Hva var det dette bandet het igjen...?

Whitesnake - Forevermore

Publisert Oppdatert

Musikkens eldre garde er på full vei tilbake, og blant dem finner vi mesterne på rockeballader, Whitesnake, med deres nyeste offergave 'Forevermore'.

Den originale oppsetningen som ga oss nakkesleng av hiter som 'Here I Go Again' og Still of the Night (Dersom du vil se absolutt ALT som er rett og riktig med 80-talls heavyvideoer, så ta en kikk på den linken. Damn, son! -RT) har gått i oppløsning for lengst, og bare siden i fjor har sjefen hentet inn tre nye rekrutter. Med unntak av trusefukterens egen posterboy Coverdale, er det nok ingen av de andre navnene som får bjellene til å ringe med det første. De fleste har likevel vært involvert med andre superstjerner som Dio, Ozzy og Alice Cooper. Med andre ord, det er ikke akkurat ferskinger som har entret scenen her. Men tilsammen halvannet århundre erfaring blant dem, trenger ikke nødvendigvis å bety noe for kvaliteten. Likevel var 'Good to be Bad' fra 2008 et rockealbum med nok stake til å gi høye håp og forventninger for 'Forevermore'.

Oppsetningen:

David Coverdale - Vokal
Reb Beach - Gitar
Doug Aldrich - Gitar
Michael Devin - Bass
Brian Tichy - Trommer

Sporene:

1. Steal Your Heart Away
2. All Out Of Luck
3. Love Will Set You Free
4. Easier Said Than Done
5. Tell Me How
6. I Need You (Shine A Light)
7. One Of These Days
8. Love And Treat Me Right
9. Dogs In The Street
10. Fare Thee Well
11. Whipping Boy Blues
12. My Evil Ways
13. Forevermore

Bautaene 'Saints & Sinners' og 'Whitesnake' satt listen høyere enn den gjennomsnittlige deltager på et raveparty, og da er det så ikke rart at vi sitter parat med knivskarp kritikk for den nye utgivelsen. Det har kanskje ikke så mye med bandet å gjøre, men heller erfaringen vi har med andre gamle helter som har gått kraftig på trynet på med tafatte forsøk på comeback på denne siden av milleniet.

Coverdale er godt kjent som mannen som myknet opp Deep Purple med sjelfulle ballader, før han etterhvert gikk solo. Han ble den første mannen til å få sutring til å høres macho ut. Ikke mye har forandret seg, for storparten av tekstene på denne platen handler fremdeles om tapte forhold og ulykkelig kjærlighet, med flust av "Baby, please!" og "Take my hand, try to understand". Heldigvis er melodiene mer variert enn tekstene, og vi får servert en potpourri av alt fra vakre serenader til fartsgale solopartier.

Og det er nettopp den vakre stemmen og det briljante gitararbeidet som imponerer mest. Coverdales strupe er garantert blant dem som har holdt seg best gjennom tiårene, og det er nesten umulig å høre på ham at han snart bikker 60. Han er såpass allsidig at han glir like lett inn i klassiske rockehymner ('All Out of Luck'), som rolige ballader ('Easier Said Than Done') og testosteronbomber med hår på brøstet og knust brusk i nesen ('My Evil Ways'). Han kan likevel ikke ta all æren, for rundt ham står et fjellstøtt band med en ungdommelig vigør som gjør at 'Forevermore' ikke bare konkurrerer med, men også danker ut dem som regnes for å være dagens elite.

Man kommer ikke unna at de fremdeles spiller kortene fra storhetstiden, men det er også disse låtene som faller best i smak. Singelen 'Love Will Set You Free' og tittelsporet byr på laktosefri allsang og flerstemte harmonier uten å plagiere seg selv, og det er nok til at vi faller pladask for Coverdale og Whitesnake helt på nytt. Vi skal ærlig innrømme at skiven har sine feilsteg, blant annet et akustisk stykke som gir assosiasjoner til de konebankende sørstatene, i tillegg til en og annen albumfyller. Dette faller fullstendig i skyggen av albumets positive sider. Dette er noe av det bedre vi har hørt i sjangeren så langt i år.

7 av 10 konger!

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag