Øresus

Slayer - Repentless

Dette er en plate vi virkelig håper de angrer på...

Publisert Oppdatert

Det er veldig lenge siden Slayer sist laget noe som virkelig var verdt å høre på, og ‘Repentless’ er dessverre ikke albumet som kommer til å bryte rekken av middelmådighet…

Thrash metal hadde et lite stup i popularitet på 90-tallet, men før og siden har det egentlig stått ganske sterkt. Derfor er det kanskje ikke helt rett å si at sjangeren har gjenoppstått de siste 5-10 årene, men det har absolutt vokst opp og fram igjen, og dermed er det utfordrende for “de fire store” å fortsette å være like monumentale. For pokker, bare her til lands har vi råskap som Nekromantheon, Blood Tsunami og Condor som kunne vasket gulvet med de tidligere storhetene!

Metallica er en skygge av seg selv, men kan i det minste skryte av å fremdeles spille for fulle arenaer, uansett størrelse. Mustaine og Megadeth leverer tidvis ålreite saker, men henger for det meste og dingler etter kjerra i en flisete tråd, mens Anthrax i disse dager egentlig bare er et annet ord for miltbrann. Og Slayer? De har fremdeles en av de mest dedikerte tilhengerbasene, til tross for at den siste platen deres som var verdt full pris kom ut i 1996.
 


Siden det ikke finnes et eneste spor på' Repentless' som er verdt å trekke frem, velger vi i stedet å huske Slayer for det de en gang var...

Jeg sier dette ut av skuffelse, ikke hat. Jeg har stor respekt for Slayer og det gode de en gang gjorde. Da de debuterte i 1983 hadde de en ganske unik lyd som inspirerte utallige band, og både death- og black metal skylder garantert mye til Slayers tidlige verk. Jeg skylder dem mye selv også, og ‘Hell Awaits’ er fremdeles en av mine mest dyrebare og oftest spilte plater i samlingen.

Derfor gjør det så vondt å si at ‘Repentless’ er en av de desidert kjedeligste platene jeg har hørt i år. Den har sine veldig korte øyeblikk gjennom noen sløye soloer, takket være den innleide strengeleikaren Gary Holt (Exodus), men resten er en eneste stor parodi av sjangeren de hjalp å skape, og minner mye om den gresseligste perioden av nu-metal. Da vet du at det er gale! Det er fremdeles noenlunde aggressivt og intenst, men det er umulig å høre forskjell på dette og alt det andre rælet vi har hørt fra dem de siste to tiårene.

Det eneste positive som kan trekkes frem her, er at de er over gjennomsnittlig kompetente lyrikere, men uten musikken å backe opp ordene, faller platen med tenna først i grusen. Gary Holt er det eneste som redder ‘Repentless’ fra å være en fullstendig flopp, og han er ikke en del av bandet en gang...

4 / 10

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning