TØYSEKOPPER: Gutta på tur må ha humor, og hadde drasset med seg badebasseng og Borat-drakt til basecamp. © Aleksander Gamme

Kameraene får løpe løpsk i den vesle fjellandsbyen Skardu. Det er nærmest jubel hver gang en svær linse skyter på automatikk. Sjelden har jeg opplevd større velvilje for å bli fanget på minnekort i en muslimsk landsby. Det kan ha noe med vår måte å integrere på. Petter har kjøpt full kjortel, skjerf og lue til åtti kroner. Jeg valgte second hand og kom unna med tyve.

Hundre bærere

Broad Peak er verdens tolvte høyeste fjell. Fjellet kalles også K3 i likhet med den langt mer beryktede nabotoppen K2. I motsetning til Everest hvor du kan kjøre bil inn til fjellets basecamp på nordsiden, kreves langt mer logistikk for å nå hjertet av verdens mest spektakulære fjellområde Karakoram.

En sovner garantert ikke i baksetet på kjøreturen i firehjulstrekker til landsbyen Askole. Jordras blokkerer veien flere ganger daglig, og en bro har kollapset kort tid før vi ankommer. Deretter skal et halvt tonn utstyr bæres til basecamp, en seks dagers trekkingtur som regnes som en av verdens vakreste.

Denne gang har vi med oss en hel tønne med norsk mat. Et par tuber kaviar har implodert og tatt med seg Breletten i samme slengen. Ellers er knekkebrød, Toro-poser, frysetørret mat og det meste i orden. Kjøttet er ferskvare i form av geit. Det er praktisk med all mat som kan gå selv.

Omgivelsene på vei mot basecamp er mildt sagt spektakulære. Vi titter ærbødig opp på de voldsomme Trango-massivene. Granittveggene har vært åsted for kanskje de aller ypperste av norske klatreprestasjoner. Tankene går til 1984 da Hans Christian Doseth og Finn Dæhli nådde toppen, men omkom på returen. 24 år senere ble Norskeruta repetert og fullført av en norsk kvartett bestående av blant andre Rolf Bae som få måneder senere omkom på K2.

- Det blir en tøff sesong, masse snø i fjellene, hevder en lokal skjeggbust i den militære mellomposten Concordia, midt ute på Baltorobreen. Her har soldatene tre måneders skift for å støtte grensevaktpostene med mat og diesel gjennom hele året. Mer enn hundre bærere hjelper oss med å få alt utstyr opp til basecampen på 5000 meters høyde. Fem dager med tunge bører resulterer i en velfortjent månedslønn i lomma før de løper ned igjen.

MAJESTETISK: Himalaya kan ta pusten fra noen og enhver. © Aleksander Gamme

Saftig velkomsthilsen

- Fy faen! Aleks, sjekk!

Så hører jeg braket. En isblokk har løsnet fra hengebreene 1000 meter over første del av ruta, og nå stormer snøinfernoet nedover. Klokken er 08.00 og vi er sent ute. Ideelt sett burde vi ha krysset breen og begynt å jobbe oss oppover fjellet allerede. Værgudene lovet en ekstra finværsdag og vi bestemte oss for å jobbe oppover allerede morgenen etter ankomst i basecamp. Heldigvis somlet vi med å få utstyret ut av tønnene.

Skred og isras går vanligvis senere på dagen, men Broad Peak har tydeligvis ikke lest skredboka. Lite er mer uforutsigbart enn hengebreer på syv tusen meter. Vi takker for en imponerende maktdemonstrasjon og legger av gårde. Med litt mer sommerfugler i magen enn ellers.

En bratt trakt leder inn i snøflanken hvor ismassene raste. Det ser ikke så ille ut. Vi kan smette bak formasjoner i fjellsiden om det smeller på ny. På vei opp mot camp 1 dukker en norsk student med trønderdialekt opp. Jo Valseth har meldt seg på en internasjonal ekspedisjon, og har vært på fjellet en uke allerede. Snakk om slumptreff, på dette fjellet har det ikke vært nordmenn på 19 år!

Opptur blir nedtur

Noen dager senere er vi i gang med å rigge høydecampene. Stigningen oppover er morsom, variert og til tider bratt. Camp 2 ligger på ca.

6300 meter, men alle teltplasser er okkupert. Vi må dra med oss telt, soveposer og pakninger på leting etter hotellrom. Så finner vi en hylle å jobbe med. En helvetes stank avslører at vi står midt i dritern til teltet ovenfor.

- Where are you from?

- Norway.

- Ahh. I lived three months in a tent with a crazy Norwegian!

Den verdenskjente eventyreren Mike Horn skvetter ut av teltet sitt. Petter traff ham sist på Sydpolen i 2006. Jeg hyler til når han skviser tastaturfingrene mine i skrustikka si. Han gliser bredt.

