Film med baller:

The Expendables

Er de gamle best eller bare eldst? Vi har svaret.

Publisert Oppdatert

Når man samler alle de mest ikoniske A-liste actionstjernene fra 80-tallet og oppover til i dag i en film, hva kan vel gå galt? Tja... Hva med stort sett alt? Vi har sett på The Expendables.

Sylvester Stallone, Arnold Schwarzenegger, Dolph Lundgren, Bruce Willis (som på sin nettside virkelig tar vare på fansen), Jet Li, Mickey Rourke. Bare navnene er nok til å gi oss som er glad i 80-talls-action, blod i våre kollektive tissefanter. Sammen står de for de mest profilerte blodsutgytelsene i Hollywood de siste 30 årene, og mellom seg har de vel noe sånn som 15 000 filmliv på samvittigheten. Dermed burde alle disse heltene sammen i samme film, være bedre enn pizza med blowjob og raketter!

Stallone spiller lederen for en gjeng leiesoldater som som får i oppdrag å drepe en general i en fiktiv søramerikansk øynasjon. På rekognosering finner han ut at generalissimoen er i lomma på en slesk CIA-agent med det mål for øye å gjøre øya til en eneste stor kokainfabrikk. På øya kommer han i kontakt med en modig kvinne som viser seg å være generalens datter. Da datteren blir kidnappet av CIA-agenten, finner Stallone ut at han må dra tilbake til øya for å redde henne. Hans team av leiesoldater henger med, og vi skjønner at vi ikke har halvannen time med dvelende nærbilder av sørgmodige kvinner som stirrer utover et øde havlandskap i vente.



Helter: 6

Med navn som Yin Yang, Lee Christmas balanserer heltene i The Expendables hårfint på linjen mellom ærbare menn og totalt psykopater, med en nærmest erotisk tilnærming til tap av menneskeliv. De har vært i krigen før, og gjerne avsluttet den på egenhånd. Det er så mye mannlige hormoner i hver scene at selv fiskepinner kommer i puberteten av å være i samme rom som coveret på DVD-en. De gamle gutta oser karisma i bøtte og spann, men jeg vet ikke om jeg liker dem fordi skuespillerne bærer med seg så mye filmatisk voldsballast, eller fordi de virker troverdige i rollene sine.


Skurker: 4

Okay. Dette er ikke Oscarfilm, men det er likevel greit om skurkene ikke er så endimensjonale at de faktisk ikke synes fra siden. En diktator og en shady CIA-agent med en svær ruslebiff av en henchman er omtrent like tilbakestående som det høres ut. Skal de gå for 80-talls-stuket bør skurkene være overdrevet nærmest ut det homoerotiske.


Umotivert Sex: 0

De er kun to damer med i filmen. Den ene er ekskjæresten til Statham, i en helt umotivert sidestory, samt datteren til generalen. Ingen av disse finner det betimelig å vise så mye som et lite glimt av dajene.


Gla´vold: 10

Holy shit! Om ikke produksjonspengene gikk til manusutvikling, så gikk de i det minste til å vise vold med ketchup og sennep. Våre helter er kvikke med både kniv og gunnere. Statham og Stallone har greie gående der de prøver å vise hvem som er flinkest til å drepe med respektive våpen. Volden er ganske grafisk, men ikke så helt borti staur og vegger som i for eksempel Stallones forrige film Rambo.


Skyting: 10

Og en av de andre deltakerne har en maskinhagle. Jepp. En hagle som avfyres som et automatvåpen, med de mildt sagt blodige resultatene det medfører. Hvordan rekylen må være på en sånn, tør man ikke tenke på, men haglemannen er bygd som Oslo Spektrum, så det later til å funke for ham.


Bilkjøring: 5

Det er en og annen bilscene, uten at det helt tar av. En av lovene for kjøring i actionfilmer er at det må veltes minst en tralle med frukt pr scene, og denne filmen bryter ikke loven i så måte.


Eksplosjoner: 10

Hele den siste tredjedelen av filmen er en eneste lang eksplosjon. Jeg måtte sjekke øyenbrynene mine for å se om de fortsatt var der da filmen var over,


One-liners: 2

En av de viktigste grunnreglene i 80-talls-action er at de skal nærmest renne over av cheesy replikker og dårlige ordspill. De skal komme tett som slim mens gutta nonchalant fyrer av hagler, lobber granater og bedriver utagerende bestikkbruk på fotsoldater. Her var det ikke en eneste morsomhet. Dersom man ikke teller noen paddeflate vitser om at Jet Li er liten av vekst.


Macho-overdose?

Med merittlisten til de involverte i denne filmen, burde The Expendables være det nærmeste man kommer nirvana og orgasme samtidig. Den har alle de rette ingrediensene. Den formelig drypper av diesel og mannesvette. Den har en åndsforlatt historie, lett forglemmelige karakterer og vold tytende ut av alle ender. Likevel ble det ikke bra.

Mye kan ha med regi og klipp å gjøre. Filmen er nemlig forferdelig mørk. Og da mener jeg ikke i tone og innhold. Jeg mener at stort sett alt av action foregår midt på svarte natta. Blir ikke bra film av sånt.

Kampscenene var også klippet ihjel til en mølje bestående av grynt, armer og bein. Jet Li som jo er en av de beste wushu-artistene vi noen sinne har sett på film fikk virkelig ikke vist hva han er god for.

Det ble også litt for mye data-animert blod. For oss som liker å se jukseblod sprute i lårtjukke stråler utover filmsett, blir det ikke helt det samme å se det lagt til i post-produksjonen. Vi vet jo at det er juks, uansett. Men det skal være den rette typen juks.

Problemet er også at filmen er ikke så badass som den prøver så hardt å være. Gutta begynner å bli gamle nå. De er slitne nå. De har ikke samme sulten, selv om de sårt kunne trenge en hit (i allefall noen av dem). Det blir mye posering, mye preik og lite futt. Og når den futten vi får stort sett foregår i mørket, så. Vel...

At filmen avsluttes med Thin Lizzys "The Boys are Back in Town" er ment som et utropstegn etter all moroa, men fremstår bare som en påminnelse om hva badass egentlig er for noe.

src="upload/modules/articles/articles/image/original/193484634451126648906250.jpg" alt="" />

3 av 10 konger

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag