pondus musikkskole

Obskure gleder: Captain Beyond

Lyst til å vite litt om musikk utenfor allfarvei? Magister Ulvedal tar saken.

Publisert Oppdatert

Velkommen til en ny musikkserie, der vi har tenkt å dykke et par favner dypere i musikkhavet enn det vi vanligvis gjør.

Pondus har god musikksmak, noe Øverli stadig viser gjennom T-skjortene hans. Den ene storheten etter den andre pryder dette plagget, og får mange anerkjennende nikk fra musikkelskende lesere. I denne serien tenkte vi å ta en titt på de mindre kjente heltene som også fortjener sine plasser blant eliten.

Dersom du tror at dette blir musikknerding for spesielt interesserte, har vi gode og dårlige nyheter. Det blir nemlig det, men selv du som ikke har utviklet gjeller, vil kunne ha glede av å dyppe tærne. Først ut har vi tenkt å presentere det som nesten må kalles en supergruppe:

Captain Beyond


Hvordan det hele startet
Etter at Deep Purple slo grundig gjennom med blodfersk vokalist (Ian Gillan) og radikal endring i stil på albumet 'Deep Purple In Rock', gikk den tidligere gullstrupen deres Rod Evans dessverre ganske fort i glemmeboken. Sammen med blant andre Lee Dorman og Larry Reinhardt fra Iron Butterfly, fortsatte han likevel karrieren med bandet Captain Beyond.


Unikt og eksperimentelt
Gutta kjørte en mer psykedelisk og nesten litt jazzete form for hard rock enn sine tidligere band, med flere hint til det som etterhvert skulle bli kjent som heavy metal. Evans hadde en allsidig stemme som både oste av testosteron, men også ømhet når den måtte. Strupen hans ble backet opp av et kompetent og stødig orkester, og selv korte låter kunne skifte hektisk mellom rytmer, melodier og sjangere, uten at det noen gang ble slitsomt å høre på.

Fra den selvtitulerte debutplaten (1972)

Hva skjedde?
Allerede fra starten var det mye uro i rekkene, og i løpet av utgivelsene av de to første albumene, hadde bandet gjennomgått flere endringer i oppstillingen. Både uoverenstemmelser innad, og innblandinger fra plateselskapet gjorde at Captain Beyond aldri fikk en stødig nok spillerekke til å kunne fokusere hundre prosent på musikken. Urolighetene fortsatte, og da bærebjelken Rod Evans også forsvant i 1973, kollapset bandet.

Dorman og Reinhardt prøvde å holde liv i bandet, og forsøkte noen gjenforeninger senere på 70- og 90-tallet. De klarte derimot aldri å gjenskape samme magien som gjorde de første platene deres så fantastiske. Hvem vet hva som kunne skjedd om bandet hadde overkommet turbulensen i første omgang? Musikken deres var i hvert fall god nok til å nå samme høyder som Deep Purple, Uriah Heep og de andre britiske storhetene på den tiden.