Fra en litt utålmodig fars dagbok

Foto: Foto: Pressefoto.
Sist oppdatert

Jeg er redd min to måneder gamle datter har pådratt seg en spiseforstyrrelse!

Vet ikke hvor gamle de er når de pådrar seg slikt, men jeg googlet symptomene, og ifølge det som sto der, så bør vi snakke med noen profesjonelle ganske snart.

Hver gang hun spiser, så spiser hun helt til hun ikke klarer mer, og så gulper hun opp igjen mesteparten. Det er så mye gulp! Noen ganger står det som en fontene, andre ganger kommer det bare rennende ut som oversvømmelse fra en kum i Bergen under stormflo.

Etter at hun har blitt ammet og man tar henne for å rape, så kommer hun til å fylle hele skulderområdet med gulp. Det er like sikkert som at Einar Gelius blir å se som deltaker i enda et realityprogram. Kanskje "Swingers på Grensen"?

Men samboeren har en løsning. Hun handler! Da kommer hun stolt frem med de millimetertykke klutene, med litt krepp-aktig mønster man kjøper på Babyshop.

De som krymper etter hver vask og som av en eller annen grunn har blitt foreldres beste beskyttelse mot gulp. De er like effektive mot en stor dose gulp som det er å søke ly i en pappeske på gaten under et atomangrep.

Og barnet tar jo ikke hensyn til hva man har på seg, heller. Her forleden hadde jeg tatt på meg findressen og skulle på julebord. Jeg var så dum at jeg hadde henne på fanget rett før taxien kom, så jeg ble sittende under hele julebordet og prøve å bortforklare de litt hvitaktige flekkene på dressen.

Jeg fikk ingen til å lukte på det heller, for å kjenne at det faktisk var morsmelkgulp. Kanskje like greit, ettersom de fleste flekkene var i fanget mitt...

Men heldigvis har vi fått en datter som sover lenge når hun først sovner. Men veien dit er ikke alltid like enkel. På dagtid kan hun sovne når som helst. Mens vi kler på henne kan hun plutselig sovne og mens vi synger for henne sovner hun.

Men når kvelden kommer, og vi vil at hun skal sovne, da har hun plutselig en helt annen agenda. Og da er det om å gjøre å finne på ting som får henne til å roe seg ned.

Jeg har tatt meg selv i å bli ekstremt oppmerksom på den minste ting som får henne til å slutte å gråte.

Hvis jeg for eksempel går og bærer henne mens hun smågråter, og jeg må bøye meg ned på en fot med den andre foten stående ut bak for å plukke opp noe på gulvet, så kan du banne på at det er den bevegelsen som får henne til endelig å bli stille.

Det er en bevegelse som en 34 år gammel kropp egentlig ikke er i stand til å utføre mer enn én, maks to ganger. Men i jakten på nattesøvnen blir jeg stående å gjøre denne bevegelsen i opptil 30-40 repetisjoner.

At jeg sitter igjen med krampe og ødelagte knær blir sekundært. Søvn er viktigere.

Men det er verdt det! Alt dette er jo bare peanuts i den store sammenhengen, for et barn er så mye glede! Gleden man føler når barnet ligger og smiler og ler, mens jeg gjør absurde grimaser, er ubeskrivelig.

Den største gleden er å ha et lykkelig barn som har fått de rette verdier og som føler seg trygg på at pappa er der.

Og jeg skal være der, selv når hun kommer hjem om mange år og har blitt full for første gang og legger seg gråtende over skulderen min og spyr på meg.

Men en ting er sikkert; Da skal jeg sitte der klar med en regnjakke og et kjempetjukt badehåndkle fra Kid over skuldrene.

Les også:

Pappa tre uker mer enn mamma

Fødselsgave også til pappa

Denne saken ble første gang publisert 22/09 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også