begynte jeg med skole- og russerevy. Da var jeg solgt.
Hjemme hos mor og far var det imidlertid ingen jubel.
– Mine foreldre ville ikke at jeg skulle bli skuespiller, og var veldig opptatt av det, sier Kim. I dag er han takknemlig for foreldrenes reserverte holdning.
– Fremfor at jeg ble et flinkt teaterbarn, følte jeg selv det var min voksne overbevisning som gjorde at jeg ble skuespiller.
Han fikk tidlig erfare at veien dit var alt annet enn enkel.
– Jeg kom ikke videre på teaterskolen. Men da ble jeg helt absurd betatt av det. Og forbannet, selvfølgelig, som alle blir når man ikke kommer inn.
Fikk plass til slutt
Kim fikk imidlertid skoleplassen sin til slutt. Han oppdaget også at foreldrenes råd var til god hjelp.
– Det er ingen fordel i søkeprosessen å ha kjente foreldre. Men fordelen med teaterforeldre er at jeg fikk en veldig fin rådgivningsbase. De ga meg hele tiden gode tips. Selv om jeg ikke brukte dem hele tiden, visste jeg at jeg kunne stille dem spørsmål om store problemer. Det var en stor hjelp.
Denne saken ble første gang publisert 22/05 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.