Livsglad jente: Stine Sofie var bare åtte år gammel da hun og den ti år gamle venninnen Lena ble brutalt myrdet i Baneheia i Kristiansand i 2000. © Privat

Ada Sofie Austegard (50) trekker pusten. Det er gått mer enn 14 år siden hun mistet datteren Stine Sofie i Baneheia, og savnet er fremdeles sterkt.

– Fredag 19. mai 2000. Jeg husker den dagen veldig godt, begynner hun.

 

Sen telefon

Stine Sofie var bare 8 år gammel, og familien hadde bodd to år i Grimstad etter at mamma Ada Sofie hadde funnet kjærligheten med sin nåværende ektemann Hans Christian.

Stine Sofie hadde en fostersøster, en storebror og en lillesøster, som kun var 10 måneder gammel. Denne dagen var hun imidlertid på besøk hos faren sin ved Baneheia, og der hadde hun og venninnen Lena bestemt seg for å gå og bade.

– Jeg kjente ikke Lena. Men Stine hadde snakket mye om henne. Det var jo veldig stas for en åtteåring å ha en venninne på ti år, forteller Ada Sofie.

Venninnene hadde gått til badevannet uten tilsyn. Det var vanlig i det området, ettersom det alltid var folksomt, og det kjentes trygt, mente de som bodde der.

Men klokken halv ti på kvelden fikk Ada Sofie telefon om at jentene ikke var kommet hjem.

 

Håpet levde

Ada Sofie og Hans Christian reiste umiddelbart til Baneheia i Kristiansand, og da var det allerede igangsatt leteaksjon.

– Jeg tror ikke jeg skjønte alvoret før jeg kom inn i min eksmanns leilighet og fikk øye på politimannen som informerte om situasjonen. Men jeg forholdt meg rolig.

Hun fant seg en stubbe ved skogkanten som hun satte seg ned på. Hun ville være den første datteren traff på når hun kom tilbake. Men ingenting skjedde, og lørdagen kom.

– Når du sitter der og venter, så er du ikke fortvilet hele tiden – for du har jo håpet. Jeg oppkonstruerte historier i hodet mitt om at Stine Sofie hadde brukket foten, og at Lena ble sittende ved hennes side for å passe på, forteller Ada Sofie.

– Jeg hadde ikke tenkt tanken at de ikke skulle finne dem i live. Og da de på lørdagen begynte å lete med varmesøkende helikopter, kjente jeg en lettelse. Jeg tenkte at de hadde sovnet av utmattelse, og at helikopteret sikkert ville vekke dem. Men da det fremdeles ikke skjedde noe, fikk jeg for første gang den grusomme følelsen av at jeg ikke fikk se min Stine igjen, forteller hun.

 

Måtte holde seg rolig

Lena og Stine Sofie ble funnet døde søndag kveld. Ada Sofie ble informert på politistasjonen i Kristiansand, og fikk beskjed om at det kunne se ut som om de to små jentene var blitt seksuelt misbrukt.

– Jeg tror jeg skrek høyt først, men ble fort rolig, for mye måtte organiseres før jeg kunne slippe ut følelsene. Vi måtte fortelle storebror Kristoffer, som bare var 12 år, hva som hadde skjedd. Han satt og ventet på et annet rom enn der vi foreldre var. Det var først da jeg kom hjem til Grimstad og så rommet til Stine Sofie at de sterke følelsene og tårene kom.

 

Ikke minst på grunn av sine gjenlevende barn, fosterdatteren Ellinor, sønnen Kristoffer og minstejenta Janna Helene, bestemte Ada Sofie seg for å forsøke å beholde kontrollen over sitt eget liv.

Hun var tilbake på korøvelse igjen allerede tre uker etter drapene, og kun dager etter hendelsen sa hun til sin ektemann:

«I dette hjemmet skal det igjen bli latter og glede».

Det var naturligvis vanskelig, og det lyktes ikke hele tiden, men hun ga aldri opp å finne tilbake til det gode livet. Det tok fire måneder før gjerningspersonene ble arrestert, og Ada Sofie beskriver den tiden som «å leve i en psykothriller». De hadde alarm og hadde ladd våpen i nattbordskuffen.

