Spørsmål

Min datter på 14 md. har siden jeg begynte å jobbe tillagt seg en veldig sutrete og klengete adferd. Hun gråter straks jeg reiser meg fra sofaen, og følger etter meg hvor jeg går. Hun er også generelt mer sinna og uharmonisk. Jeg antar at dette er en reaksjon på at jeg er mer borte enn tidligere, men vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Hun har ikke begynt i barnehagen enda, men passes av sin mormor (hjemme hos oss) 3 dager per uke, og farmor 1 dag per uke. Fredagen har vi henne selv. Hun begynner i barnehage over sommeren. Jeg har søkt etter artikler eller litteratur som sier noe om dette uten særlig hell.

Svar fra pedagogen

Hei.

Jeg tror din antakelse er riktig, og det er ikke unormalt at barn reagerer slik du sier!

Vi vet jo noe om barns normale tilknytning til personer rundt seg; de går fra å være trygge på de få, nære, til å kunne knytte seg til flere og fremmende (for eksempel i barnehagen) etter hvert. Denne utviklingen takler barn ulikt, noen trenger lengre tid enn andre på å trene seg på å tåle atskillelsen.

Jeg vil derfor gjøre noen antakelser; du har vært hjemmeværende og hovedansvarlig for henne inntil du startet i jobb. Pappa har vært en god medhjelper på kveldstid og jenta har hatt kontakt med både mormor og farmor. Prøvde dere å venne henne til ditt fravær, før du ble borte hele dagen? Er det mulig at overgangen fra da du var der "hele tiden" til å være borte mye, har gått litt fort?

Du skriver heller ikke noe om hvordan du og dine omgivelser reagerer på din datters endrede oppførsel. Blir du sint, irritert, prøver du "snike" deg unna så hun ikke skal se det å reagere (det skaper utrygghet og et behov for å "kontrollere")? Har du dårlig samvittighet når du forlater henne? Er du litt "flau" og tenker "hva tror andre om meg, tror de jeg liker at hun bare vil til meg"? Din usikkerhet vil nemlig "smitte" over på henne.

Jenta deres er knapt ett år og har nok ikke så mye verbalspråk ennå. Dere voksne må derfor forsøke å sette dere inn i hennes opplevelsesverden og prøve å forstå hennes reaksjoner.

Jeg vil prøve å beskrive verden slik hun kanskje ser den, med hennes "stemme":

"Kjære mamma, vi to har vært sammen helt siden jeg var et lite frø. Du har matet meg, trøstet meg, skiftet på meg og pratet med meg. Vi har nesten vært sammen hele tiden, og jeg har blitt veldig glad i deg. Jeg har fått lov til å være sammen med andre, men da har du enten vært med eller jeg har visst at du snart kom tilbake. Siden jeg er så trygg på deg vil jeg helst at vi skal være sammen så mye som mulig.

Men plutselig en dag så var det ikke sånn; du kom ikke tilbake med en gang! Jeg var jo sammen med noen jeg kjente, men jeg visste ikke helt når jeg fikk se deg igjen. Noen dager er du lenge borte, andre dager er vi sammen. Vil du ikke være med meg hele tida lenger? Når jeg ser deg nå, er jeg litt usikker på om du skal være hos meg eller snart gå igjen, derfor prøver jeg å holde deg igjen eller følge etter deg. Siden jeg ikke kan si det til deg, prøver jeg å gråte eller klynke litt, for da pleier du å trøste meg. Noen ganger blir jeg så sint fordi du ikke forstår meg, og da blir jeg usikker på hva jeg skal gjøre, så jeg roper litt og slår deg litt, selv om det er leit at du blir sint på meg. Ja, jeg er så fortvilet at jeg gjør alt jeg kan for at du skal se meg, og at vi skal ha det som før; trygt og koselig, du og jeg!"

Kan dette være slik hun ser verden i dag?

Hun vet jo ikke om det er tirsdag eller fredag, om du er hjemme eller ikke, hva du gjør når du ikke er hos henne osv. Du vet at det er slik hverdagen vil bli framover, hun skal til og med være et helt annet sted og med ukjente folk i barnehagen!

Slik er verden og det må hun vennes til. Jeg tror derfor det er lurt at du øver henne opp sakte, men sikkert (selv om bruddet allerede har skjedd). Fortell henne hva du skal når du forlater henne; "Nå skal jeg gå ned i kjelleren, du skal være hos pappa. Jeg kommer til deg når jeg har hengt opp klærne". (Det er jo lurt at hun har vært med dit noen ganger, så hun ser hva du gjør, men hun trenger ikke være med hver gang). Jeg mener ikke du skal gi lange forklaringer (du skjønner jeg må på jobb for å tjene penger), men fortelle henne at du går og kommer tilbake. Mange sier "mamma kommer snart", men det er jo ikke alltid sant! Prøv å gjøre dagen så oversiktlig og konkret som mulig. Fortell henne hva som skal skje; mormor skal være sammen med deg og dere skal spise, gå tur og sove, så kommer mamma.

Kommunikasjon med ettåringer krever sensitive voksne som oppfatter de meningene som barnet formidler gjennom kroppen. Vis med ord og kroppsspråk at du liker å være sammen med henne og at du forstår at hun klenger seg til deg, men gå når du sier du skal gå.

Jeg håper virkelig hun skal begynne i en barnehage der de voksne møter både barnet og dere voksne med forståelse, innsikt og hjelpsomhet! Jeg tenker det er lurt å si noe om at atskillelse har vært vanskelig tidligere, for at de skal hjelpe henne/dere best mulig, og kanskje skal du overlate tilvenningsdagene til din mann eller mormor/farmor?

Jeg ønsker dere alle lykke til!

Ønsker du å spørre vår pedagog om noe? Send inn ditt spørsmål her!

Ønsker du å lese hva andre har spurt om og hvilke råd pedagogen gir? Ta en titt i arkivet vårt!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!