Spørsmål til jordmor:

Hei Jeg venter mitt føste barn, og har termin 10.01.10. Jeg har egentlig aldri ønsket meg barn, og dette var absolutt ikke planlagt, men det ble så at jeg skulle bære frem dette barnet fordi mannen min ønsket det så sterkt. Jeg har egentlig ikke noe i mot barn, men jeg har forferdelig legeskrekk, og takler absolutt ikke å bli håndtert av helsepersonell. Jeg er 29 år, har aldri vært til GU, men i fjor hadde jeg en spontanabort, og ble derfor sendt til sykehus for å få bekreftet dette. Det endte med en innvendig ultralyd, og jeg har aldri følt meg så skitten noen gang som etter det. Jeg får frysninger bare jeg tenker på det...æsj! Nå er det kun fødselen som står i hodet på meg, og for å være ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Jeg klarer ikke å glede meg til dette barnet skal komme, nettopp på grunn av denne forferdelige fødselen. Jeg har en grei jordmor som jeg går til på kontroller, men hun er desverre borte i det tidsrommet fødselen er ventet, og kan ikke være med meg. Hun henviste meg til samtale på det sykehuset jeg skal føde på, men det var et helt mislykket møte. Jeg vil bare si at det er ikke smertene jeg er redd for, men det er hele settingen som en fødsel medfører, og at man skal ha ukjente mennesker til å rote i sine mest intime deler. Da jeg var til samtale på sykehuset, satte de også mer fokus på det som kunne gå galt i en fødsel, for at jeg skal være forberedt på dette, men opplevde overhodet ikke at de kunne være imøtekommende når det gjelder skrekken min. Jeg takler ikke sprøytestikk, og når de ikke engang kunne love meg full narkose dersom et haste- keisersitt skulle være nødvendig, ble det for mye for meg. Jeg vet at dersom noen skal sprette opp magen min, og jeg i tillegg skal være våken, vil jeg få store psykiske problemer etterpå. Jeg har hatt mange dårlige erfaringer i møte med helsevesenet, og jeg er redd at denne fødselen vil bli enda et vondt minne å legge til i den bunken. Jeg vurderer faktisk å bare bli hjemme alene, så får det bare gå som det går. Mannen min er mye ute å reiser i forbindelse med jobben sin, så da er håpet at jeg er hjemme alene, så jeg får ordne dette selv. Jeg har ingen tillit til helsepersonell, og vil ikke at de skal få krafse i meg, eller ta avgjørelser over hodet på meg. Da vil jeg heller dø. Har du noen råd å gi til en som meg?

Svar:


Ja, skriv opp mail adressen (den er det bare jeg som ser) så tar jeg kontakt med deg. Dette skal gå bra for deg. Du er kjempeflink til å sette ord på det du føler, og det er flere med deg som har det slik. Det flott at du kan setteord på det. Vi mailes.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!