Når sokkene blir levert, smiler alle

Marianne Nybo

«Lilly» får en pose med mat og sokker med seg hjem av Marianne Nybo på Frelsesarmeens slumstasjon . – Det siste året har vært vanskelig, sier den hardt prøvde mammaen. © Jørn Grønlund

13 000 par sokker. Hvite, rød, grå, stripete, mønstrede, store, små, i angora, tovet eller ull. Fremdeles ligger bunker med hjemmestrikk i en stor eske på Slumstasjonen til Frelsesarmeen i Oslo. De venter på å bli gitt til noen som trenger dem. De ”noen” er det mange av.

– Alle blir glade når de får hjemmestrikk. Vi er imponert over givergleden og engasjementet til strikkende kvinner i Norge, sier Marianne Nybo (55), leder for Slumstasjonen. Hun har hendene fulle til stadighet. Mange trenger hjelp i et vanskelig liv i Oslo.

Varm om hjertet

Kampanjen ”Sokker som varmer” ble satt i gang som et samarbeid mellom Familien og Frelsesarmeen i fjor og ble avsluttet før jul, men fremdeles drysser det sokkepar inn og disse blir garantert delt ut og kommer til nytte. Den dagen Familien er med på sokkeutdeling på Slumstasjonen i Oslo kommer det hele tiden nye ansikter inn døren. De smiler forsiktig, er litt reserverte, uttrykker frykt for å bli fotografert. Det er ikke greit å bli gjenkjent som en som ikke klarer seg selv. Det finnes barn, som ikke vil at sannheten skal komme ut, og foreldrene tar hensyn. Ingen vil at barna skal stikke seg ut som fattig.

– Jeg tenker på alle de kvinnene som har sittet og strikket, og jeg blir varm om hjertet fordi de tenker på sånne som oss, sier ”Siv”. Av hensyn til den ti år gamle sønnen sin ønsker hun ikke å stå frem med fullt navn og ansikt. Hun ble narkoman 17 år gammel og ble rusfri for ti år siden.

– Siden det har jeg forsøkt å få en jobb, men ingen vil ansette en med min historie, sier hun ærlig. Fordi hun lever på en liten uføretrygd og skal forsørge både seg og et barn, sliter hun med å få endene til å møtes. Den hjelpen hun kan få på slumstasjonen er gull verdt.

– Men det mest rørende er sokkene. Jeg ser for meg kvinnehendene, sier hun og tørker en tåre.

Knekket økonomi

"Siv" er ikke alene om å vente på litt hjelp denne dagen. Hjemløse, tiggere, rusmisbrukere og andre som av en eller annen grunn ikke har råd til å kjøpe mat og klær, har satt seg ned med en kopp kaffe. Alle får kaffe. ”Lilly” er en av dem, som venter på tur. Hun sitter med kølappen foran seg. Da vi tar kontakt forteller hun vennlig og stille sin historie. For ett år siden mistet Lilly sin eneste sønn. Han var lenge syk av kreft. Hun gikk på attførings- og rehabiliteringsstønad fra NAV da det skjedde og fikk støtte til begravelsen. Men da hun skulle kjøpe stein til graven, var det ikke mer å hente.

– Begravelsesbyrået var snill mot meg og delte regningen opp i månedsvise avdrag, men siden steinen kostet mer enn 20 000 kroner tok den knekken på økonomien min. Derfor har posene med mat og andre gaver fra Frelsesarmeen vært et kjærkomment tilskudd, sier hun og smiler. "Lilly" er mor til en jente også, som fortsatt bor hjemme og er frustrert og sint på moren fordi de har det så vanskelig og har så dårlig råd. Datteren sørger over å ha mistet en bror og vil ikke på skolen. Utfordringene til "Lilly" står i kø.

Livet kan snu brått

– Hadde jeg hatt råd til garn skulle jeg ha strikket selv. Jeg vokste opp i en familie der det ble strikket, forteller "Lilly", men legger til at hun ikke har familie igjen utover datteren. Vi får se bildet av sønnens grav på en mobil, som på ingen måte er av nyeste merke. Graven er vakkert pyntet med blomster, og hun er stolt av at den er så fin. Hun sier med tårevått blikk at hun savner ham fryktelig. Denne dagen er den hardt prøvde mammaen en av mange som rusler hjem med ett eller flere par sokker i en bærepose. Noen av mottagerne ser slitne ut, andre ikke. Et fåtall ser ut som deg og meg.

– Hos oss spør vi ikke hvorfor de kommer. Ingen må fortelle historien sin, hvis de ikke selv ønsker det, sier Marianne Nybo. Hun var offiser i Frelsesarmeen i 30 år før hun ble leder for Slumstasjonen i Oslo og strør om seg med omsorg, omtanke og forståelse.

– Det er min erfaring at ingen av oss kan vite hva fremtiden bringer, livet kan brått snu. Alle kan oppleve at de trenger hjelp en liten eller stor del av livet sitt, sier hun nøkternt.

 

Hyggelig gest

Mellom 80–300 personer kommer hver dag innom Slumstasjonen for å få mat i poser med seg hjem, eller et aktivitetskort, slik at de kan ta med barn på kino, skøyter, i svømmehallen eller på Tusenfryd. Slike ting er det ikke rom for i en skakkjørt økonomi.

– Vi ønsker å være et supplement i hverdagen til mennesker som har det tøft. Det er vår erfaring at folk setter stor pris på den støtten de får. Takknemligheten er stor, sier Marianne Nybo. Hun er glad hun har en meningsfull jobb og føler seg ydmyk fordi hun får være en del av virksomheten til Frelsesarmeen. Å dele ut sokkene har vært den ekstra hyggelige gesten. Når sokkene blir levert smiler alle.

– Sokkene varmer primært føttene, men også folks hjerter, fordi de vet at noen har sittet med nennsom hånd og laget dem. De er strikket til dem. Det betyr mye, understreker Nybo.

– Folk komme til oss med sine ballaster, sin bagasje og sine liv. Vi har ikke noe med hvorfor de trenger ekstra støtte. Her er det åpent for alle, sier Nybo klokt. Hun ønsker å takke alle de snille, rause og strikkende kvinnene, som har laget sokker, som de har sendt inn til ”Sokker som varmer”.

– Vi bor i et fantastisk land med mange snille mennesker og stor grad av hjertevarme. Nå skal vi gå videre og se på andre aksjoner. Det finnes mange ting som kan gjøres for dem som står i en tøff motbakke, understreker lederen av Slumstasjonen.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!