Hva 20 år har lært meg...
Sjøørret – året rundt
Sjøørreten har gitt meg mange fine studer, men også flere grå hår i hodet. Etter mer enn 20 år med sjøørretfiske i sjøen er jeg nok litt klokere, men stadig er det nye utfordringer med denne spennende fisken.
Selv om sjøørretfiske i sjøen for lengst har blitt en av våre mest populære fiskeformer, treffer jeg ofte på fiskere som aldri har fått denne fisken, og som lurer på hvorfor. Forklaringen er som regel at de fisker på de gale plassene og med feil utstyr.
I motsetning til laksen, vandrer sjøørreten aldri langt fra sin barndoms elv, og de fleste vil du finne på dyp ned til bare tre meter helt inne ved land. Noen av de største sjøørretene som er rene fiskespisere lever dypere og et stykke utaskjærs, men denne artikkelen handler hovedsaklig om den kystnære sjøørreten, som er lettest å fange.
Mat og skjul
I teorien kan du finne sjøørret over alt, men i praksis er den knyttet til spesielle områder der den finner mat og skjul. De fleste sjøørretene lever i områder med løsmasser som mudder, sand, grus, rullestein og skjell. Mens torsken vanligvis er å treffe i tangskogen utenfor svabergene, kan den vesle badebukta lenger inn i fjorden være en god sjøørretplass. En klassisk sjøørretbunn veksler mellom sand/mudder, blåskjellbanker og større steiner eller skjær med tang - populært kalt «leopardbunn» blant sjøørretfiskere fordi den kan minne om leopardens flekkete mønster. Slike områder gir gode levekår for sjøørretens mange byttedyr - alt fra små tanglopper og mysis, til reker, børstemark og småfisk.
I tillegg til mat, vil sjøørreten gjerne kunne rømme hvis en predator (fugl, sel, fisk) dukker opp. Den liker derfor å ha muligheten til å stikke ned på dypere vann, så derfor oppholder den seg ofte i området der stranda brått stuper nedover, den såkalte molbakken. Er det i tillegg litt vind og bølger på overflata, og litt uklart vann som er med på å gjøre sjøørreten trygg, ligger forholdene til rette for et godt fiske.
Sjøørretfisket er dessuten et lett fiske (se egen sak om utstyr), ikke ulikt det vanlige ørretfisket i innlandet. Sjøørreten er en rask svømmer som stort sett jakter på aktive byttedyr, så innsveivingen skal generelt være hurtig. Men varier gjerne hastigheten, gjør spinnstopp og bruk stangtuppen til å gi agnet uregelmessige bevegelser.
Det er sjøørretsesong hele året, men metodene du bruker og plassene du bør fiske på, varierer noe gjennom året.
Den beste perioden
Når temperaturen stiger begynner livet å vende tilbake i strandsonen, matfatet bugner og sjøørreten er sulten etter en lang vinter på sparebluss. Det tidlige vårfisket, fra mars til utover i april ligner mye på vinterfisket. Like etter isløsning kan du ha et fantastisk fiske etter noen dager med soloppvarming. I takt med temperaturøkningen, stiger ørretens aktivitetsnivå, og fisket kan være eventyrlig. Du er sjelden alene på de mest populære plassene. Fisket kan være bra hele dagen, også i solskinn, selv om morgen- og kveldsfisket blir viktigere utover våren. Milde dager med duskregn gir også ofte gode fiskeforhold.
Fluefiskerne venter gjerne på tida da børstemarken svermer for å gyte. Dette skjer om kvelden fra mars til mai, og da vil en børstemarkimitasjon fisket rolig innpå grunna kunne gi bra fangst. Hvis du ikke fisker med flue, kan du bruke en flue eller en jigg sammen med en kastedupp, eller en langstrakt skjesluk med fjær på trippelkroken som sveives rykkvis og rolig inn.
Lenger utpå vårsesongen kan det etter hvert lønne seg å satse mer på fiske morgen og kveld. I ly av mørket kommer ofte sjøørreten helt opp i fjæresteinene.
Sjøørretfisket kan være lekende lett på denne tida av året, men også frustrerende vanskelig. Det er slett ikke alltid det bare er å hente en matfisk, og det er vel derfor sjøørretfisket er så fascinerende.
Sjøørreten om sommeren
Mange setter sjøørretstanga i skapet når det nærmer seg fellesferien. Det er riktig at dette ikke er topp sjøørretsesong, men den varme årstida kan gi deg mange flotte opplevelser hvis du fisker på litt andre plasser enn du vanligvis ville ha gjort. Min aller største sjøørret - jeg tipper den veide drøyt 2 kg - fikk jeg mellom skrålende badegjester midt i juli. Da jeg skulle lande den fra flytebrygga, gled hempen opp...
Dette hører til unntakene, for mot slutten av vårsesongen, når overflatetemperaturen i vannet nærmer seg 16-17 grader, vil sjøørreten vanligvis trekke seg lenger ut fra land og ned på dypere vann der vannet er kjøligere og mer oksygenrikt. Men i enkelte somrer i Sør-Norge vil sjøtemperaturen knapt stige over dette (for eksempel sommeren 2007), og da kan du fiske omtrent slik du ville gjort om våren. Men ut av de aller grunneste buktene må du uansett.
