SPØRSMÅL:

Hei.

Vi er et par som har to gutter på fem og to år. Gutten vår på fem år er et harmonisk barn som stort sett er blid og i godt humør. Han går i barnehage og fungerer godt der. Men av og til har han noen "byger" som vi ikke vet hvordan vi skal forholde oss til. Av og til, kanskje en gang i uken, kan han plutselig bli helt vill og "klikke". Han havner helt i sin egen verden og stenger alt og alle ute. Når vi ber han gå til rommet sitt begynner han å hoie og skrike og kaste rundt på ting og møbler, han bryr seg ikke om at noe blir ødelagt. Uansett hva vi sier når det ikke inn. Det går så langt at enten jeg eller min samboer må sette han på fanget og holde han fast for å prøve å roe han (i begynnelsen kjeftet vi, nå prøver vi å si minst mulig, bare venter på at han skal roe seg). Når vi sitter slik forsøker han å bite og slå. Når han roer seg prøver enten jeg eller min samboer å snakke rolig med han og spørre hva som skjedde, men da kan han ikke svare klart. Han sier unnskyld og er som vanlig etterpå. Sist dette skjedde var hos besteforeldrene, da var det noe han ikke fikk lov til og gikk inn på rommet sitt der og kastet rundt på ting og var helt vill. Det har også hendt i barnehagen at han har fått slike kick, men ikke i slik grad. Hva er det beste å gjøre når slike episoder skjer? Er dette tegn på at det er noe galt med gutten vår, eller oss som foreldre?

Jeg vil gjerne legge til at han ganske ofte klager på at han er sliten og trett. Vi har tatt legesjekk og blodprøver og alt er i orden. Helt fra han var baby har han dunket hodet når han har vært trett eller i forbindelse med at han skal sove. Helsesøster sa da han var liten at dette var normalt og ville gå over etterhvert, men nå er han såpass gammel, og da er det vel litt rart at dette fortsatt vedvarer... Eller?

Hilsen fortvilet mor

SVAR:

Kjære fortvilet mor!

Jeg forstår at dere blir frustrerte, men synes det er bra at du beskriver din sønn så positivt.

Som foreldre blir vi bekymra og tenker som du; er det vi som har gjort noe galt? Nei, jeg tror ikke nødvendigvis det, men jeg tror det er viktig at dere hjelper ham til å endre atferd. Om det er noe galt med gutten deres, vet jeg ikke, men det er ikke første gang jeg hører om barn som gjør som ham.

Kan det rett og slett være at han er frustrert og ikke klarer formidle det på annen måte? Når noe er vanskelig kan man prøve å unngå det eller stenge det ute på ulike måter.

Vi har jo alle våre "greier", men for oss voksne er det kanskje lettere og både forstå hvorfor og å sette ord på frustrasjoner, sinne, sjalusi osv.? For eksempel kan det å få småsøsken være vanskelig for en treåring å forholde seg til. Etter å ha hatt dere foreldre for seg selv, må han nå dele, og hele tiden være den "store". Det kan jo også være noe som frustrerer ham når han er med venner i barnehagen? Du sier han ofte er trett og sliten og da er det ikke lett å være "fornuftig"!

Om dere klarer å tenke at han har det vanskelig og ikke er vanskelig, tror jeg det er lettere å hjelpe ham. Han trenger først og fremst støtte og velvilje, og ikke avvisning fra dere. Det er lov å si at dere blir bekymra når han skader seg selv og ting rundt seg, men også at dere vil hjelpe ham når det skjer.

Vi voksne prøver ofte å snakke til fornuften hos barn, i stedet for å snakke om følelser som ligger bak handlingen. Er det mulig å snakke om følelsene hans og hva han sliter med, hvordan takle vanskelige følelser, snakke om andre måter å håndtere dem på osv., når han ikke har "klikka"? Kan dere snakke om alternative måter han kan handle på neste gang? Kan han "kjenne etter" eller "si fra" på noen måte? Kan dere se etter "tegn" for så å hjelpe ham når det kommer? Det er ikke lett å sette ord på egne følelser, men det kan øves på! Og det man øver på trenger man jo hjelp med, ikke kjeft for!

Det viktigste blir kanskje å formidle at alle følelser er lov og vi gjør alle våre "feil", og å vise ham at dere er glade i ham uansett om han "klikker" eller ikke!

Om ikke dette nytter og problemet øker, foreslår jeg at dere ber om å bli henvist til for eksempel Pedagogisk Psykologisk Tjeneste.

Jeg ønsker dere lykke til!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!