Da første bind av «En sjøens helt» kom i 2012, hadde forfatteren Jon Michelet (70) aldri drømt om at det skulle ta slik av som det har gjort nå.

I september i år kom bind tre av totalt fem planlagte. Her får man følge lettmatrosen og matrosen Halvor Skramstad om bord på et tankskip i den norske handelsflåten under andre verdenskrig. Foreløpig har romaneposet solgt utrolige 450 000 eksemplarer.

– Det er helt eventyrlig! Det er nesten så jeg må klype meg i armen hver eneste dag. Men det aller viktigste er at jeg får så flotte tilbakemeldinger fra leserne. Det jeg ofte får høre, er at jeg har fortalt historien til faren, broren, onkelen og bestefaren som ikke fortalte noe selv mens de levde, sier Jon til Her og Nå.

 

Selv har han sin egen historie til sjøs.

– Mitt sjømannsliv startet med drømmen om eventyret. Det å komme seg ut og få sett verden, og i juli 1962 mønstret jeg på som dekksgutt på 10 000-tonneren Tomar, tilhørende Wilhelmsens rederi tur-retur Australia.

Utpå høsten året etter mønstret Jon på som jungmann på asfalttankeren Vibit. Her tilbrakte han sin første jul hjemmefra som 2. styrmann.

 

Den første julen hjemmefra

I ruskete vær midt på Atlanteren ble det servert kalkun, og etterpå fikk sjømennene tildelt hver sin gave gitt av sjømannsmisjonen og velferden. Det gikk i votter, bibler og sokker.

Men i pakken til 19-åringen Jon var det noe helt annet.

– Jeg fikk et lite troll av rosa gummi med oransjerødt plasthår. Det så helt forferdelig ut og var stygt. Det var sikkert godt ment, men jeg orket ikke å dra trollet med meg jorda rundt, så det ble ofret til havgudene.

Jon Michelet

SER TILBAKE: – I dag må jeg si at jeg ikke savner ensformigheten jeg av og til opplevde på broa som styrmann. Timene og dagene gikk sakte, det er en monotoni jeg ikke har så god legning for. © Foto: Morten Bendiksen

Noen år senere, etter å ha vært i marinen og deretter gått styrmannsskolen, skulle Jon i 1967 feire sin andre jul til sjøs som styrmann om bord på skipet Borgland.

 

– Den julen ble ganske tøff, for jeg fikk noe som kan ha vært dysenteri i El Salvador. Jeg var så dårlig og dehydrert at jeg så vidt greide å komme meg på vakt. Det var ikke snakk om å bli liggende i køya, forteller han.

– Den gang ble sånne alvorlige magelidelser kurert med noe som jeg ikke tror finnes i dag. Vi spiste nemlig små kuler av opium. Grønn råopium i kuleform som skulle stabilisere systemet. Jeg må kanskje ha gått på broa i mild opiumsrus, sier Jon og ler.

Men opiumet virket, og Jon ble bra igjen. Men julefeiringen, den husker han ikke noe av!

 

Men noe han virkelig husker, var hans siste jul og nyttår til sjøs.

Som fattig student på journalistskolen hadde Jon mønstret på en av rederiet Fred Olsens Nordsjø-båter på slutten av 1960-tallet.

– På nyttårsaften kom vi inn til Drammen, hvor det var forferdelig kaldt. På årets siste dag skal jo båtene blåse i fløyta ved slaget midnatt. Da jeg skulle dra i fløyta, hadde den jækla vaieren hengt seg fast. Så båten bare ulte ustoppelig, forteller han.

– Jeg, som var skikkelig brisen ettersom vi i mannskapet var i gang med nyttårsfeiringen, måtte klatre opp på en isete mast på broa for å klippe vaieren med nebbtang. Jeg turte jo ikke å holde Drammen våken hele natta. Det er mitt siste minne fra julefeiring til sjøs, mimrer Jon humørfullt.

Skipet Borgland

STORT SKIP: Her er Borgland, hvor Jon hadde hyre som styrmann om bord. © Foto: Privat

Jon Michelet

MATROS: Da Jon var i marinen, var han matros på kongeskipet Norge. – Som dere ser, jeg prøvde å etterligne looken til Marlon Brando, forteller Jon humrende. © FOTO: Privat

Årets julefeiring blir uten sjøgang for Jon. Den blir hjemme på Larkollen med fire døtre og tre barnebarn – og kona Toril Brekke. Bare kvinner.

– Jeg er omgitt av kvinner. Når det kommer svigersønner på besøk, så dyrker jeg dem altså.

– Du har ikke lyst på barnebarn av ditt eget kjønn?

– Gutt? Nei, vi lager ikke gutter i vår familie. Vi er ikke amatører. Du vet, real lovers make girls!

Les hele saken