Mens det om vinteren og våren lønner seg å finne det vannet som er litt varmere enn ellers, må du gjøre det motsatte om sommeren. Jeg har tatt fin sjøørret på dorg og dyptgående wobbler mellom de ytterste skjærene i begynnelsen av august. Her er vannet vanligvis en grad eller to kjøligere enn lenger inn. Prøv å finne plasser med litt dypere vann langs land, der det er strøm som fører kjølig bunnvann opp til overflata. Odder, skjær og trange sund er en god start. Litt vind setter som regel fart i fisket, og på denne tida av året vil en fralandsvind ofte være av det gode, da den vil presse varmt overflatevann utover, og trekke kjøligere bunnvann opp. Regn og gråvær er ofte gunstig i sommerhalvåret.
Jeg er ikke noe glad i å stå opp tidlig for å fiske, men hvorfor ikke snu døgnet om sommeren? Den lille temperatursenkningen i vannet om natta kan være nok til å sette fart i fisken, og i ly av mørket kommer den inn på grunnere vann for å jakte småfisk og reker. Dra ut før solnedgang og fisk deg gjennom natta og møt resten av familien med nytrukket sjøørret til frokost!
Mange har god erfaring med å bruke litt mindre sluker når det er varmt i vannet. Småfisk og fiskeyngel står ofte på sjøørretens matseddel sommerstid, så fargene på slukene bør være relativt fiskelignende. Nøytrale fargekombinasjoner i blått, svart, hvitt, kobber og sølv er aldri feil til sjøørreten, og det gjelder kanskje særlig om sommeren.
Gytetid
Når sommer gradvis går over i høst og vannet blir kjøligere, vil stadig flere sjøørreter igjen bli å finne på de klassiske plassene med leopardbunn lenger inn i fjordene. Nå nærmer det seg gytetid, og sjøørreten vil søke seg mot sine barndoms elver og bekker inne i fjordarmene. Nå kan det lønne seg å oppsøke plasser med ferskvannstilførsel, men husk på fredningssonene utenfor bekke- og elvemunninger (se rammesak).
Ørreten som skal gyte vil begynne å få brunfarge allerede i sjøen, og ofte har jeg opplevd at fjorden er full av vakende sjøørret som ikke vil ta. Slik er det også med laksen, og det er nok fordi begge arter nå kun har ett fokus, nemlig å føre bestanden videre. Mat er ikke så interessant, men de kan (særlig hannene) være ganske aggressive, og du må prøve å tirre dem til å hogge. Et rødfarget, «hissig» agn kan være det som skal til.
En rognstinn hunn eller en brun hann med kjevekrok er ikke de beste matfiskene, så det beste du kan gjøre er å gjenutsette disse fiskene. Ta heller en av de mange blankfiskene som ikke skal gyte. Ikke alle sjøørreter gyter hvert år, og de som står over er ofte smellfeite etter sommerens fråtserier utaskjærs.
Når nettene blir lange...
Sjøen holder godt på varmen, og langt uti november kan det være såpass varmt i vannet at aktivitetsnivået til sjøørreten er høyt. Først når temperaturen synker til under 5-6 grader, forandrer den litt på levesettet. Årsaken er at sjøørreten er en ferskvannsfisk som egentlig ikke liker saltvann så godt. Den må hele tida bruke energi på å skille ut salt fra vann den drikker. Når det er skikkelig kaldt i vannet - det kan bli under 0 grader i sjøvann - bruker sjøørreten så mye energi på dette at det «lønner» seg for den å oppsøke brakkvann slik at disse problemene blir mindre. Så i de kaldeste månedene finner du de fleste fiskene innerst i fjordene der det er brakkvann og tilsig fra elver og bekker. Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner, for de største sjøørretene tåler saltvann bedre om vinteren, og de kan du fremdeles finne utaskjærs i saltere vann. Det er lengre mellom disse, men om størrelsen betyr noe, kan ventetida lønne seg.
Vind, strøm, temperatur og saltholdighet bestemmer altså hvor sjøørreten oppholder seg, og vinterstid vil den generelt søke etter varmest mulig vann, og det finner den dypere ned. Mens overflatevannet er rundt 0 grader, kan det være 2-3 grader varmere lenger ned. Fisk derfor litt dypere om vinteren, og oppsøk plasser der vannstrømmer og tidevann fører varmere bunnvann opp til overflata. Om vinteren vil også en fralandsvind kunne presse iskaldt overflatevann utover og føre varmere bunnvann opp mot overflata. Sørvendte plasser der sola har stått på en stund kan også gi den lille temperaturøkningen som skal til.
Om det er dødt i et område, bør du flytte deg etter ca 30 minutter. Prøv å finne et nytt område der vind og strøm er helt annerledes; det kan være der fisken står. Det er flere sjøørretfiskere som mener at bilen er sjøørretfiskerens viktigste redskap...
