Spørsmål

Hei.

Vi har en datter på 6,5 år som vi sliter så med å få til å legge seg. Ho er litt "nervøs" av seg, tar ting lett inn over seg og er en liten tenker. Men er en snill og god jente, og godt likt over alt.

Men vi får ho ikke til å legge seg uten at vi må ligge på rommet hennes på golvet. Tidligere låg ho for seg selv til ho sovnet, men brukte alltid mange timer. Nå er det helt håpløst! Hvis vi ikke er der nede, ligger ho våken i time etter time. Aller helst til vi legger oss i 23-tida. Ho er så trøtt at ho nesten stuper, men klarer alltid å holde seg våken, utrolig nok!

Vi har døren åpen til rommet hennes, og trappen opp til stuen der vi er, er rett utenfor døren hennes. Så ho hører oss godt ned på rommet. Ho har óg muligheten til å sove på rommet til lillebroren på 3 år, men vil ikke dette. Skal ha oss i nærheten.

I går la ho seg som vanlig kl. 19.30, men da jeg kom hjem fra trening kl. 21 var ho fremdeles våken. Faren hadde prøvd alt! Eg snakket med ho, men ho ville ikke sove. Eg synes det er dumt at vi må ligge på rommet hennes til ho sovner, men da kl. var 22.30, var det ikke noe annet håp. Da sovnet ho på 2 min.

Men i løpet av natta våkner ho fast, og kommer inn til oss! Da skal ho opp i senga vår. Vi er så slitne og lei nå, trenger kveldsro og søvn. Og det trenger virkelig ho óg! Er sint og gretten, og er så stygg med broren da.

Kan du være så snill å hjelpe oss?

Svar fra pedagogen

Hei, jeg vet ikke om du har lest andre innlegg jeg har besvart om temaet? Jeg forstår jo at dette tærer på både dere og ikke minst på datteren deres! Dere har kommet inn i en dårlig vane der hun tydeligvis bestemmer at dere "må" ligge på rommet hennes.

Istedenfor å snakke om å endre vaner, være konsekvente, sette grenser osv. vil jeg i dag fokusere på noe annet og håper det kan hjelpe dere.

Jeg tenker mye handler om hvordan vi som voksne møter barnas behov og følelser. Vi har en tendens til å "snakke til hodet", dvs. fornuften/tankene og ikke til "kroppen" dvs. følelsene, til barn. Det er lett å komme med argumenter for hvorfor hun bør legge seg, at dere er i nærheten osv., men du skriver jo at jenta deres er "nervøs og tar ting innover seg". Har dere noen gang snakket ordentlig om det?

Hva er det hun er så redd for? Hva tenker og føler hun om natta? Hva er så skremmende ved det å sovne inn? Mange barn er redde for ting vi voksne vet ikke er sant (det finnes ikke spøkelser under senga, de voksne blir ikke borte selv om de går ut av døra osv.), men barn som er engstelige kan aldri være helt sikre på at det stemmer! Ved å møte dem med fornuft og argumenter; "du vet det ikke finnes... bare se selv", så tar vi rett og slett ikke barnets redsel på alvor. Et eksempel; mange voksne er redde for å fly, selv om de vet at det er mye farligere (statistisk) å kjøre bil. Sitter du vettskremt i flyet hjelper det ikke at sidemannen forteller deg at det ikke er noe å være redd for. Fornuften din VET jo at det ikke er stor sjanse for å dette ned, men FØLELSENE dine sier noe annet; du er likevel redd! Det som sannsynligvis hjelper deg er at noen setter seg ved siden av deg og sier noe sånt som; "jeg ser at du er redd derfor skal jeg sitte ved siden av deg mens vi letter. Jeg vet at det går bra, men når du er så redd skal du ikke være alene".

Et barn som møtes med at redselen egentlig ikke er "riktig" eller noe å bry seg om, blir ikke mindre engstelig, det blir bare mer usikker (ingen tror på mine følelser). Når man blir forstått på følelsene, er det lettere å tenke fornuftig.

Deres datter er såpass stor at det går an å snakke med henne om det som skjer, og jeg tror det kan være lurt å lytte til hva hun tenker og føler? Det går an å si noe sånt som; "vi har jo ofte sagt at du må legge deg og vi er jo bekymra for at du ikke sover lenge nok, men i dag vil vi/jeg bare snakke med deg om hva du tenker om det å sovne? Du har jo sagt at du er redd, vil du si noe mer om det?". Hvis hun ikke klarer si noe om det, kan du jo nevne noe hun har sagt før (redd om natta eller liknende). Ved å anerkjenne hennes følelser; "Jeg har ikke visst at du var så redd. Jeg forstår at det ikke er så lett å sove når du er så redd. Jeg vet at barn kan være redde for ting som voksne vet ikke er farlig. Voksne er også noen ganger redde (for eksempel for å fly)", viser du henne at hennes følelser er "lov" (du trenger jo ikke være enig). Når hun har fått snakket om dette (gjerne flere ganger), kan dere sammen bli enige om hva som kan gjøres. Det kan være at hun blir mindre engstelig bare av å få lov til å snakke om det, og blir forstått på følelsen?

Etter at dere har hatt slike samtaler kan dere sammen diskutere hva som kan gjøres for å minske redselen, så hun får den søvnen hun trenger. Jeg tenker dere kan være ærlige på at dere kanskje har blitt irriterte, fortvilte og bekymra, men at dere vil hennes og deres eget beste. At dere sover på rommet skal derfor ikke være et alternativ, men kanskje dere kan komme innom rommet hvert 5. minutt i en uke?

Jeg tror på at dårlige vaner kan endres, men det er alltid vi voksne som må ta ansvar for endringen og sannsynligvis endre oss selv.

Om dette aldeles ikke "virker", så spør gjerne igjen.

Ønsker du å spørre vår pedagog om noe? Send inn ditt spørsmål her!

Ønsker du å lese hva andre har spurt om og hvilke råd pedagogen gir? Ta en titt i arkivet vårt!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!