Siden all statistikk tilsa at det mest sannsynlig var en i nær relasjon til jentene, var de bekymret for om det var en de kjente som var gjerningspersonen. De var derfor svært lettet da Viggo Kristiansen (35) og Jan Helge Andersen (33) ble pågrepet og senere dømt for drapene.

 

Drømmer

Ada Sofie fant styrke til å sette i gang med det som kan karakteriseres som hennes livsverk i denne perioden. Hun hadde alltid vært opptatt av barns ve og vel, og sammen med venninnen Bente Bergseth stiftet de derfor Stine Sofies Stiftelse, som jobber for en barndom uten vold.

– Det er mange som spør meg om hvordan jeg klarer å jobbe så tett på voldsutsatte barn etter det jeg har vært gjennom. Sannheten er at det gir meg krefter og energi. Tanken på at jeg hver dag på jobb kanskje kan hjelpe ett barn til å få det bedre driver meg, forteller Ada Sofie, som i 2008 fikk Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid.

 

Tøff dame: Gjennom Stine Sofies Stiftelse jobber Ada Sofie for at barn skal vokse opp uten å bli utsatt for vold. © Morten Bendiksen

Vakkert minne: Barna Stine Sofie, Janna Helene og Kristoffer er foreviget på kontorveggen til Ada Sofie.

Gjennom stiftelsen har hun sikret barn og etterlatte sterkere juridiske rettigheter, noe som blant annet gjorde at de etterlatte etter Utøya-tragedien var sikret både informasjon og støtte gjennom loven.

Slik var det ikke da hun selv ble rammet. Detaljer omkring hennes egen datters død fikk hun først da en beruset, ung jente ringte henne sent en kveld, lenge etter at drapet fant sted. Hun hadde fått rede på dette av en venn som kjente en politimann.

Stiftelsen gir også bistand til pårørende og ofre. I den mye omtalte Christoffer-saken, der en 8 år gammel gutt ble mishandlet til døde, var Stine Sofies Stiftelse sterkt involvert i å få stefaren dømt.

Drømmen og målet nå er å åpne et eget senter for voldsrammede barn der barna sammen med en omsorgsperson kan tilbringe noen dager for å få råd, støtte – og ikke minst glede i hverdagen igjen. Noe tilsvarende finnes ikke i dag.

– Jeg drømmer om å kunne åpne kontorvinduet mitt og høre barnelatteren utenfor. Det skal bli en realitet. Regjeringen har allerede vist at de ønsker et slikt tilbud ved å opprette en egen post på statsbudsjettet, og vi håper enkeltpersoner og bedrifter vil bidra med midler til selve bygget, sier Ada Sofie.

 

Det tok meg lang tid før jeg tillot meg selv å ikke sørge

Skrev bok

Hun smiler. Hun sier at hun ikke sørger over tapet av datteren lenger, men savnet er der fremdeles.

– Det tok meg lang tid før jeg tillot meg selv å ikke sørge. Det kjentes mer lojalt ut overfor Stine å ha det vondt – og ubevisst søkte jeg etter smerten. Jeg var ofte kvalm, og jeg røyket 60 sigaretter om dagen. Men etter hvert begynte sorgens klamme klo å slippe tak. Det tok meg ti år før jeg turte å være åpen om det. Jeg var redd for at folk skulle tro at jeg ikke var glad nok i datteren min ved ikke å sørge, og folk kan se på meg med undring i blikket når jeg forteller at jeg ikke sørger lenger, forteller Ada Sofie.

– Men savnet vil alltid være der. Men savn er ikke like dominerende som sorg, og periodene med kvalme varer ikke like lenge som før. Nå kjennes det befriende å fortelle folk at sorgen er borte.

Sammen med sin gode venn, psykolog Stian Tobiassen, har hun skrevet boken «OPPDRIFT». Hun kaller den for en selvhjelpsbiografi, og målet med boken er å kunne hjelpe andre som har det vanskelig.

– Nå har jeg et godt liv, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg har en familie som har støttet meg gjennom alt. Jeg hadde ikke klart meg uten barna mine, Hans Christian og min kusine Elin. Og jeg har en jobb som jeg gleder meg til å gå på hver eneste dag.

Les hele saken