Det Nye: Jenteliv
Rachels siste minutter
– Stopp! Jeg er amerikaner, og her bor bare sivile, roper Rachel Corrie (23).
Palestinakonflikten
Konflikten oppsto allerede i 1948, da staten Israel ble opprettet på palestinsk jord. Israel ble til som jødenes stat på det landeområdet de mente var lovet dem av Gud. Staten ble opprettet til tross for omfattende protester fra palestinere og den arabiske verden. Fortsatt kriges det om landområder og kontroll over Jerusalem.
Sammenstøtene mellom palestinere og israelere har vært mange og blodige. Tusenvis av liv har gått tapt, men situasjonen er fremdeles langt unna en fredelig og varig løsning.
27. desember gikk Israel til nok et angrep mot Palestina, omtrent en uke senere kom bakkeinvasjonen. Bombingen har blitt forklart som et angrep mot Hamas, som har skutt raketter mot sivile israelere i grensebyer.
Tallene fra FN sier at over 500 sivile palestinere skal være drept siden 27. desember, men tallet hevdes å være mye større. Flere tusen er skadet.
Les mer på: Palestinakomiteen.no, Rememberthesechildren.org og Fn.no
Med megafon i hånden står hun som et levende skjold foran huset til en palestinsk familie. Mot henne kommer en enorm, israelsk bulldoser - klar til å knuse familiens hus.
"Jeg kan ikke dø. Jeg kan ikke dø. Jeg kan ikke dø," skriver Rachel i dagboken sin kort tid i forveien. Hun har vært i den palestinske byen Rafah i nesten to år, i håp om å finne meningen med livet. Både i dagboken og i e-poster til venner og familien forteller hun om livet i kampsonen. Hun føler seg udødelig. Bare ikke om nettene. Da drømmer hun at nå, nå er tiden kommet hvor hun skal dø.
Konflikten mellom Palestina og Israel er langt fra ny. I dag faller bombene over Gaza, og verdens øyne er igjen rettet mot det konfliktfylte landeområde. Helt siden Israel erklærte sin uavhengighet i 1948 har forholdet mellom de to landene vært preget av våpen og blod. Det er nå fem år siden Rachel Corrie stod foran et palestinsk hus, for å stanse den israelske bulldoseren.
Bulldoseren kommer stadig nærmere, men gir ikke tegn til å stoppe. Skuffen er senket, og jordmassen den måker foran seg når Rachels føtter. Men i stedet for å løpe til siden, klatrer Rachel opp på haugen og ser rett inn vinduet til sjåføren. Han må se henne også, der hun lyser opp i sin oransje refleksjakke, men han stopper ikke. Bulldoseren bare durer videre. Rachel mister balansen og vennene ser beina hennes forsvinne under den svære maskinen.
- Hadde sjåføren stoppet hadde hun kanskje bare brukket beina. Men han fortsatte og fortsatte, helt til hun lå helt under bulldoseren, forteller John Smith i ettertid. Han jobbet i samme organisasjon som Rachel, The International Solidarity Movement, og så det som skjedde. Også Alice Coy var på stedet:
- Jeg ser henne fortsatt for meg, der hun forsvinner under bulldoseren. Hun sprellet desperat med armene, og prøvde å komme seg fri, sier hun.
Rachel er ute av syne. Sjåføren har stanset. Med skuffen skrapende mot bakken begynner han å rygge. Tilbake ligger Rachel, med ansiktet fullt av blod. Men hun puster.
- Hun snakket. Leppene beveget seg. Jeg tenkte "herregud, hun er i live". Det var som et mirakel. Hvordan kunne hun ha overlevd? forteller Alice på en video som i dag ligger ute på YouTube.
Sammen med to andre styrter hun til og holder rundt venninnen. "Ryggen min er brukket," mumler Rachel, og Alice støtter hodet hennes for å stabilisere ryggraden. Når ambulansen kommer, gjør legene alt for å redde Rachel. Men kort tid etter dør hun, bare 23 år gammel. Det er 16. mars 2003.
En vakker sjel
Tusenvis av kilometer unna, i den lille byen Olympia i USA, får mamma Cindy, pappa Craig, søsteren Sarah, broren Chris, og katten Phoebe beskjeden om at Rachel er brutalt drept. I en pressemelding få dager senere skriver de:
"Tapet vårt er enormt, men all den støtten og kjærligheten vi har fått fra hele verden holder oss oppe. Vi vil alltid huske og være takknemlig overfor Rachels venner som tok vare på henne og holdt henne for oss da hun døde. Vi skulle bare ønske at den unge mannen i bulldoseren hadde stoppet, hoppet ut og snakket med henne. Han hadde møtt en vakker sjel".
De forteller at de naturligvis var redde da Rachel ville reise til Palestina, men at det var umulig å stoppe henne. Hun hadde bestemt seg. I e-post til moren skrev hun:
"Jeg vet at du er redd for meg, mamma. Men jeg vil skrive. Jeg vil se. Og hva skulle jeg skrive om hvis jeg ble i dukkehuset - denne blomsterverden, som jeg har vokst opp i. Du ga meg potensiale. Jeg er glad i deg, men jeg har vokst ut av det du har gitt meg. Inni meg har jeg lagret det. På utsiden vokser jeg. La meg kjempe mine egne kamper".
