øresus:

Opeth - Heritage

Publisert Oppdatert

Det har gått 3 år siden deres siste album, 'Watershed', som skilte mange gamle fans fra nye. Bandet har ikke latt seg skremme av kritikken, og med 'Heritage' tar de turen enda lengre bort fra stien...

Eventyret Opeth fikk sin turbulente start i 1990, og det skulle gå flere år før bandet fikk en stødig nok oppsetning til å spille inn et debutalbum ( 'Orchid' fra 1995). Siden har de sjarmert verden med sitt unike lydbilde i blandingssjangeren progressiv death metal. Brutaliteten nådde sitt høydepunkt på 'Deliverance', og har siden den gang måtte gi stadig mer plass til den progressive delen av musikken. På 'Heritage' har de gjort spesielt radikale endringer, og kommer garantert til å forårsake både opprør og jubelrop blant fansen.

Oppstillingen:
Mikael Åkerfeldt - Vokal, gitar, mellotron og piano
Fredrik Åkesson - Gitar
Martin Mendez - Bass
Per Wiberg - Keyboard, piano og mellotron
Martin Axenrot - Trommer

Sporene:
1. Heritage
2. The Devil's Orchard
3. I Feel the Dark
4. Slither
5. Nepenthe
6. Haxprocess
7. Famine
8. The Lines In My Hand
9. Folklore
10. Marrow of the Earth


Førsteinntrykk
Noe av det første man legger merke til etter en runde på anlegget, er at Åkerfeldt har latt både stemmen og gitarvrengen få hvile, og det er nesten ikke spor av aggressivitet gjennom hele platen. Det er derimot lagt mye mer vekt på atmosfære, mens de samtidig briljerer med sin tekniske finesse. Mens 'Ghost Reveries' og 'Watershed' fenget oss med melodier gjennom en massiv vegg av lyd, senker de denne gangen skuldrene og virker i tillegg mye mer leken og utfordrende.

Nostalgi
Deler av låter som 'Famine' og 'Nepenthe' virker nærmest som tilfeldig jamming, og minner oss litt om den mer sære delen av europeisk prog rock på begynnelsen av 70-tallet, med både fløyter og andre utradisjonelle instrumenter kastet inn i miksen. (På dette punktet er det sikkert noen som river seg i håret, men det høres helt upåklagelig ut!)

En hyllest til det tradisjonelle
Sporene 'Slither' og 'Folklore' har mange hint til god, gammel heavy metal, med mer tradisjonelt gitararbeid og rytmer enn det de vanligvis driver med. Sistnevnte låt har spesielt mange av de samme kvalitetene som skapte historiske monolitter som 'Child in Time' og 'July Morning', uten at de mister sin egen, varemerkede lyd. De siste tre minuttene av denne låten er kanskje det beste de noensinne har gjort!

Tilpasningsdyktighet
Noe av det som gjør Opeth unike, er at de finner seg godt til rette i alle musikkstilene de berører. Det er ikke rart de liker å eksperimentere. Derfor kan det også være vanskelig å svelge dette albumet. Låtene henger ikke direkte sammen, men albumet fungerer desidert best som et komplett stykke, og om du bryter det opp, mister det noe av magien.

Eventyrlyst
Hvert nye Opeth-album virker nesten som både en hyllest og et farvel til det forrige; et punkt de krysser av på listen, før de tar med seg erfaringen og beveger seg videre til neste utfordring. Det er lett å forelske seg i ett album, og ønske at bandet aldri forandrer seg, men takket være lysten til å utforske og utvikle seg, kommer Opeth til å legge dype spor og en fantastisk, variert diskografi etter seg.

Konklusjon
For gamle fans som falt for death metal-bandet Opeth, blir det nok vanskelig å godta denne "nye" inkarnasjonen, uansett om de har gjort en vellykket overgang. Bandet har selv kalt platen en hyllest til 70-tallet, men det er likevel ingen tvil om hvem du hører på fra første stund, og selv om musikken er langt fra like tung som før, har 'Heritage' også en vanvittig slagkraft som griper deg på helt andre måter enn tidligere album.

Med variasjoner fra det dystre og vakre, til kompliserte og lystige melodier, er dette en plate som det tar tid å absorbere. Selv om den ikke lever helt opp til forventningene som resten av de makeløse albumene deres har satt, så er dette både tid og penger vel investert!

src="http://cockynoodle.com/konger08.jpg" alt="" width="400" height="50" />

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning