Råd til andre

Karins erfaringer med amming er både gode og dårlige.

Her er hennes råd:

  • Spør om hjelp! Ikke gi deg. De er der for deg.
  • Spør om konkrete og konstruktive råd.
  • Du vil få mange ulike råd fra forskjellige personer. Velg de du mener vil fungere for dere. Det er ikke nødvendig å følge alle råd man får.
  • Snakk med noen du stoler på. Det er viktig med støtte fra de der hjemme.
  • Det er lov å si: Jeg prøvde, men fikk det ikke til. Du er en god mor likevel.
  • Ikke la ammingen overskygge alt annet. Det skal ikke ødelegge tilknytningen mellom deg og barnet ditt. Det viktigste er å kose seg med babyen, og nyte barseltiden.

Monica Eriksen

Kontakt oss

Har du et spørsmål eller noe du vil formidle til oss, ta kontakt!

Det er stille formiddag. Thea (2) er i barnehagen, lille Sondre (8 uker) sover godt i barnevogna på trappa. Pappa er på jobb, og mamma trakter seg en god og varm tekopp. Hun nyter stillheten i huset. Idyllen synes komplett, men Karin (32) har en historie å fortelle.

Flaut å ikke få det til

Da Karin ble mamma for første gang, strevde hun med ammingen.

- Det begynte allerede på sykehuset. Jeg synes det var kronglete å få lagt henne til ordentlig. Dermed fikk hun ikke ordentlig tak, og så sugde hun sikkert feil. Iallfall ble jeg veldig sår. Da jeg spurte om hjelp på sykehuset, følte jeg at rådene var veldig generelle. "Få henne til å gripe høyt", sa de. Men de sa ingenting om hvordan jeg skulle få et ett døgn gammelt barn til å gape høyt nok.

Karin var 30 år da hun ble mamma for første gang. Vel etablert med mann, hus og fast jobb, var hun klar for å stifte familie. Hun var trygg på seg selv, vant til å fikse det meste. Nedturen ble desto større da noe så naturlig som å få gitt barnet sitt mat, skulle vise seg å bli så vanskelig!

- Det var flaut å ikke få det til. Det innrømmer jeg. Jeg gråt da hun sugde seg fast. Thea var helt stiv i kroppen da hun lå ved brystet. Brystvortene blødde, sårene ville ikke gro. Det var ikke slik det skulle være!

"Trodde det bare var meg"

Karin trodde det bare var henne som slet med ammingen. Når hun for eksempel var på kafé, og så de andre mødrene sitte henslengt og amme mens de skravlet med venninner, måtte hun tusle hjem til sin spesielle plass i sin egen sofa, oppstablet med puter i ryggen og med kroppen i helspenn. Alt føltes mislykket.

- Jeg følte meg som en dårlig mor som ikke fikk det til. Først da jeg ble litt mer åpen om det selv, kom det fram at flere hadde det på samme måte som meg, forteller Karin.

Å ha vanskeligheter med ammingen er fremdeles et tabu, mener hun. Karin ga seg med å amme Thea etter tre måneder.

- Klart jeg hadde dårlig samvittighet, men heldigvis fikk jeg den støtten jeg trengte på hjemmebane. Både mamma og svigermor sa at "nok var nok". Det hjalp. Beskjeden fra helsepersonell var nærmest å bite tenna sammen, og at det ville nok gå lettere etter hvert. Men det gjorde jo aldri det! Først da det var slutt på ammingen, kunne jeg senke skuldrene og kose meg med babyen min.

En ny sjanse

Da Karin ble gravid med Sondre, kom tankene på ammingen fort opp igjen.

- Jeg gruet meg. Mest av alt hadde jeg lyst til å la være. Samtidig hadde jeg ikke samvittighet til det, heller! Jeg prøvde å tenke positivt. Dette var et annet barn. Kanskje det ville ha en annen sugeteknikk? Jeg hadde mer erfaring selv også. Kanskje det ville gå bedre denne gang?

Karins historikk var beskrevet i journalen da hun kom på sykehuset for å føde.