Litt senere sendte hun en annen e-post:
"Jeg synes vi skal slippe alt vi har i hendene og få dette til å stoppe. Vantro og vemmelse - det er det jeg føler. Skuffelse. Det var ikke dette folket her nede ønsket seg da de ble født. Det var ikke dette du og pappa ville at jeg skulle bli født inn".
- Folk anklager Rachel for å ha vært naiv, men det var hun ikke, kanskje med unntak av den påvirkningskraften hun trodde USA hadde på Israel. Rachel kjempet utrettelig for et godt forhold til både palestinere og israelitter, og ønsket å stoppe masseødeleggelsen av palestinske hjem, sier foreldrene i dag.
Dagbok ble teater
Cindy og Craig Corrie var opptatt av å få ut datterens rapporter fra Palestinakonflikten, og flere ganger stod utdrag av dagbøkene hennes på trykk i amerikanske aviser. Dette ble plukket opp av to teaterregissører, og stykket My name is Rachel Corrie ble til. Siden er det blitt spilt over hele verden. I fjor gikk stykket på turné med Riksteateret her hjemme, med Kaia Varjord som Rachel.
Rachel Corrie
- Medlem av The International Solidarity Movement (ISM) som reiste til Palestina for å beskytte de sivile.
- Mange palestinske hus ble revet av israelske styrker for at de ikke skulle bli oppholdssted for opprørere. ISM opererte som menneskelige skjold og oppholdt seg i husene for at de ikke skulle bli revet.
- Bulldoseren Rachel forsøkte å stanse skulle rive et hus i et palestinsk boligområde i Rafah. Israel mistenkte at huset skjulte tunneler brukt til smugling fra Egypt. Dette viste seg å være feil.
- Det er omdiskutert hvorvidt sjåføren av bulldoseren så Rachel eller ikke.
- My Name is Rachel Corrie er et teaterstykke basert på jentas dagbøker og e-poster.
- Jeg har aldri opplevd at et stykke har engasjert meg så mye! Hadde Rachel vært i live i dag hadde hun vært et år yngre enn meg. Hun kunne vært venninnen min. Det er så utrolig nært, sa hun til Det Nye den gang.
Likevel mente hun at stykket handler om mye mer enn Rachel Corrie.
- Det handler mest om hvordan vi behandler hverandre i verden. Det høres ekstremt stort ut, men det er det som er hovedbudskapet.
Kaia er ikke sikker på om Rachel Corrie var godt nok forberedt på det som møtte henne i Midtøsten.
- Jeg vet ikke om hun visste helt hva hun gikk til. Dessuten mente man at internasjonale representanter var trygge der nede på den tiden. Hun trodde nok ikke hun ville bli drept, men det trodde nok ingen som var med i den gruppa. De oppholdt seg i palestinske hus som skulle rives - fordi de visste at det ikke ville skje når de var tilstede. Det var kanskje naivt, men sånn var det på den tiden.
Omstridt heltinne
Rachel Corries død skapte stor internasjonal debatt. Den israelske hæren ble tvunget til å uttale seg, og kalte Rachels død "et beklagelig uhell".
- Det florerer teorier om at sjåføren av bulldoseren ikke så henne, men hun sto jo med oransje jakke og hylte i megafon! sa Kaia Varjord oppgitt.
Rachel Corrie var den første amerikaneren som døde på Gazastripen, og nettopp nasjonaliteten hennes ga henne enorm mediedekning sammenlignet med andre, lignende skjebner. Samme kveld som Rachel døde ble for eksempel ni palestinere drept i samme område, og blant dem var en fire år gammel jente.
Men Kaia syntes ikke Rachel har fått overdreven heltestatus.
- I hvert fall ikke i det offentlige USA. Det er ikke så mange som har hørt om henne, egentlig. Jeg tror man har forsøkt å dysse historien litt ned. En israelsk bulldoser som har kjørt ned en amerikaner er ikke så populært - i og med at de er allierte. Hadde han som kjørte bulldoseren vært arabisk, hadde nok mange flere hørt om Rachel Corrie, mente Kaia.
Men blant palestinerne er Rachel blitt et ikon. På en vegg i Rafah står det skrevet:
"Rachel, som kom til Rafah for å stoppe tanksene, vi husker deg med kjærlighet og ære som en inspirasjon".
- Der er hun en heltinne. De har oppkalt både gater og sykehus etter henne: Rachel Corrie-gaten, Rachel Corrie Hospital og så videre. Og så har de bilder av henne i alle hus.
Kilder: The Observer, Wikipedia, The Killing Zone - dokumentar av Channel 4, Rachel Corrie Foundation for Peace and Justice, International Solidarity Movement, desertpeace.wordpress.com og FN.no.
Saken har tidligere blitt publisert i Det Nye nr 12 - 2008.
Denne saken ble første gang publisert 05/01 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.