Foto: Colourbox

Primærkontakt i barnehagene

Det tilrettelegges for at barna skal få nye tilknytningspersoner når de begynner i barnehagen, slik at de føler seg tryggere. Det kalles både primærkontakt og tilknytningsperson, men er akkurat det samme.

- En tilknytningsperson er tett på barnet, får nær kontakt, observerer og er lydhør for barnet signaler, sier Cathrine Pedersen, styrer i Gjettum barnehage.

I hennes barnehage er tilknytningspersonenes oppgaver tydelig definerte:

De skal skjerme barnet for unødvendig uro og forstyrrelse, være den sensitive voksne som er der hvor barnet er; derfor skal de heller ikke gå for mye inn og ut av avdelingen. Det er også viktig at de gir forutsigbarhet ved å ha trygge og tydelige rutiner. Det innebærer blant annet å sitte ved siden av barna "sine" under måltider og legge dem når de skal sove.

Primærkontaktene er også med i lekegruppene og aktivitetene til barna og har ansvar for sine barn på turer. Det er også dem som skal ta kontakt med, bli kjent med og trygge foreldrene.

Emma Th. Hansen

Dette skjer med barna år for år

Se alt som skjer fra 1-åringen tar sine første skritt til 5-åringen stiller eksistensielle spørsmål.

Ei lita jente i toårsalderen løper forbi. Roper på mamma, kikker engstelig rundt seg. Mamma svarer, jenta smiler og springer av gårde.

- Der ser du et typisk eksempel på tilknytningsatferd, sier Heine Vihovde Vestvik, tilknytningsterapeut i barnevernstjenesten i Haugesund.

Jenta viser med hele seg hva hun føler når hun løper rundt og leter - og du ser tydelig reaksjonen når mammas stemme høres.

- Tilknytningen er personlig. Det er den emosjonelle forbindelsen vi tilbyr til kun et fåtall mennesker. Mamma, pappa, storesøsken og kanskje besteforeldre. Barn lager seg et slags hierarki, så når de begynner i barnehagen, må det legges til rette for at de kan knytte seg til nye omsorgspersoner, forklarer tilknytningsterapeuten.

Ny hverdag

Permisjonen er over, og en ny hverdag venter. Du kan ikke forberede en ettåring på barnehagestarten, rett og slett fordi hjernen deres ikke er utviklet til å forstå hva som skjer, ifølge Vestvik. Det er først i fireårsalderen at barn kan tenke abstrakt og trøste seg med tanken på at mamma og pappa faktisk kommer igjen.

- En toåring har erfart at foreldrene kommer tilbake, men egentlig er det ingen trøst når de går ut døra, mener han.

Vestviks råd er å ta seg god tid både når du leverer og henter.

- Ikke være redd for å vise at du forstår at barnet synes det er vanskelig; at du skjønner at barnet er lei seg når du skal gå. Det er først når vi tar inn over oss at dette er problematisk for de minste, at vi kan gjøre noe for å bøte på bruddet som oppstår, mener han.

Hans tips er å vise at du er trygg og sikker i det du gjør. Barnet skanner deg for å finne ut om du egentlig er redd du også. Det leser kroppsspråket og ansiktet ditt. Din utrygghet vil smitte over på barnet.

- Vær derfor innlevende og rolig, anbefaler han.

Er du overdrevent oppstemt og glad som svar på barnets gråt, kan du risikere at du heller sårer barnet.

- Reaksjonene kan variere i hentesituasjonen; noen blir glade og gir en klem. Andre blir sure, sinte eller later som ingen ting. Uansett kan du være sikker på at du har vært savnet, sier Vestvik.

Gammel kunnskap

Men hva er egentlig denne tilknytningsprosessen? Terapeuten spoler langt tilbake i tid når han skal forklare, faktisk millioner av år; tilknytning er ingen nymotens oppfinnelse.

I utgangspunktet er tilknytning en overlevelsesmekanisme. Små barn, både mennesker og dyr, har alltid hengt tett på foreldrene sine den første tiden i livet. Vi regner med at tilknytningsprosessen tar opptil to år for oss mennesker.

- Denne lange perioden har gitt oss en unik mulighet til å ha emosjonelle, tette relasjoner til andre mennesker, sier Vestvik.

Bodil Mørland er høyskolelektor i pedagogikk på Dronning Mauds Minne, høgskole for barnehagelærerutdanning i Trondheim. Hun underviser i småbarnspedagogikk og er derfor særlig opptatt av dem under tre år. Hun mener det er begrenset hvor mye en kan forberede ettåringer til barnehagestart, men noen forberedelser kan foreldrene gjøre sammen med barnet.

- Bruk god tid på tilvenningsperioden, kanskje kan barnehagelærer eller primærkontakt invitere seg på hjemmebesøk, foreslår hun.

Mørlands forslag er å leke de gamle titt-titt-borte-lekene og besøke barnehagen så ettåringen får se, kjenne og lukte. Høyskolelektoren tror det vil være positivt for tilvenningen, om foreldrene forbereder seg. Når foreldrene føler seg trygge på barnehagen og de voksne som jobber der, vil det smitte over på barnet.

FORBEREDELSE: Om ikke ettåringene kan forberede seg på barnehagestarten, kan foreldrene gjøre det, sier Bodil Mørland. © Foto: Colourbox

Små venner

Mange barnehager og kommuner har løftet fram og blitt mer bevisste på tilknytningsprosessen. Høyskolelektoren mener at dette fokuset kan sees i sammenheng med statens satsing på mental helse.

- Nå som alle ettåringene går i barnehagen, har vi en offentlig arena, og vi kan satse tidlig, sier Mørland.

Når hun underviser, er hun opptatt av den andre siden av samme saken - relasjonen mellom små barn og hvordan små barn faktisk blir venner.

- Det fins mye forskning - og erfaring, som viser at barn ned i ett- og toårsalderen utvikler vennskap. Men ofte er vi voksne, inkludert barnehagepersonalet, så opptatt av vår egen rolle, at vi kanskje overser og bryter inn når en liten toåring kommer og vil trøste den som gråter. Kanskje vi kan bli flinkere å tre litt tilbake, råder hun.

Hun anbefaler at vi gir barn litt mer plass, så vi ikke ødelegger for begynnende vennskap.

- Vi vet at det ligger mye god beskyttelse i vennskap, sier pedagogen.

FØLG GLADE BARN PÅ FACEBOOK

Les også:

Store forhold i barnehagen

Tips til ferskinger

Blir stresset av barnehagen

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!