©Sigrid Olsson/6PA/MAXPPP ; Toddler girl reaching for bowl of candy=

Nam, jeg vil også ha! Foto: Colourbox.no © Sigrid Olsson

Emma Th. Hansen

Dette skjer med barna år for år

Se alt som skjer fra 1-åringen tar sine første skritt til 5-åringen stiller eksistensielle spørsmål.

Jeg er motstander av å gi små barn sukker og godteri.

Hvorfor i alle dager skal barn under tre år knaske i seg ting de slett ikke har godt av, som ikke inneholder et eneste næringstoff, og som de i tillegg kan sette i halsen?

Nei, min første datter fikk små fruktbiter og rosiner i en liten kopp til barne-tv på lørdagene. Når nummer to ble stor nok, fikk de begge denne fornuftige kosen. Når mitt tredje barn sto for tur, hadde søstrene rukket å etablere et lidenskapelig forhold til mer alminnelig lørdagsgodt. Mitt forsøk på å tilby minsten den sunnere varianten ble lynraskt avslørt som et forsøk på «forskjellig behandling av søstre», som det heter blant mine barn, og grønnfargen i ansiktet hennes var ikke til å ta feil av.

Det blikket hun gav meg da hun oppdaget at storesøstrenes epler var byttet ut med farin i ulike varianter, var nok til å få hvem som helst til å glemme gode forsetter. Jeg må bare innrømme at et spetakkel senere satt også hun i sofaen med en kopp seige krokodiller og sjokolademus som hun skylte ned med cola. To og et halvt år gammel.

Det var da mannen min spurte meg om vesla nå skulle få lov til å gjøre alt de større får lov til. Dette var jo et uvanlig irriterende spørsmål som jeg bare lot som jeg skulle besvare etter at jeg hadde svelget lakrisbåten jeg raskt begynte å tygge på. Vi kan selvfølgelig ikke ha det sånn, barnet vil jo bli umulig å oppdra! Hun kan for eksempel ikke få lov til å tegne med passeren, holde båndet til hunden, ha på neglelakk eller være ute til halv åtte i helgene. Dette er alle gode eksempler på «forskjellig behandling av søstre» som veslejenta fint må leve med. Det er bare når hun, trøtt og godtesyk, lager et skikkelig rabalder samtidig som jeg også er litt trøtt og godtesyk, at hun får viljen sin.

Jeg har utvilsomt tapt kampen om å utsette godteridebuten. Hver lørdag klumper vi oss sammen foran godtedisken på Rema 1000, der alle kan få med seg at min toåring kan navnet på alt de har der. Det forbauser meg i grunnen at hun, som fremdeles sier «pusetatt», kan si «festkaramell» så perfekt og så høylytt.

Problemet mitt nå er at hennes krav om godteri ikke er begrenset til lørdagene. Godt er godt uansett og byr på en så flott anledning til å teste grenser at hun godt kan hyle og bære seg sånn foran godtehylla på en helt alminnelig torsdag at jeg tidvis blir varm helt opp til ørene. Jeg har ikke gitt etter en eneste gang, men jeg får lyst til å henge et skilt rundt halsen på henne. Der kunne det stått: «Dette barnet får tran hver eneste dag, og sovner klokken 19.00 presis, og det samme gjør søstrene!»

«Mitt forsøk på å tilby minsten den sunnere varianten ble lynraskt avslørt som et forsøk på 'forskjellig behandling av søstre'.»

Linn Helen Nilssen er utdannet barnevernspedagog og har jobbet mange år i barnehage. Hun bor i Sandnes med mann og fire barn, og skriver humoristiske tekster med inspirasjon fra familiens hverdag.

Various colourful fruits arranged on the tray=

Colourbox.no

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!