Mange sier at du skal sveive langsomt når det er kaldt i vannet, for de mener sjøørreten er treg og «vinterstøl» og ikke orker å jakte på et hurtigsvømmende bytte. Som Ingar Heum skriver i den glimrende «Sjøørretboka» (Vega, 2008), ville en slik fisk raskt sulte i hjel. Men det er riktig at ting går tregere i et vekselvarmt dyr når det er kaldt, og en fisk vil ikke bruke unødig energi på et bytte som ikke gir nok næring tilbake. Men når vi vet at sjøørreten klarer å ta en hurtigsvømmende sild i vann som holder 0 grader, burde det si oss at innsveivingshastigheten kan være rask også om vinteren; du klarer uansett ikke sveive så fort at sjøørreten ikke klare å holde følge (men kanskje det kan være lurt å satse på et stort agn som virker som et stort bytte som gir mye næring). Som med alt sjøørretfiske er det nok viktigere å variere innsveivingshastigheten, og sveive slik at slukens bevegelse blir optimal (noen sluker krever rask innsveiving, andre roligere). Mange har hatt suksess med sterke, «unaturlige» farger på agnet når det er kaldt, og det har fungert for meg også.
Ikke glem isfisket etter sjøørreten! Er det trygg is på fjorden, kan du gjøre gode fangster på balansepilk og agnsild.
Lover og regler
Du kan fiske sjøørret (og laks) i sjøen året rundt, og du trenger ikke løse fiskekort. På grunn av at bestandene i Vest- og Midt-Norge er i nedgang, kan det bety at sjøørreten fredes i sjøen i perioder i disse regionene fra 2011. Det er bare lov å fiske med én stang fra land (eller is), men denne kan være utstyrt med to agn (f.eks. sluk og opphengerflue). I båt er regelen maksimalt to stenger per båt, men da kan hver stang bare være utstyrt med ett agn.
Det er forbudt å fiske nærmere elveos enn 100 meter. I mange områder kan det imidlertid være strengere lokale regler, særlig når det gjelder båtfiske (slik som i Indre Oslofjord). Disse må du gjøre deg kjent med.
Minstemålet på sjøørret og laks er 35 cm i Sør-Norge (til og med Nord-Trøndelag), mens det i våre tre nordligste fylker er 30 cm.
Tidevann
Tidevannet er viktig for aktiviteten til all fisk i sjøen. Mange hevder at sjøørretfisket er best på stigende vann, da dette vil føre byttedyrene mot land og gi sjøørreten tilgang til nye jaktområder som oversvømmes. Dette kan være riktig på mange plasser, men det er ikke noe entydig svar på dette. Du kan få sjøørret uansett når i tidevannssyklusen du fisker, og jeg tror det viktigste er at det er strøm i vannet; sjøørreten elsker strøm, og den lever jo også store deler i av sitt liv i ei strømmende elv. Nylig fikk vi bra med sjøørret da tidevannet etter tabellen skulle være på sitt laveste. Mellom en odde og et skjær traff utgående strøm den inngående, og dannet spennende strømkanter og bakevjer. I en times tid var fisket på topp. Topografiske forhold betyr altså mye for hvordan tidevannet vil oppføre seg og påvirke fisket. Det lønner seg derfor å fiske i ett område over tid for å se hvordan strømmen, og bettet, forandrer seg.
Utstyr
Som nevnt er sjøørretfisket et lett fiske. Har du aldri prøvd å fiske målrettet etter denne spennende fisken, er nok slukfisket det enkleste å begynne med. Du trenger ei spenstig stang på 8-10 fot for kastevekter fra rundt 10 til 25 gram og ei passende haspelsnelle med jevn og god brems. Snøret trenger ikke være tykkere enn 0,25 mm. Foretrekker du tynnere multifilament kan du kanskje øke kastelengden med noen metere, men selv er jeg ikke noe glad i multi til haspelfiske.
Utvalget av sluker, jigger, wobblere etc., er enormt, og det er lett å gå seg vill. Kjøp deg noen få, velprøvde modeller i noen ulike farger og størrelser. Jeg synes skjeslukene beveger seg best, og har du noen eksemplarer av Møresilda, Morild, Toby, Sea Trout Spoon, Filur, Crocodile o.l. i slukskrinet, er du sikker. Mange liker sildeslukene (som f.eks. Stingsilda), men jeg syns de går dørgende kjedelig i vannet. Kystwobblerne er heller ikke så spennende i så måte, men de tar mye fisk når ørreten går grunt. Bruk stangtuppen aktivt for å gi dem liv. Shadjigger o.l. brukes av mange, og til dorgefiske er det wobblere som gjelder.
Fluefiske etter sjøørreten er et kapittel for seg, men selv om du ikke er fluefisker, kan du fiske den med flue. Prøv en flue som opphenger over eller etter sluken, eller kastedupp og flue. Med en kastedupp kan du også fiske tynne børstemarkjigger, Gulp-mark eller småfisk. Mulighetene for eksperimentering er mange!
Denne saken ble første gang publisert 02/05 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.