Mike og makkeren setter av gårde for et toppstøt, men returnerer tidlig neste morgen. De har nærmest druknet i et ufremkommelig snøbasseng på 7600 meter, og falt i flere bresprekker. De voldsomme snømengdene har stanset alle toppforsøk hittil i år.

Camp 2 blir en selsom opplevelse. Petter brenner hull i soveposen, mens jeg mister kjelelokket ned en bratt skrent i forteltet. Stein, saks og papir avgjør hvem som sover innerst, med større risiko til å få stein eller is i hodet. Petter ender opp med å forsøke å sove med vannkjelen på hodet.

- Vi snur her, sier Petter og setter seg til i en bratt bresprekk på 6800 meter.

Han hører ingen protester. Petter er tom for sigaretter og jeg sovner i tauet. Strikken er med andre ord tøyd langt nok.

Akklimatisering er tidkrevende, og normalt må man forflytte seg atskillige ganger oppover fjellet før man satser mot 8000 meter. Men etter kun ti dager i basecamp setter vi i gang det første toppstøtet. Alle ekspedisjonene har bestemt seg for å kraftsamle en menneskelig plog gjennom de store snømassene mot toppen.

HARDT: Respekten for Himalaya ble ikke akkurat mindre. © Aleksander Gamme

Oppskrift på katastrofe

Det blir en tøff prøvelse. Ut-styr må bæres opp til den tredje campen, og snøen er tung og bløt. Toppstøtet starter på 7100 meters høyde, og vi har bestemt oss for å benytte ekstra oksygen på grunn av den manglende akklimatiseringen. En stripe av lys snirkler seg oppover, som et fakkeltog på en kald vinternatt. Vi er blitt advart mot ekstremkulde, men det skal vise seg å bli en mild natt. Ved 05-tiden tenner morgenrøden de første fjellfaklene rundt oss. Topp-pyramiden på K2 bader i et rosarødt skjær mens vi passerer en sliten polakk og fortsetter mellom bresprekker og imponerende istårn. Alt ser ut til å gå veien.

Så får jeg øye på fire klatrere oppe i den siste bratte snøflanken før toppryggen. De kaster ned et tau, og jeg gjenkjenner italienske Fabrizio. Han er tydelig bekymret. Heseblesende planter jeg breøksen oppe på siden av ham. Etter en kort forklaring om nysnø uten vind, og et dobbelt lag ustabil snø under, konkluderer han kort.

- This is a recipee for disaster.

Italieneren har sett klatrere blitt sveipet av denne siden tidligere. I løpet av en time eller to vil solen gjøre fjellsiden til en russisk rulett. Mest sannsynlig løsner ingenting, men det er umulig å vurdere hvor stor risikoen er. Men skal vi trosse den mest erfarne klatreren på fjellet som velger å snu?

Vel nede på 7100 meter slukner vi i teltet, skuffet, men fattet. Flere har trosset forholdene og når toppen i løpet av dagen. De kommer vaklende ned sent på kvelden. Farlig sent. En slovak tilbringer natten i sadelen, men overlever.

Vi vurderer et nytt forsøk påfølgende natt, men må snart slå det fra oss. Matposen er tom, vi er fullstendig dehydrert og trenger hvile.

Den siste Real-middagen deles og vi bommer en pakke nudler fra et nabotelt. Lykken er fullstendig da Petter finner posen med sure biler.

Mange tror kulden er din verste fiende i Himalaya, men solstrålingen kan være uutholdelig intens. Teltduken fungerer som et grytelokk hvor vi friteres i egen svette mens vi gaper i utgangen etter et lite vindpust.

Fra vondt til verre

Snøen faller tett i dagevis, og skredfaren øker for hver dag. Ekspedisjoner pakker sammen og reiser hjem. Vi besøker klatrerne i K2 basecamp og drikker te med norgesvennen og ekstremskikjøreren Fredrik Ericsson. Et par uker senere omkommer han etter et fall fra den beryktede flaskehalsen på K2. En sterk og tragisk påminnelse om at ingen er unntatt risikoen ved å klatre de aller høyeste fjellene.

Vi stålsetter oss for et siste forsøk. Nå er vi helt alene på verdens tak. To ensomme prikker i bekmørket opp mot de svære bretrollene under toppryggen. På 7400 meter har et mindre flakskred løsnet. Et såpeglatt isdekke under nysnøen gjør etter hvert skredfaren uspiselig. Denne gang er det ingen tvil. Broad Peak har rullet ned gardinen for i år.

Resten av natten rappellerer vi oss ned hele veien til basecamp før vi stuper inn i kjøkkenteltet på morgenkvisten, fornøyd over å ha tatt de riktige beslutningene.

Vi kom aldri helt til topps. Men vi kom hjem. Et fantastisk fjelleventyr rikere.

MAT: geita Charles visste det ikke selv, men han var med på tur kun for å bli mat. © Aleksander Gamme

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!