- Denne gang ble jeg møtt med stor forståelse. Jeg fikk ikke bare beskjed om å amme. Jeg ble spurt om jeg hadde lyst! Bare det var en stor lettelse. Etter et døgn ble jeg sår igjen, men da sa sykehuspersonellet at jeg skulle ta det rolig og la brystene hvile litt innimellom. Jeg kombinerte ammingen med å pumpe meg, slik at Sondre fikk morsmelk. Den ble gitt i en sprøyte mens han sugde på fingeren min. Det var for å unngå og venne ham til flaske. Før jeg reiste hjem, ble jeg invitert av en jordmor "til en skikkelig prat om amming - og så lager vi en plan". Slik uttrykte hun det. Blant annet fikk jeg prøve en annen stilling, og det viste seg at den såkalte tvillingstillingen passet meg mye bedre. Helsesøster ringte meg dagen etter jeg kom hjem, og spurte hvordan det gikk. Det ble ordnet time på ammepoliklinikken. Jeg fikk en helt annen oppfølging. Nå er Sondre 8 uker gammel, og han fullammes. Sårene har grodd. Alt går fint. Jeg har til og med ammet på babykino!

Mer avslappet

Karin forteller sin historie i håp om at andre som sliter, kan se at det likevel er mulig å få det til.

- Den største forskjellen på nå og forrige gang, er at jeg er mer avslappet og flinkere til å be om hjelp. Og at jeg faktisk får forslag til konkrete løsninger i stedet for generelle svar. Derfor kan jeg si at jeg har hatt en helt annen opplevelse denne gang.

Kildene i artikkelen er anonymisert.

KONKRETE RÅD: Når man prøver å få til ammingen og har et problem, er det viktig at man får konkret hjelp. © Foto: Colourbox

Regn med økedager

I takt med at barnet vokser, vil det trenge mer mat. Det betyr at melkeproduksjonen må økes i takt med "etterspørselen" fra barnet.

Måten dette foregår på, er ved såkalte "økedager". Det betyr rett og slett at barnet "maser" litt ekstra på brystet ved å die oftere enn vanlig.

Ved å gjøre det, vil barnet sende signaler til brystet om å lage mer melk. Dette tar som oftest mellom 2 og 5 dager.

Periodene med økedager forekommer som regel ved 1-3 ukers alder, 6-8 uker og 3 måneders alder, men økedager utenom dette er også normalt. Økedagene kan forekomme så ofte som hver 14. dag.

Noen merker dette godt, hos andre går det nærmest "av seg selv".

Kilde: Ammehjelpen

Ikke uvanlig

Karins historie er ikke unik. Helsesøster Elisabeth Tufte ved Nasjonalt kompetansesenter for amming bekrefter at mange sliter med ammingen.

- Spesielt den første tiden er det sårhet og smerter i brystene. En del mødre opplever at de ikke har nok melk, eller at barnet avviser brystet.

Hun understreker betydningen av at helsepersonell på føde/barsel, helsestasjon og legesentre/legevakt, må ha oppdatert kunnskap om hvilke ammeproblemer som kan oppstå, og hvordan dette kan forebygges eller behandles.

- Nasjonalt kompetansesenter for amming arrangerer årlig kurs for alt helsepersonell som kommer borti ammende kvinner. Dette gjelder også leger. I tillegg har vi en videreutdanning på høyskolenivå.

- Når kan vi si at "nok er nok", nå har du prøvd lenge nok, så nå kan du gå over til morsmelkerstatning?

- Det er viktig at det er kvinnen som selv tar denne avgjørelsen fordi det må bli en helhetsvurdering utifra livssituasjonen.

Faktorer som spiller inn er:

  • Hvor omfattende er problemet?
  • Hvor mange barn har kvinnen?
  • Hvor god støtte har hun?
  • Hvor mye betyr det for kvinnen å amme?

Viktig med konkret hjelp

Når man prøver å få til ammingen og har et problem, er det viktig at man får konkret hjelp, sier Elisabeth Tufte og nevner eksempelet med såre brystknopper.

- Da må for eksempel helsesøster først gjøre en ammeobservasjon for å prøve og finne ut hva som er årsaken, og deretter gi et konkret råd, ikke si: "Du får bare prøve deg fram". For hva skal man prøve på? Det hjelper heller ikke med kun psykisk støtte og ros. Rådet må være konkret. Om det er slik at kvinnen opplever at "nå er det kommet så langt uten at problemet har løst seg at jeg ønsker å slutte", er det antagelig lettere å ta avgjørelsen om man vet at nå har man fått god hjelp og er trygg på at man fikk de rådene som er aktuelle, men problemet lot seg likevel ikke løse.

Det er også viktig å huske på at noe morsmelk er bedre enn ingenting, så for noen kan løsningen være delvis amming. Det vil si at man ammer og gir den melken man har ved siden av morsmelkerstatning. Det er også mulig å amme på kun ett bryst om man har hatt mye problemer med det andre brystet.

FØLG BAM PÅ FACEBOOK

Les også:

Visste du dette om morsmelk?

Se opp for skadelig parasitt

12 flaue ting vi ikke tør spørre jordmor om

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!