Øresus: Live

Øresus Live: Insurgency Tour

Kinderegg på Elm Street i Oslo: Mat, øl og Metall

Publisert Oppdatert

Overraskelser kan være så mangt. De er best når de er positive. Noe undertegnede kan undertegne på.

Vår veteranmetallarbeider Roar er tilbake, med det som kanskje er den lengste artikkelen i Pondus.nos historie. Men den er vel verdt rekordforsøket. Take it away!

Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en ferietur hvor hovedmålet var å dra så mange fjellørret opp på land i løpet av ti dager. Endelig tilbake i siviliasjonen(hvis man nå kan kalle Oslo sivilisert da), ville jeg raskt ut og treffe noen å snakke med heller enn å snakke til den rare stemmen i hodet mitt.

Turen gikk da til et av de sentrale vannhullene hvor man også kunne få kjøpe seg noe å spise samtidig som trallene fra høyttaleren beveger seg over på klassisk rock/hard rock. Dette er et av mine favorittsteder i Oslo, og fra tid til annen så har de også live musikk der og det er nå overraskelse kom inn i bildet.

Jeg hadde bare så vidt kommet meg innenfor døren, bestilt mat med tilhørende voksenbrus så starter det opp med lydprøve. På scenen stod et ungt band og rigget seg til, og trillene fra lydanlegget fikk meg umiddelbart til å sperre øynene opp og nikke anerkjennende.

En prat med vokalisten avslørte et spennende konsept.

Bandet som stod for den første lydprøven heter Aperion Restraint, og kommer fra Trondheim.
Konseptet de startet denne sommeren er rett og slett en omreisende minifestival. De spiller 28 konserter på 28 dager, noe som vitner om både stort pågangsmot og ambisjonsnivå. De startet opp 17. Juli, har fartet rundt på disse stedene; Vega i Ålesund, Kvarteret i Bergen, Rush i Stavanger, Haandtverkeren i Kristiansand, Elm Street i Oslo, Felix’ i Lillehammer og Café 3B i Trondheim og det hele avsluttes 13. August.

Det står også skrevet i pressemeldingen:
“Dette er galskap. Dette er upløyd mark. Dette har aldri blitt gjennomført i Norge tidligere. Gullrutevinnerne i News on Request (produsenter av bl.a. Himmelblå og Død Snø) sender derfor et kamera-crew med bandet for å lage en 50 min dokumentar om turneen. Apeiron Restraint har i den anleding lansert en PledgeMusic-kampanje . Ikke for å finansiere turneen, men for å bistå dokumentarfilmskaperne.”

Hver gang de har kommet tilbake til samme sted har de hatt med seg to nye band og den torsdagen jeg dumpet midt oppi det spilte de altså på Elm Street og hadde med seg Shadowmind fra Rogaland og Inquested fra Kongsberg.

Dagens Øresus blir derfor litt annerledes hvor vi da går igjennom alle tre bandenes EP/Demoer som er blitt hørt i tillegg til vurdering av Liveopptredenen slik undertegnede oppfattet den… Artikkelen settes opp i rekkefølgen som bandene kom på scenen.

Shadowmind fra Rogaland.


I Følge bandets Facebook side består bandet av disse guttene:
Vocals - Alexander Soares Varhaug
Guitars - Thomas Nesse
Guitars - Tore Fagerheim
Bass - Palmer Møller Hegre
Drums - Vadim Chernyshov

På denne konserten var det imidlertid Gunnar Grude Ueland som trakterte trommene.

Shadowmind spiller brutal men melodisk metal. Bandet oppstod i kjølevannet av oppløsningen av Repent sent 2010. Men, selv om det ikke har gått så lang tid har de klart å hoste opp et knippe med låter og spilt inn en Demo kalt Rebirth, denne er tilgjengelig for en billig penge på denne hjemmesiden:

Sporene:

Rebirth:
Låta starter brutalt og rått med doble trommer og growlingbrøl. Friskt spor og en god start på demoen. De viser umiddelbart hvor landet ligger. Det er fin veksling i vokalen mellom vanlig og growling. Det er fin dramatikk og et riktig fint lydbilde til demo å være.


Escape Me:
Litt seigere takter i dette sporet, og gitarene kommer noe mer til sin rett her synes jeg. Også her er det fin veksling på growling og vanlig vokal, dette er melodiøst og tungt. Skal jeg trekke ned på noe må det være at det er litt for stor kjærlighet til skarptromma. Mulig det er miksen, men jeg synes den blir litt dominerende noen ganger, nydelig gitarsolo da!

Wrath:
Dette er mitt favorittspor på denne demoen, en låt jeg synes har alt. Godt driv hele låta igjennom, og vokalisten jobber så drøvelen må henge som en vaskefille etterpå. Veldig sterkt gitarspill og rytmeseksjonen med trommer og bass har full kontroll hele veien.

