Med den nye navneloven kan de som gifter seg lage et helt nytt etternavn ved å kombinere begges etternavn med bindestrek.

Navnet skjemmer ingen, heter det på folkemunne. Likevel er det mange følelser forbundet med valg av navn, og mange velger å beholde hvert sitt etternavn når de gifter seg. Den nye navneloven kan gjøre valget litt enklere. 1. januar 2003 trådte en ny navnelov i kraft. Loven gjør det enklere å velge det navnet man ønsker å også ved inngåelse av ekteskap. Og i det nye mylderet av muligheter har begrepet slektsnavn gått dukken nå heter det bare etternavn.

Felles etternavn

Med den nye navneloven kan de som gifter seg lage et helt nytt etternavn ved å kombinere begges etternavn med bindestrek. Selv tidligere beskyttede navn kan nå benyttes fritt, forutsatt at dere har tilknytning til navnet. Et eksempel er etternavnet Berg-Hansen som tidligere har vært et beskyttet navn. Heter dere Berg og Hansen kan dere lage et felles etternavn skrevet med bindestrek, nøyaktig likt det før beskyttede navnet.

Nykonstruksjoner av navn vil kanskje gå på bekostning av den tradisjonelle slektstilhørighet gjennom navn. Samtidig åpner det for enormt mange nye muligheter, nyskapte navn som kan gi en sterkere identitet for den nystiftede familien. Det gjenstår å se hvor mange som vil benytte seg av bindestreksnavnene, men trolig er samfunnet klart for denne moderne måten å lage familienavn på.

Rent praktisk er det ikke lenger vigselsmannen som behandler navnesaker. Navneendringer videreformidle fra vigselsmannen til folkeregisteret, eller så kan paret selv ordne det direkte med folkeregisteret.

etternavn

ETTERNAVN: Hva skal barnas navn bli, når brud og brudgom beholder sine?

Enklere navnelov

Helt generelt kan vi nå velge både for- og etternavn langt friere enn før. Etternavn som brukes av flere enn 200 norske statsborgere kan velges fritt. Er det derimot færre enn 200 som har det ønskede navnet som sitt etternavn, må samtlige av disse si seg enig i at du tar samme navn. Tidligere var denne grensen på 500, så dette er en betydelig oppmykning av loven. Du kan også velge deg et etternavn som ikke er i bruk fra før, med mindre navnet i for stor grad likner et beskyttet etternavn som allerede er i bruk.

De siste årtiene har flere og flere, hovedsakelig kvinner, valgt å beholde sitt eget etternavn som mellomnavn og tatt mannens etternavn når de har giftet seg. Fram til nå har det derimot ikke vært mulig for mannen å ta hennes etternavn som sitt mellomnavn, en regel mange har opplevd som stivbeint. Den andre veien rundt, med hans navn som mellomnavn og hennes som felles etternavn, har heller ikke vært mulig. Som en konsekvens har enkelte foretatt uvanlige navnevalg. Mest kjent er kanskje A-ha-musikeren Pål Waaktaar. Da han giftet seg beholdt han sitt eget navn som mellomnavn mens han tok sin kones etternavn. Dermed ble han hetende Pål Waaktaar Savoy, mens kona fikk navnet Lauren Savoy Waaktaar. I dag kan slike løsninger unngås ved å lage et dobbelt etternavn skrevet med bindestrek. På samme måte er det mulig å lage doble mellomnavn av etternavn skrevet med bindestrek.

Når neste dobbelt-etternavn-med-bindestrek-generasjon gjør sitt inntog foran alteret, kan de bryte opp bindestreknavnet, velge ett av dem for så å spleise det sammen med ett av navnene hos den andre part. Og vips har de fått et helt nytt etternavn!

Fornavn som etternavn

Fra og med 1. januar 2003 kan du også bruke oppkalling av eget fornavn som etternavn på barna dine. En mann som heter Oskar kan kalle sønnen sin Oskarson eller -sønn, alternativt Oskarsdotter eller -datter hvis det blir ei jente. På samme måte kan kvinner gjøre sitt fornavn til barnets slektsnavn, som for eksempel Karidotter eller -datter.

For mange, og kanskje flest menn, vil det sikkert være et sorgens kapittel at slektsnavntradisjonen i større eller mindre grad forstummer. Men trolig vil mange fremdeles benytte seg av den vante måten å skape felles familienavn på, det vil si med mannens navn som felles etternavn, eventuelt hennes navn som mellomnavn. Fordelen er at man i langt større grad kan velge. I tillegg kan det bidra til å skape en forsterket identitet for det moderne menneske som i mange tilfeller føler sterkere binding til kjernefamilien enn tjukke slekta.

Det er fremdeles mulig å følge det som de siste 100 årene har vært navnetradisjon i Norge; nemlig at kvinnen tar mannens etternavn som sitt, eventuelt med hennes etternavn som felles mellomnavn.

Et historisk riss

Dagens navnetradisjon med at kvinnen tar mannens etternavn ved inngåelse av ekteskap er ikke mer enn drøyt hundre år gammel. Først på slutten av 1800-tallet ble det mote at kvinnen tok mannens navn som sitt eget slektsnavn, og utover 1900-tallet ble det en selvfølge at kvinnen oppga sitt eget slektsnavn til fordel for mannens. Likevel var det til langt ut på 1900-tallet store variasjoner i navnetradisjonene avhengig av hvilket sosialt sjikt du tilhørte. Blant de mer velutdannede og i byene ble det vanlig at kvinnen tok mannens navn. Slektsnavn var da også forbeholdt de mer velbeslåtte fram til slutten av 1800-tallet, mens folk på bygda hadde navn etter gården eller stedet de kom fra. Flyttet de til en ny gård tok de gjerne et nytt slektsnavn som var knyttet til det nye stedet. Og flere og flere flyttet på seg utover 1800-tallet, og navneforvirringen ble større og større.

Tvunget fram av forvirringen kom den første navneloven i 1923 som skulle regulere disse forholdene. Med navneloven opphørte i stor grad også tradisjonen med oppkalling etter far eller mor, såkalt patronymikon slik vi kjenner den på Island i dag.

En sønn fikk navn etter sin far. Hvis faren het Hans, ville sønnen for eksempel få navnet Per Hansen. Neste generasjon sønn ville få navnet Hans Person. Også døtre fikk farens navn, da som Hansedotter, et navn kvinnene på landsbygda beholdt gjennom hele livet. Også familiestrukturen endret seg på vei mot 1900-tallet, fra storfamilien der generasjonene bodde tett på hverandre til mindre enheter med mor, far og barn. Med den nye familieenheten ble det også behov for en tydeligere felles navneidentitet, og tradisjonen med at kvinnen tok mannens slektsnavn fikk feste. Fram til kvinnefrigjøringen på 1970-tallet var det få som stilte spørsmålstegn ved denne tradisjonen, men etter hvert er det blitt stuerent at kvinnen selv velger om hun vil ta mannens navn ved inngåelse av ekteskap eller beholde sitt eget.

Fram til nå har de fleste valgt å følge den hundreårige navnetradisjonen med hans etternavn som felles familienavn, eventuelt i kombinasjon med hennes etternavn som mellomnavn for henne og barna. Den nye navneloven gir muligheter for å skape en ny og felles navneidentitet som bare dere har. For selv om navnet ikke skjemmer noen, signaliserer det tilhørighet.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!