- I alle verdens land har man jo hatt klær i gamle dager, men det er ikke så mange andre land enn Norge at mer eller mindre alle tar det på seg ved spesielle anledninger, forteller Cecilie Eskild, informasjonsansvarlig for bunader ved Heimen i Oslo. Heimen er landets største leverandør av bunader og leverer mer enn 100 ulike bunader fra hele landet. Mer enn 20 syersker er daglig i full sving for å møte bunadsbehovet, som bare har økt de siste årene. At bunaden tradisjonelt har stått så sterkt i Norge, tror man har å gjøre med 17. mai og unionsoppløsningen.

- Det at vi periodevis var under Sverige og Danmark gjorde at behovet for å være norsk ble veldig sterkt, tror Eskild.

Heimen eies av Bondeungdomslaget i Oslo og har holdt stand i hovedstaden i over 100 år.

- Mange synes det er rart at det finnes bunader fra hele landet her hos oss, men hovedstaden har vært et samlingssted for folk fra alle kanter av landet, forteller hun.

Da bygdejenter kom til Oslo for å jobbe som hushjelper, i butikker eller andre steder og guttene kom for å studere, var Bondeungdomslaget et naturlig samlingspunkt for mange.

- Her kunne de snakke dialekten sin, gå med klærne de var vant til, danse slik de pleide og ikke mobbes for at de kom fra bygda. Man skulle ta vare på det norske, på særpreget, forteller Cecilie.

Bunaden har gjennom alle tider vært identitetsskapende. Det er likevel særlig de siste 20 årene at bunaden virkelig har tatt av i popularitet.

- Da jeg ble konfirmert midt på 80-tallet, var det ganske få av oss som hadde bunad. Nå skal nesten alle ha det. Det begynte virkelig å ta av på 90-tallet, forteller Cecilie. I dag er bunaden populær både blant den eldre og yngre generasjonen og ikke minst har flere menn fått øynene opp for det flotte plagget.

At bunaden holder stand år etter år, tror Cecilie har å gjøre med at verden vi lever i, stadig blir mindre.

- Da blir det mer stas å være litt annerledes enn alle andre. Klærne vi går med til vanlig viser ikke om du kommer fra Sverige eller Nederland, derfor er det gøy å skille seg ut med noe.

Kanskje bidrar også dagens fokus på gjenbruk og miljø til at flere verdsetter den nærmest evigvarende bunaden.

- Bunaden skal vare lenge, gjerne i flere generasjoner. Det er noe av det jeg også synes er finest med å jobbe med bunader, den går ikke av moten og holder veldig høy kvalitet, sier Cecilie.

Bunadens mor

Den første interessen for de tradisjonelle folkedraktene i Norge, kom på slutten av 1700-tallet. Det var likevel først på midten av 1800-tallet, da nasjonalromantikken bredte seg over landet, at bondekulturen og dermed også draktene til bøndene, ble sett på som verdifull. Bøndenes folkedrakter var en kjær motivasjonskilde for kunstnere og etter hvert kom også nasjonalfølelsen til uttrykk hos folk flest, som begynte å bruke draktene.

Mange av bunadene vi kjenner i dag, ble jobbet frem på begynnelsen av 1900-tallet. Denne perioden kan godt kalles for den første store bunadsbølgen.

- Det typiske da var at man skulle ha hvit skjorte med broderi, bunaden skulle være i ull og det skulle gjerne være ulik farge på liv og stakk. Det skulle være ullbroderier på disse og man skulle gjøre det hjemme.

Rundt århundreskiftet hadde hardangerbunaden festet grep og ble kalt for "nasjonalen" eller nasjonaldrakten. Bunaden gikk som en farsott over hele landet og selv i Setesdal fikk man hardangerbunad. Også Dronning Maud lot seg avbilde i hardangerbunaden.

Forfatter og kulturarbeider Hulda Garborg omtales ofte som bunadens mor.

Hun var ikke begeistret for det hun mente var etterligninger av hardangerbunaden. Garborg var derfor opptatt av å lage flere nasjonale bunader, men mente den måtte moderniseres og være tidsriktig, samtidig som den skulle være forankret i norsk tradisjon og kultur. I hennes øyne var den gamle folkedrakten for gammeldags.

Huldas budskap fenget ungdommen, som på denne tiden tørstet etter å være norske. Hun hadde en egen evne til å begeistre og gjorde bunaden til et viktig element i den kulturpolitiske kampen. Bygdeungdommen kom til Oslo og tok med seg drakter for å vise henne. Hun reiste også rundt, holdt kurs og ga folk råd om bunader. Hun designet en ny valdresbunad, som har vært nøkkelen til mange andre bygdebunader. Hulda var også sterkt medvirkende til hallingbunaden, slik vi kjenner den i dag. Bunaden i Øvre Hallingdal er fremdeles preget av hennes bunadsyn. Her lagde hun en variant med utgangspunkt i bunaden fra Gol og den ble kalt "Hulda Garborg- bunaden". Hulda Garborgs bunadsyn har i all ettertid blitt stående som en mal og er den dag i dag utbredt.