Redemption is Dead:
Også siste sporet er det trøkk over, men ikke like mye schwung som på forrige sporet synes jeg. Litt mer ensformig, men allikevel en fin avslutning på en demo som bør fange oppmerksomheten på de som har sansen for denne sjangeren!

Live:

Første bandet ut som skulle sette standarden for kvelden ga full trøkk fra første akkord, og lydbildet satt som ett skudd. Imidlertid synes jeg at man kunne merke at de ikke har spilt sammen som band alt for lenge. Det manglet litt på sceneprestasjonen. Bandet stod litt for langt tilbake fra scenekanten, muligens på grunn av monitorplasseringen, men dette gjorde at vokalisten ble klemt mellom to andre og dermed ble han ikke så fremtredende som en hovedvokalist bør være. Greit nok at scenen på Elm Street er liten, men prøv å se på opptak av Rolling Stones fra 60-tallet da de bare var klubb band og se på hva Mick Jagger klarer på et frimerke av en plass. Dersom vokalisten hadde vært litt mer av publikumsfrier så hadde kanskje dette også smittet over på de andre i bandet, og det er viktig med god publikumskontakt, spesielt i små klubber.

Musikalsk var det imidlertid ikke noe å si på fremføringen, låtene var spenstige og de la en god føring for de etterkommende bandene.

Inquested

Foto: Karolina E. Piwko

Dette Kongsberg-bandet har følgende line-up:

Vokal / gitar - Vebjørn Flaata Gulli

Gitar / backing-vokal - Eirik Jønnum Grimnes

Trommer - Stian Junge Strand

Bass - Magnus Jønnum Grimnes

Inqusted er et Thrash Metal dannet i 2004, den gangen under navnet Inquest. Bandet har av forskjellige årsaker byttet bassist, men Magnus har vært med i bandet siden 2009. Allerede i 2005 ga bandet ut en EP på 3 kalt Inqusted, den gangen hadde altså bandet navnet Inquest. Så i 2007 skiftet bandet navn til Inquested, noe som etter min mening klinger betydelig bedre. I April 2008 ga Inqusted ut sitt debutalbum The Red Chambers under et Spansk distribusjonsselskap. Dette Albumet er underveis til undertegnede i skrivende stund og vil bli omtalt i egen anmeldelse.

Gutta har samtaler oppgitt at de har følgende inspirasjonskilder;

Vebjørn:
Phil Anselmo - Russell Allen - James Hetfield - Nicholas Barker

Eirik:
Glenn Tipton - Dimebag Darrell - Yngwie Malmsteen - James Hetfield

Stian:
Nicholas Barker - James Hetfield - Freddie Mercury

Magnus:
Pantera - Megadeth - Cliff Burton - Jaco Pastorius

Ikke vanskelig å ane retningen på musikken her med tungslående trommer, fete riff tungt driv og rå vokal. Bandet har oppgitt at de har som målsetning å etablere seg som et stabilt og bra Live-band og håper på å finne et plateselskap som er villige til å satse litt slik at de får spille konserter og gitt ut de albumene de ønsker. Siden debutalbumet deres skal få egen omtale i en senere artikkel så tar vi en gjennomgang av de låtene fra konsertens set-liste som er mulig å høre på bandets myspace side

Set-listen:

Kill the messenger (ny låt uten opptak)

Ghost of existence:
Tilbake til et kjappere tempo her idet låta starter med fine gitarsamspill. En god låt dette her også hvor det er solid driv på trommer og bass mens doble gitarer leker seg imellom. Samtidig har låta stødig vokalarbeide hvor det også kommer inn annenvokalist innimellom. En låt som passer perfekt som avslutning på en konsert hvor nakkemusklene får jobbe på spreng!

Human failure:
Låta starter med kjappe gitar riff i noen sekunder resten av bandet kommer inn sammen med et skikkelig vokalbrøl. Deilig tempo og skikkelig sint thrash. Mellompartiet med spanskgitar og elektrisk gitarsolo har nydelig glidende overgang til resten av låta og det hele har et proft og godt lydbilde.

The Underworld:
Dette sporet har et mye seigere trøkk enn det forrige, og er etter min mening thrash i verdensklasse. I alle fall helt klart midt i min gate innen denne sjangeren. Det er tungt, sint og deilig. Fin overgang til litt mer tempo halveis i låta når det dukker opp et mellomspill med vokal og instrumentalpartier omvekslende før man går tilbake til et noe roligere men skikkelig tungt avslutningsparti med flott gitarsolo. Perfekt som teaser for å få lyst til å høre mer og jeg gleder meg til albumet kommer i posten.

Past safe return (ny låt uten opptak)

Live:

Bandet startet rått og brutalt med deilig thrash som løftet publikum ytterligere noen hakk. Bandet viste tydlig at de hadde mer erfaring og var ekstremt godt samspilte. De hadde god kontakt med publikum og man kunne se at de formelig vokste der de stod på scenen. Musikalsk vil jeg si at dette var i verdensklasse uten ett eneste feilskjær. Det var gode låter og et knasende godt spill av samtlige. Publikumskontakten var upåklagelig, og det slo meg mens jeg stod der at jeg skulle ønske Metallica selv hadde vært der og fått oppleve hvordan et virkelig sultent band som brenner for det de gjør ser ut!

