Charlotte Thøgersen fra «Farmen» var livredd for lukkede rom
Mamma hjalp meg gjennom angsten
«Farmen»-Charlotte har slitt med klaustrofobi siden hun var seks år. Hun takker familien for støtten når angsten har rammet henne som verst.
– I store deler av livet mitt har klaustrofobien fungert som en enorm begrensning for meg. Angsten du kjenner når du er i et lukket rom eller en heis, den er grusom. Jeg får ikke puste, ser stjerner og er sikker på at jeg skal dø, sier Charlotte Thøgersen (25) om den vonde angsten som har fulgt henne siden hun var liten.
Bare seks år gammel ble hun innelåst i mørket på et hotellrom. Det satte dype spor hos «Farmen»-solstrålen.
– Opplevelsen ble et traume som satte seg i kroppen. Men jeg synes det har vært vanskelig å prate om det i frykt for ikke å bli tatt på alvor. Mange har ikke forståelse for hvor reell frykten er og avfeier gjerne klaustrofobi som tull og noe man vokser av seg, forteller Bærum-jenta åpenhjertig til Her og Nå.
– Jeg vet jo at det ikke er farlig å gå inn i en heis, men det betyr ingenting når man kjenner angsten bre seg oppover bena, og man begynner å riste og kaldsvette.
Takker mamma
Men moren Anne Karin Stein Thøgersen (53), som har vært med i NRK-programmet «Sofa», tok datterens traume på alvor. Og med støtten fra familien kjenner Charlotte seg endelig sterkere enn den altoppslukende fobien.
– Klaustrofobien har preget mye av barndommen min, men mamma har alltid vært der som klippen min. Hun har hjulpet meg gjennom angsten, forteller Charlotte tydelig rørt.
– Da vi var på ferie og hadde hotellrom i 25. etasje, gikk hun alle trappene med meg opp hver eneste dag siden jeg ikke våget å ta heisen. Vi var utslitte etter hver tur, men hun var alltid positiv og sa: «Dette klarer vi, Charlotte!». Familien min er det viktigste for meg uansett. Dem har jeg alltid kunnet vende meg til når ting har vært vanskelig.
Tøft på «Farmen»-gården
Charlotte gjorde seg bemerket for sitt varme og sosiale vesen under «Farmen»-oppholdet. Det viste seg nærmest umulig ikke å like den blide og omsorgsfulle Bærum-jenta. Men det hun ikke viste på TV-skjermen, var angsten som kom snikende også på gården.
– Når mørket la seg, ble det vanskelig for meg. Det ble et slikt altoppslukende mørke som trigget frykten min. Det at vi måtte bli der på gården og ikke kunne dra noen steder, var tøft, forteller hun.
– Men da gjør det ekstra godt å kjenne på at man mestrer det, selv uten å ha familien der å støtte seg på. Det er litt den samme mestringsfølelsen jeg kjenner på når jeg har tatt heis. Da kan jeg gå rundt og være glad og stolt over meg selv i flere dager.
Denne saken ble første gang publisert 12/11 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.