Vant både hjertene og stemmene

Vilde Winge (14) rørte hele Norge til tårer med sine tolkninger av musikalske hiter på tegnspråk. I helgen vant hun Norske Talenter.

Vilde rørte hele Norge med tegnespråk og vant i helgen Norske Talenter. Her sammen med pappa Pål. Foto: Siri Walen Simensen
Vilde rørte hele Norge med tegnespråk og vant i helgen Norske Talenter. Her sammen med pappa Pål. Foto: Siri Walen Simensen
Sist oppdatert

I en lys og koselig stue i Sandefjord sitter en jente som har snudd både eget og familiens liv på hodet. Vilde, i utgangspunktet en helt vanlig tenåring, gikk rett inn i folks hjerter ved å tilgjengeliggjøre den kjente popartisten Gabrielles «Ring meg» for dem som ikke kan høre. Nå sitter hun tett inntil pappa Pål, som er direkte årsak til hennes engasjement for tegnspråktolkning.

– Hadde det ikke vært for pappa, ville jeg ikke ha oppdaget hvor gøy tegnspråk er, sier den glade jenta og stråler. Faren, Pål Winge (44), mistet hørselen som toåring etter å ha hatt hjernehinnebetennelse. Han kan ikke huske annet enn et liv uten lyd og forteller om barndommen som døv. En tolk er kommet for å oversette vår samtale. Pål vokste opp i Drammen, i en tid da det ikke fantes de samme hjelpemidlene som i dag. Da det ble oppdaget at hørselen ikke var som før, sa legen at han sannsynligvis ville bli normalt hørende igjen hvis han bare øvde på lyd. Slik ble det ikke, til foreldrenes store sorg.

Vilde og pappa Pål har alltid hatt et godt forhold. Foto: Siri Walen Simensen
Vilde og pappa Pål har alltid hatt et godt forhold. Foto: Siri Walen Simensen

– Moren min hadde en kollega som var døv, og hun ble min første barnepasser. Hun lærte både meg og mine foreldre tegnspråk og informerte om Døveforeningen og kurs de holdt. Jeg begynte på døveskole i Holmestrand, en halv times busstur unna, og pendlet daglig frem og tilbake, minnes han.

Spesialskole

Han hadde et gammeldags høreapparat som hang i en bæresele på brystet. Slike seler ble laget av mødrene til døve barn, for de fantes ikke å få kjøpt.

– Jeg er glad jeg gikk på en spesialskole med andre hørselshemmede, for det gjorde den sosiale delen av livet bedre. Alltid gledet jeg meg til å gå på skolen, forteller han.

Vilde sitter og ser på hva pappaen forteller. Hun har ikke sett ham dele denne delen av livet før.

Få venner

Vilde og pappa Pål har alltid hatt et nært forhold. Foto: Siri Walen Simensen

Vilde og pappa Pål har alltid hatt et nært forhold. Foto: Siri Walen Simensen

Hjemme i Drammen skjedde det ikke så veldig mye. Pål hadde et håndverksrom som han tilbrakte mye tid i. I hjembyen hadde han en venninne i nabolaget og en kamerat som bodde i sentrum, og begge var døve. Det var ikke et veldig stort nettverk.

– Selvfølgelig tenkte jeg mye på hva jeg gikk glipp av. Noen ting var sårt, som at ikke alle i familien var like flinke til å bruke tegnspråk. Under middagene ble det snakket uten at det fulgte tegn, og jeg spiste min mat og forlot bordet fordi jeg ikke forstod hva de snakket om. Ja, det var litt ensomt, innrømmer Pål.

Rørende historie

Hans eldste datter Vilde blir rørt av det han forteller. Hun visste ikke at han slet med tunge tanker som ung. Pappaen har alltid fremstått som sterk, trygg og med selvtillit. Hun har ikke opplevd annet enn at han er døv, og hun har ikke tenkt over at det kan ha vært vanskelig.

– Jeg håper at Vilde gjennom å tegnspråktolke på fjernsynet kan bevisstgjøre folk på tegnspråk. Alle som har en døv i sin omgangskrets eller familie bør lære seg det, sier Pål. Han jobber som miljøarbeider for døve med flere funksjonsnedsettelser. At datteren står frem som kanskje Norges fremste tegnspråk-ambassadør, er han veldig stolt av.