Apeiron Restraint

Primus motor for denne omreisende minifestivalen består opprinnelig av denne gjengen:

Carl-Erik Hagelien - guitar
Emil Johan Oliver - guitar
Jonas Svarvaa - bass
Svein Erik Heglum - vocals
Kristoffer Tøsse - drums

Imidlertid så har trommis Tøsse dratt på seg en stygg senebetennelse som har vart i snart et år, derfor har han på denne turneen hatt stand in fordelt på Vidar Lehmann og Ludvig Pedersen. Selv så har Tøsse steppet inn som andre-vokalist. Snakk om å blø for laget!

Apeiron Restraint er et band som beveger seg i det musikalske territoriet industriell progressiv metal som heller gir for mye enn for lite. Trondhjem er en by med stort musikkmiljø, og ingen i bandet kjente hverandre fra før. Bandet ble satt sammen gjennom annonser, oppslagstavler og gjennom venners venner. Først i 2010 stod de samlet som fullt band. Turnékonseptet fant de i en artikkeltechdirt.com, dette epifiserte de noe gjennom å samle til sammen 20 band som da har blitt fordelt på de forskjellige spillestedene, men Apeiron Restraint har da vært headlineren på samtlige konserter.

Bandet oppgir at der lar seg inspirere av fler band hvorav Opeth er sentrale, men også Gojira, Pain of Salvation og Dream Theater nevnes. Framtidshåpet er å få spille der de får spille, gjerne på festivaler eller sammen med litt større band. Videre skal de i studio nå i høst og spille inn et par låter som skal slippes som singler til våren. Når våren kommer tar bandet en liten pause som de skal bruke til å jobbe med nytt materiale teknikk og lignende.

Bandet har allerede utgitt en EP titulert Apeiron Restraint, denne kan i sin helhet lastes ned fra bandets hjemmeside

Sporene

IF:
Denne EP’n starter med sollid trøkk fra første spor. Dessverre så synes jeg at vokalen forsvinner litt for mye i det enorme lydbildet, men samtidig meget sterk låt hvor bandet viser at det trakterer progresiv metall sjangeren til fulle og at de kan sine saker med instrumentene.

In Hermetic:
Litt seigere takter her, og et av denne EP’s beste spor. Her kommer vokalisten mer inn i lydbildet og låta har et solid trøkk hele veien. Dette bandet har en fin dramatisk tilnærming i sine ytringer og jeg liker alle overganger og det fine samspillet som vises.

Deathmonger:
Her folkens, kommer albumets desidert beste spor. En fantastisk låt med masse drama i vokalfremføring og med et riktig godt trøkk i det instrumentelle.

Pandemia:
Avslutningen på plata har et helt annet tempo enn de tidligere sporene. Her er det vokal som kommer i sentrum noe som Svein Erik mestrer til fulle. Tempoet øker riktignok noe utover i låta men det blir ikke speedmetall av den grunn. Derimot så kommer noe av trøkket tilbake, noe som gjør at dette blir et snasen avslutning på en sterk EP.

Live:
Selv om de har oppgitt at de ikke har vært et fullt band mer enn et knapt år så må jeg få lov til å si at de er fantastisk godt samspilte. Det er mulig at denne harde turnevirksomheten har fått dem opp på dette nivået, men all kred for fantastisk fremføring. Det er tydelig at de har lagt ned arbeide med sceneshow.
Bandet stiller i like uniformer og har en opptreden som er innøvd men allikevel løs og ledig. De ofrer seg for både publikum og hverandre, og jeg vil spesielt fremheve den karismatiske vokalisten Svein Erik som virkelig oppnår kontakt med publikum, hopper ned fra scenen og menger seg og har kontakt med samtlige i lokalet. Musikalsk er det heller ingen ting å sette fingeren på. Det er en gedigen spilleglede og trøkket er helt upåklagelig selv nå som det nærmer seg slutten på denne maratonturneringen.

Oppsummering:
Dette konseptet tente meg fullstendig. Det er et meget imponerende stunt som ble dratt i gang av Apeiron Restraint, og jeg skulle gjerne ha vært med hele veien og sett alle 20 bandene!

Jeg fikk denne torsdagskvelden et av mine største musikalske minner, og med tanke på at inngangsbilletten kun var på en skarve hundrings, så må dette være tidenes beste investering selv nå i disse finnanskrisetider! Alle tre bandene var i storform og progresjonen på konserten var fantastisk. De beviste at musikk er best live og jeg gleder meg stort til å følge Shadowmind, Inquested og Apeiron Restraint med det som jeg håper må bli en stor fremtid i Rock ‘n Roll universet!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning