ÅPENHJERTIG KJETIL ANDRÉ AAMODT
Jeg var alltid redd
Døden var alltid en hårsbredd unna da han satte utfor. Da Kjetil André Aamodt ble pappa, ønsket han ikke lenger å risikere livet.
Han var livredd og beskjeden som barn – for at han skulle få juling av gutta på Lambertseter, redd for å kjøre fort på ski, for å skade seg, men mest av alt var han redd for at moren og faren ikke var der han trodde de var.
Den gang var det lite som tydet på at Kjetil André Aamodt (43) skulle bli Norges mestvinnende alpinist.
– Jeg hadde ordentlig separasjonsangst. Fatter’n og mutter’n måtte være hjemme når jeg var ute og lekte, da visste jeg at jeg hadde et trygt sted å gå til. Jeg var veldig engstelig og trygghetssøkende, det kjenner jeg igjen i barna mine i dag også, forteller Kjetil André til Her og Nå da vi møter ham ytterst på bryggekanten ved Bygdøy utenfor Oslo.
Men på idrettsarenaen følte han seg hjemme.
– Det er rart, men på idrettsarenaen våget jeg å ta plass. Der tok konkurranseinstinktet over.
Oslos østkant
Det er langt fra å vokse opp som en engstelig gutt på Oslos østkant til å sette utfor en bakke med helling på 85 grader og en fart på nærmere 160 kilometer i timen.
– Jeg er jo egentlig ikke veldig glad i fart, så når jeg kunne bli utforkjører er alt mulig. Jeg hadde heldigvis et konkurranseinstinkt som overskygget frykten, og jeg lærte meg å beherske den. Men jeg var alltid redd. Jeg husker flere ganger at løpere som satte utfor før meg falt og ble hentet av helikopter og fløyet til sykehuset. Kunne de dø, kunne jeg dø, forteller Kjetil.
– Dødsklumpen satt i magen, men jeg hadde også mye galgenhumor rundt døden, det var vår måte og ufarliggjøre den på. Men dødsangsten var der. Pappa var selvfølgelig også nervøs, men mest for resultatene. Mamma var livredd, hun så meg aldri kjøre utfor.
Fulgte sønnen
Foreldrene var en av de viktigste årsakene til at Kjetil André greide å lykkes som alpinist, og særlig pappa Finn fulgte sønnen tett gjennom hele karrieren.
– Da jeg var 16 år, kom jeg med på landslaget, men gikk fortsatt på Nordstrand videregående skole. Fatter’n mente nemlig at det var mer fornuftig å gå realfagslinja. Etter hvert ble jeg nødt til å ta privatisteksamener, tiden strakk ikke til.
– Det gjorde at jeg mistet kontakten med mange av skolekameratene og barndomsvennene mine. Jeg hadde bare gutta på landslaget, og de var så mye eldre enn meg. Det var ganske utfordrende en periode, spesielt før jeg fikk meg kjæreste. Jeg ble en usosial type, forteller alpinesset.
– Jeg burde nok ha gått på skigymnas, legger Kjetil tankefullt til.
16 år
Etter 16 år i verdenstoppen, fire OL- og fem VM-gull, kjente Kjetil André seg mett. Da han mottok idrettsgallaens hederspris i 2007, kom kunngjørelsen – karrieren var offisielt over. Da hadde datteren Erle (9) kommet til verden ett år tidligere.
– Det var flere faktorer som spilte inn på det tidspunktet, men at jeg hadde blitt far var avgjørende. Jeg ønsket ikke å risikere livet, reise rundt å være egoist og ikke få med meg oppveksten til barna mine.
– Jeg hadde kjørt 500 renn, og det var viktigere å være sunn og frisk og kunne følge opp barna mine enn å kjøre 200 til, bedyrer folkehelten.
Gitt meg mye
– Toppidretten har gitt meg veldig mye og formet meg som person, så det var naturligvis en periode jeg savnet det. I 20 år hadde jeg vært egoisten som dro rundt på gutteturer. I 13 av årene ventet kona mi Stine tålmodig hjemme.
– Jeg måtte lande og lære meg å leve på nytt. I dag føler jeg meg tryggere på meg selv og lykkeligere på alle måter enn da jeg var idrettsutøver.
Den lune TV-profilen humrer.
– I dag ler jeg av meg selv i forhold til den bobla jeg var i – alt var så veldig viktig, hvert eneste skirenn. I dag skrur jeg på TV og tenker overrasket: «Er det World Cup-renn nå?»
Papparollen
I dag er det papparollen som er viktigst, og tanken på at hans egne barn skal sette utfor alpinbakken skremmer vettet av ham.
– Det eneste målet jeg har i dag er å være en god far. Jeg har gjerne med meg Axel (5) og Erle (9) på ski, men mest for skigledens skyld. Det er mye fart i barna. Jeg kjenner det i magen med en gang de setter utfor – skal jeg virkelig gå denne veien med barna mine? sier han.
– Det er viktig å følge opp barna og gi dem kjærlighet, men toppidretten er ikke noe å hige etter. Det finnes en stor bakside av medaljen. Det betyr mer å gi dem en mestringsfølelse, topp-idrettsgenet er noe du må være født med.
Faren spilte en viktig rolle i Kjetils alpinkarriere, og la alt til rette for at han skulle bli verdens beste alpinkjører. TV-yndlingen har tatt med seg foreldrenes evne til å følge opp, men sliter med å sette ned foten i forhold til barna.
Snill og grenseløs
– Jeg er en altfor snill og grenseløs pappa. Kona mi er den gode oppdrageren. Jeg har fått gleden av å være den snille. Det er jo selvfølgelig litt irriterende for Stine at jeg ikke følger opp hennes rammer, så jeg må bli bedre på å være litt streng.
Kjetil tar en pause.
– Jeg tror det har litt med at fatter’n var streng, satte rammer, det var jo selvfølgelig nødvendig. Men når jeg er streng, hører jeg ham. Man blir så lik sine foreldre. Da stopper jeg meg selv og blir myk igjen, nikker skilegenden unnskyldende før han hopper opp.
Han må hente barna, og har ingen tid å miste.
Denne saken ble første gang publisert 20/04 2015, og sist oppdatert 01/05 2017.