Forsket på grimaser

Mange skoleklasser gir seg hvert år i kast med et nysgjerrigper-prosjekt. Hvert år pleier Forskningsrådet å motta mellom hundre til to hundre bidrag.

- Vi blir like begeistret hvert år når vi leser alle bidragene. Det er så mye spennende barn lurer på, jeg vet nesten ikke hva som er den mest originale forskningsideen, sier kommunikasjonsrådgiver i Nysgjerrigper, Trude Hauge.

- Lurer barn på mer enn voksne?

- Egentlig tror jeg voksne også lurer på mye, men vi tenker ikke over det. Vi har kanskje vennet oss til ikke å ville vite alt. Men jeg vet at det er mange voksne som leser prosjektene til skoleelevene og som har stor glede av det, sier Hauge.

Gode på grimaser

Elevene i 2C på Eiksmarka skole i Bærum var nysgjerrige på hvorfor vi lager grimaser.

- Det som er gøy med å forske er at man nesten får svar, sier 8-åringen Alexander.

På Eiksmarka skole vet elevene hva problemstilling og hypotese er allerede når de går i første klasse. Her har nemlig rektor bestemt at alle lærerne skal gjennomføre et nysgjerrigper-prosjekt med elevene sine i løpet av skoleåret.

- Vi har hatt hypotese og problemstilling i diktat, derfor kan vi de ordene, forteller Erik (8).

- Det var gøy å forske på grimaser, for vi gjorde gøye undersøkelser, sier Ellen Maja (8).

Etter at klassen bestemte seg for å undersøke hvorfor vi lager grimaser, satte alle elevene seg i ring. Sammen kom de fram til fem hypoteser, og lærer Grethe Rønning viser fram forskningsrapporten, og det barna har skrevet og tegnet:

Vi lager grimaser: 1. Når vi strever med noe. 2. For moro skyld. 3. Når man føler, lukter eller ser noe ekkelt. 4. Når det er noe man ikke tør si. 5. Når vi vil erte noen.

Klassen la en plan for å undersøke påstandene. Læreren synes det var best å arbeide i økter og lot elevene jobbe intenst i to, tre uker. De gjorde spørreundersøkelser hjemme, de lot sjetteklassingene på skolen lukte på sitron og eddik, se på ekle bilder og løfte tungt. Forskerne observerte også andre elever når de måtte gruble og træ tråd i en nål.

Dette lurer barna på

Lærer Grethe Rønning synes elevene lærer mye gjennom nysgjerrigper-prosjektet.

- Vi får brukt de grunnleggende ferdighetene i en annen setting. Vi regner og skriver, lager søylediagram, fører statistikk, formulerer spørsmål og forstår at ulike typer spørsmål kan gi veldig forskjellige svar, sier Grethe Rønning.

Det er også noe samlende ved å holde på med et felles prosjekt der alle bidrar.

- Klassemiljøet blir godt. Prosjektet får fram andre egenskaper hos elevene enn det vi ser ellers. Noen er gode på praktiske ting, andre er gode på å resonnere, andre igjen behersker data godt, og noen elever er flinke til å snakke med dem de skal intervjue.

På Eiksmarka skole i fjor, forsket elever på hvorfor barn ikke får sove om kvelden, og hvorfor barn ikke drikker kaffe når de fleste voksne liker det så godt? En klasse undersøkte om søsken krangler mer enn venner, og en annen klasse prøvde å finne ut hva det er som gjør at man liker forskjellig mat.

På de høyere trinnene dukker gjerne problemstillinger om kjærlighet og forelskelse opp, som «Hvorfor liker gutter å kysse på jenter?»

Grethe Rønning, lærer for klassen som forsket på grimaser, mener elevene blir kløppere i å reise problemstillinger og lage hypoteser.

- Det er de utroligste ting barna lurer på, og de har ofte kreative forklaringer til hvorfor ting er som de er, og hvordan de vil undersøke det, sier hun.

Lærerne hjelper hverandre

Hun synes det er veldig inspirerende at hele skolen er med i Nysgjerrigper og at rektoren har sørget for at lærerne får veiledning.

- Det er også kultur her for at lærerne spør hverandre om råd. Stemningen er god, selv om man sikkert kan kjenne litt på prestasjonsangsten. Det blir jo litt mer alvorspreget når vi skal sende rapport til forskningsrådet og få vurdering, sier hun.

Det hun synes er kjempegøy, det er når hun overhører diskusjoner mellom barn. Oftere enn før hører hun setninger som «jeg lurer på om - eller «hva, hvis».

- I skolegården hørte jeg to barn som snakket om at bestefaren hadde krympet to meter i ferien. To meter! Klassen de gikk i bestemte seg for å utforske det, og de fant ut at bestefaren bare hadde krympet to centimeter. De fant også ut hvorfor eldre mennesker blir lavere. Det er virkelig så mange morsomme prosjekter! utbryter Grethe.

Skummelt med rapport

Kommunikasjonsrådgiver Trude Hauge i Nysgjerrigper tror det er langt flere lærere som bruker nysgjerrigper-metoden enn de som sender inn rapport.

- Noen synes sikkert det er skummelt eller for mye jobb med å lage rapport, sier hun og legger til at hun er glad for at noen rektorer har sørget for å gi Nysgjerrigper fast plass i læreplanen.

- Elevene på disse skolene får jo metoden inn med «morsmelken» fra første klasse. Det vanligste er likevel at en og annen ivrig lærer på en og annen skole bruker metoden. Derfor jobber vi med å danne nettverk mellom disse lærerne. Det blir lettere å bruke metoden i klasserommet hvis du har sparringspartnere og kollegaer som gjør det samme, sier Trude Hauge, som selv er utdannet lærer.

Hun ønsker selvfølgelig at alle lærere vil være en nysgjerrigper. Målet er nemlig å vise barna tidlig at forskning er en yrkesvei og at hvem som helst kan bli forsker.

- Suksessfaktoren handler om hvorvidt læreren klarer å bake prosjektet inn i skoledagen, slik at det ikke oppleves som noe som kommer i tillegg til alt det andre.

Postkasse i klasserommet

I klasserommet har Grethe Rønning en postkasse hvor elevene legger lapper med det de er nysgjerrige på.

- Vi lurer på ganske mye, egentlig. Jeg skrev på lappen: Hvorfor vi blir tørste? sier Peder (8).

- Men det var egentlig mamma som fant på at jeg skulle skrive det, så jeg ble ikke noe lei meg for at den ideen ikke fikk flest stemmer, sier han.

For slik fungerer det. Over jul, når læreren åpner postkassen, leses lappene høyt. Så må klassen stemme på den forskningsideen de liker best.

Grethe stikker hånda ned i postkassen og oppdager en lapp:

- Oi, her er det en lapp allerede: «Hvorfor tenker noen smart og andre dumt?»

Det er et nytt skoleår og snart en ny runde med nysgjerrigper. Grethe tror mange lærere kan ha lyst til å prøve, men at de kvier seg fordi de tror det er mye jobb for læreren.

- Og det er en del jobb, men meningen er jo at barna skal gjøre mest mulig selv! sier hun.

Elevene har ulike roller

Robert Flatås har gjennomført nysgjerrigper-prosjekter med skoleklasser fem ganger.

Han har alltid latt elevene søke på stillinger i forskningsprosjektet til klassen.

- Å lære å skrive søknad er pensum i norsk, men i stedet for å skrive en fiktiv søknad til en butikk som ikke finnes, skriver heller elevene søknad til en stilling i klassens nysgjerrigper-prosjekt. Vi har hatt både prosjektledere og pressekontakter, forteller Robert Flatås.

Nå underviser han på NLA lærerhøyskolen i Bergen, i fjor underviste han ved Bruvik skule på Osterøy i Hordaland, som nå er nedlagt. Klassen han var kontaktlærer for fikk pris fra Forskningsrådet etter å ha forsket på hvorfor vi blir knyttet til kosebamsene våre. De tidligere årene har klassene hans også vunnet priser.

- Vi organiserer arbeidet slik at grupper med elever jobber med ulike ting. Noen gjør intervjuer, andre søker på internett. Vi jobbet fire uker intensivt og brukte norsk, matte, gym, kunst og håndverkstimer. Som lærer må man vite hva man går til, bruke metodene og tørre å ikke vite fasiten, sier han.

- Hva bremser lærere fra å gjøre dette?

- De tror det er mye arbeid, særlig det at de må sende inn rapport. Mange er nok heller ikke trygge i å tenke metodisk, mener han.

Men arbeidet er vel verdt det. Elevene får selvtillit som et team, klassemiljøet blir bra, de blir utforskende og gode på samarbeid.

- Faglig får de kompetanse på å søke etter informasjon. De må ta kontakt med forskere og får selv føle seg som forskere. De blir utrolig kompetente, sier Robert Flatås.

Ugler i vinduet

Det var 7.-klassingen Arve Fjeldstad (13) som hadde forskningsideen om kosebamsene. Hjemme har han en rosa kanin som han er veldig glad i. Han fikk den av mammaen sin da han var liten, og hun fikk den i konfirmasjonsgave.

- En dag mens jeg så på den, lurte jeg plutselig på hvorfor vi blir knyttet til kosebamsene våre, sier Arve Fjeldstad.

Han skrev spørsmålet på en lapp og la det i lomma på ugla som hang i klasserommet.

Hele klassen synes det var en god forskningsside. De intervjuet blant annet barnehagebarn og lette etter en profesjonell bamseforsker. Mens de søkte på internett kom de over en britisk undersøkelse om forretningsmenn og kosebamser. Den viste at tretti prosent av britiske menn på forretningsreise har med seg bamsen sin og at 25 prosent av dem sover med den i sengen på hotellet.

- Det overrasket elevene veldig, sier Robert Flatås og ler.

Selv tror Arve at vi blir knyttet til bamsene våre fordi vi får dem når vi er små.

- Og så er bamsen en god venn å snakke med hvis man er redd. Jeg synes det var veldig gøy å undersøke det og intervjue andre. Også var det gøy å være pressekontakt, for jeg fikk komme på radioen! Læreren min og jeg var på direkten i NRK etter at vi fikk prisen.

• Vil du vite mer om fremgangsmåten og svarene - les rapportene på nygjerrigper.no!

FØLG GLADE BARN PÅ FACEBOOK

.

Denne saken ble første gang publisert 22/05 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.