I etterkrigstiden tok Klara Sem over som den største forkjemperen for bunaden. Hun ønsket større likhet mellom bunaden og de gamle folkedraktene.

Ny historie

Hvor autentisk en bunad er, kan man aldri være helt sikker på.

- Noen var basert på folkedrakter og kopi av gamle klær, noen ble tegnet fritt. Mange kunstnere reiste rundt og dokumenterte norske folkedrakter på bygdene. Det finnes ikke så mange gamle klær i god stand, så man har ofte måtte ty til kunsten for å se og tolke. Kunstnerne har igjen tolket og her kan det derfor være store variasjoner og bilder kan ha blitt manipulert og satt sammen fra her og der, forklarer Cecilie Eskild.

At bunaden skal være helt lik klærne som en tipp-tipp-tipp oldemor i sin tid brukte, er kanskje heller ikke målet og meningen for folk flest, tror Eskild.

- Det er ikke det historisk korrekte folk bryr seg mest om, tror hun.

Totalt finnes det over 450 drakter som kalles bunad. Spesielt på Vestlandet har draktene vært mange og stått sterkt. I kåringer over de vakreste og mest populære, har ofte også nordlandsbunaden, setesdalsbunaden og hardangerbunaden scoret høyt.

- Nordlandsbunaden har kommet høyt opp mange ganger. Jeg tror det har noe å gjøre med at den dekker et stort område og således ikke har så mye konkurranse. I Telemark er det for eksempel mange fine, men mange ulike bunader. Da er det kanskje vanskelig å enes om en. Det samme gjelder i Gudbrandsdalen hvor man har 10-15 ulike, mens man i Nordland kanskje bare har fem, forklarer Eskild.

Det er forresten ikke slik at alle bunader ble designet og kom til for over 100 år siden. I 2006 fikk Alta sin egen bunad. Bunaden har historisk ikke stått spesielt sterkt i Finnmark, mye fordi de ikke har hatt en bunad.

- Altabunaden er blitt kjempepopulær, sier Cecilie og forteller om denne bunadens spennende opprinnelse. Da Finnmark ble satt i brann under krigen, forsvant de fleste kulturhistoriske minner. I en kirke i Kåfjord, klarte man å redde ut en døpefont i porselen som ble tatt vare på. 60 000 finnmarkinger ble tvangsevakuert sørover og etter krigen var det ikke så mye å reise tilbake til. Mange ble derfor igjen i landsdelen de ble evakuert til.

- På en folkehøyskole i Ringebu i Gudbrandsdalen ble noen jenter fra Alta tildelt hver sin materialpakke til grafferbunaden. Da en av disse damene ble voksen og etter hvert fikk fem barn og diverse barnebarn, så meldte behovet seg for bunader. Hun ville gi noe som hadde med Alta å gjøre. Hun satte seg derfor ned og tegnet mønster av den gamle døpefonten, satte farge på den og broderte det på grafferbunaden. Dette har blitt den nye altabunaden og den er kjempepopulær. Den er ny, men den har masse historie i seg, forteller Cecilie entusiastisk.

Hva med fremtiden?

Til tross for at bunaden i dag står sterkere i samfunnet enn noen gang før, frykter noen for bunadens fremtid.

- Vi har en utfordring i forhold til å ta vare på gamle teknikker. Noen tilvirkningsmetoder er rett og slett ikke liv laga å ha som levebrød og det er derfor ikke så mange som kan holde på med det, sier Cecilie Eskild. Hun håper selvsagt at man klarer å ta vare på teknikkene og at noen i det minste vil ønske å drive med dette på hobbybasis, på lik linje med for eksempel strikking. Heimen holder derfor kurs i ulike teknikker, slik at disse ikke skal bli glemt.

- Det blir dessverre generelt færre bunadssyersker. Det er ikke så mange under 50 år som har gått på håndverks- og syerskeskoler, folk flest kan ikke lenger de grunnleggende syteknikkene som man kunne før, forklarer hun.

Deler av bunadsproduksjonen er modernisert med årene, men det vil alltid være grunnlag for diskusjon om hvor langt man kan gå i forenklingen, før det ikke lenger er en bunad.

- Er det like stas om en bunad er sydd på maskin? Veldig mange synes ikke det. På Heimen vil du i alle fall aldri få maskinsydde knapphull i en skreddersydd bunad, lover Eskild.

Les mer og få gode tips i Familien nummer 10/2014!

Tekst: Torhild Ribe

Foto: Heimen, Scanpix

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!