Hollywood er i full gang med å lage nye versjoner av stort sett alle kassasuksessene fra åtti- og nittitallet, men resultatet er som regel like blottet for sjarm som Vladimir Putin på en dårlig dag.

Heldigvis er det noen mindre kjente perler de sannsynligvis ikke kommer til å røre med en fem meter lang ildtang. Vi snakker selvfølgelig om kultklassikerne.

Noen filmøyeblikk er så kleine, at du får lyst til å klore ut øynene dine og mate de til et kobbel sulteforede, premenstruelle chihuahuaer. Men man har også de scenene som er så hinsides kleine at de får deg til å hvine av fryd, som et kobbel premenstruelle chihuahuaer som får mat for første gang på lenge.

Her er noen av våre favorittscener fra kultfilmhistoriens skattkammer.

The Last Dragon (1985)

”Who is the mastaaaah?!” brølespør Sho’nuff, Shogun av Harlem (!) og filmens hovedskurk. I den avsluttende slåssecenen med helten Leroy, er det tydelig at begge har bruk for både en elektriker og litt hjelp på klesfronten. Med kropper badet i blå stikkflammer og sjuke kostymer kan det et øyeblikk virke som dette er hentet fra innspillingen av Michael Jacksons reklamefilm for Pepsi i 1984, men så er det altså noe så dagligdags som en kampsport-musikal det er snakk om.

Filmen er for øvrig produsert av Berry Gordy, mannen bak plateselskapet Motown. En mann av mange talenter, altså!

Klippet ser du nedenfor. For øvrig skjønner vi at Sho’nuff er litt irritert, han må jo spørre utrolig mange ganger før Leroy gidder å svare.

Kleinhetskfaktoren var kanskje ikke på topp i slåssescenen, men denne dansescenen sprenger skalaen:

Teen Witch (1989)

Denne filmen gikk oss egentlig hus forbi da den først sluppet, men vi tror egentlig ikke vi gikk glipp av så mye. Ikke så lenge vi kan se høydepunktene på YouTube, vel og merke! For her snakker vi virkelig om høydepunkter!

Vårt utvalgte klipp fanger inn essensen av åttitallet på en måte Grünerløkkahipsterne bare kan drømme om, og gjør oss lattermild, sentimental og skikkelig flau, på én gang. I motsetning til hipsterne, som transformerer oss om til en av ”slemmingene” fra åttitallets filmer og tv-serier; vi får lyst til å spytte på Kombisykkelen, stjele solskjermen og dra høyvannsbuksa deres enda lenger opp i bukta.

Vi registrerer også at de skremmende bråkebøttene var særdeles lite skremmende på slutten av åttitallet. Se bare på denne gjengen fryktinngytende ”hip hoppere”: Topp den!

Life Goes On (1989 – 1993)

Vi må ha med en TV-serie også, og da falt valget på "Life Goes On". En i utgangspunktet dørgende kjedelig serie, som likevel hadde sine minneverdige øyeblikk. Ikke minst klippet nedenfor, der sønnen i familien, Corky, gjennomgår en rebelsk fase. Dette gir seg uttrykk i at han drar på seg en skinnjakke, og mimer til Public Enemies ”Fight the Power” under et talentshow i den lokale kirken.

Nok en gang må vi humre høylydt over svunne tiders oppfatning av hva som var skummelt og farlig. Men så var jo også ”Life Goes On” like familievennlig som en strengt sensurert episode av Norge Rundt, så vi skjønner at Corkys opptreden gjorde inntrykk på folk. Det gjorde den i hvert fall på oss.

Infested/Ticks (1993)

Denne skattekisten fra 1993 er en endeløs rekke av scener som fremkaller latterbrøl. De er riktignok ment å være skremmende, men det får så være.

Plottet i seg selv er jo mer morsomt enn det er skummelt: Her dreier det seg om flått, eller som en karakterene i filmen sier; ”The vampires of the insect world”. De kranglevorne vil vel påpeke at det finnes omtrent like mange insekter som lever av å suge blod, som det finnes b-filmer fra åttitallet, men okke som: Her er det selvfølgelig ikke vanlige flått det er snakk om. De lokale marihuanabøndene har nemlig brukt anabole steroider for å få fart på avlingene, med det resultatet at flåtten i området har vokst seg grassalt stor.


Flåtthelvetet Dagbladet

Midt oppi dette flåtthelvetet, som Dagbladet sikkert ville sagt, havner det en gjeng ungdommer som skal på leir for å få orden på livet sitt. Og dette er ikke hvem som helst; blant ungdommene finner vi Seth Green (blant annet Chris i "Family Guy") og selveste Alfonso Ribeiro, altså Carlton fra "Fresh Prince in Bel Air". Sistnevnte spiller en råtass på skråplanet, noe som er et syn i seg selv, men vi har valgt en scene fylt av tramping på gedigne gummiflått, for å vise hvor briljant denne filmen er:

Alfonso Ribeiro hadde forøvrig en karriere lenge før både Ticks og Fresh Prince of Bel Air; som en bonus slenger vi på hit-en ”Not Too Young (to Fall in Love)” fra 1985:

Dette er selvfølgelig bare et lite utvalg. Dersom du har noen favorittfilmer eller -klipp er det bare å tipse oss i kommentarfeltet.

Og så minner vi på om at du hver måned kan få en hel bråte komiske gullkorn ved å abonnere på Pondus.

Abonnér på Pondus, da vel!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!