Pappa Pål husker godt hvor stort det var å få barn. Vilde er den førstefødte. (Foto: Privat)
Pappa Pål husker godt hvor stort det var å få barn. Vilde er den førstefødte. (Foto: Privat)

Store reaksjoner

For Vilde var det overraskende hvor rørt folk ble av å se henne på scenen.

– Jeg forstod ikke hvorfor folk reagerte så voldsomt. Folk har kommet bort til meg og sagt at de gråt. Jeg har alltid tegnspråktolket for pappa, også når det var forestillinger eller jeg sang på skoleavslutninger, så det er normalt for meg, forklarer 14-åringen.

Nå som hun har hørt farens historie, forstår hun bedre hvorfor det kom tårer. At de som ikke hører kan føle seg utenfor fellesskapet, gir en ny dimensjon – og en ekstra motivasjon for å spre budskapet.

Varierende tilbud

Vilde og de tre søsknene hennes kalles kodabarn – barn av døve foreldre. Når de blir eldre, kalles de Codabarn med c.

– Jeg er far til tre fra første ekteskap og har en treårig datter med min nåværende kone, som også er døv, forteller Pål.

Han er opptatt av at barn med en eller to døve foreldre har rett på opplæring. Dessverre varierer det fra kommune til kommune hvor godt tilbudet er. Døveforeningen, som han har vært medlem i siden han var liten, jobber kontinuerlig for at alle skal få de samme mulighetene.

– Også i dag er det utfordrende å være døv, selv om Internett har åpnet for en ny verden. Vi har tatt i bruk et nytt ord, «audisme», som betyr ubevisst diskriminering. Den skyldes i stor grad uvitenhet, forklarer han.

Fant sin plass

I Påls ungdomstid pendlet han til Oslo for å få et sosialt liv. Der var det en ungdomsklubb med andre døve. Senere, i arbeidslivet, fikk han erfare at det ikke er like lett å få kontakt med arbeidskolleger. Han utdannet seg som typograf, en morsom jobb, men sosialt slet han. På folkehøyskole i Ål fant han imidlertid sin plass. Der lærte elevene tegnspråk og han var lærer.

– Jeg lærte mye om meg selv i denne tiden og identiteten min ble styrket, forteller han.

Tegnspråk har for ham vært det viktigste i livet ved siden av å være far og ektemann.

– Hva kan vi hørende gjøre når vi møter en døv for bedre å oppnå kommunikasjon?

– Noen blir skremt i møte med en døv, mens andre forsøker å vise noen tegn eller peke. Hvis du ikke klarer å gjøre deg forstått ved å bruke kroppsspråk, så finn frem penn og papir. Det løser som regel alt, råder firebarnsfaren.

Foto: Siri Walen Simensen
Foto: Siri Walen Simensen

Store drømmer

Vilde (14) rørte både familien og seerne på Norske Talenter og stakk til slutt av med seieren. Foto: Siri Walen Simensen

Vilde (14) rørte både familien og seerne på Norske Talenter og stakk til slutt av med seieren. Foto: Siri Walen Simensen

Vilde er den eldste av barna, og han glemmer aldri da han bar henne i armene sine for første gang.

– Det var veldig spesielt. Noe av det første jeg tenkte på, var at hun skulle lære tegnspråk, og at hun skulle få et bra liv sammen med meg og mammaen. Hun har vært en glad og sprudlende jente hele veien. Da hun skulle underholde på barneskolen, insisterte hun på å tegnspråkfremføre tekstene for meg, selv om jeg hadde med tolk, forteller Pål.

Datteren nikker og sier at hun ville vise pappaen hva hun sang. Og hun følte seg stolt over hva hun kunne allerede i barnehagen. Tidlig forstod hun at hun kunne noe ikke de andre klarte. Hun ble spurt av barna om hun kunne lære bort ferdighetene sine.

– Jeg brukte tegn fra jeg bare var noen måneder gammel. Det er like naturlig som å prate, forklarer Vilde og beskriver pappaen som snill og oppofrende. Han har alltid stilt opp på alle arenaer, forteller hun.

At han var med da hun sang i Norske Talenter, var helt selvfølgelig.

– Uten ham hadde jeg ikke kunnet melde meg på. Jeg er så glad han er min pappa. Når jeg blir voksen, har jeg lyst til å bli tegnspråktolk. Men først drømmer jeg om å stå på scenen med Marcus og Martinus. Å gjøre deres låter forståelige for døve hadde vært fantastisk, sier hun.

Denne saken ble første gang publisert 22/05 2017, og sist oppdatert 22/05 2017.

Les også