Øresus:

Iron Maiden - The Book of Souls

40 år inn i karrieren, og fortsatt kan de ta pusten fra deg som ingen andre!

Publisert Oppdatert

Vi ønsker fortsatt god bedring til Bruce, for dette vil vi absolutt ha mer av!

Iron Maiden er ikke kjent for de mest radikale endringer i stil. Det har alltid vært en relativt  myk overgang mellom hvert nye album, men de har også alltid noen nye triks i ermet; noen kuriositeter gjemt i en av deres mange hjerneraslende soloer, eller en interessant hikke i takt og tone, for eksempel. Faktisk har musikken deres blitt mindre forutsigbar siden milleniumsskiftet, ikke at vi klager på det de produserte før den tid. Likevel føler jeg at det fremdeles er riktig å kalle dem reinspikka heavy metal, men forskjellen fra mange andre i denne bredeste av sjangere, er at dette er musikk som berører begge ender, og låter slik heavy metal ideelt sett skal låte!

20150908_155448.jpg

Den gode variasjonen i låtene har sikkert mye å gjøre med at (nesten) alle medlemmene har vært med på låtskrivingsprosessen. Smith og Gers sin bakgrunn i mer konvensjonell hard rock, flettes for eksempel godt inn i Murray og Harris sitt mer aggressive driv og forkjærlighet for keltiske melodier. McBrain er også klart og tydelig tilstede, kanskje ikke så mye med pennen, men han behandler fremdeles slagverket med presisjon og ungdommelig entusiasme. Og, Dickinson? Han er fremdeles selveste erketypen; det alle vokalister innenfor hårete musikk, både med og uten testikler, strever etter å etterligne!

Som bobleplast, er det fremdeles noen veldig typiske elementer som fyller kriker og kroker av den komplette pakken, og i løpet av noen låter får man en vag anelse av at man har hørt det før. De er veldig glade i sine galloperende rytmer, og snutter av for eksempel ‘The Red and the Black’ kan forveksles med låter som ‘Rime of the Ancient Mariner’ og ‘Blood Brothers’. Men, dette er tross alt et band som feirer sitt 40-års jubileum i år, så små likheter mellom gammelt og nytt er uunngåelig og absolutt tilgivelig.



...og det var egentlig alt det negative jeg kunne vrenge ut av denne platen. Det er alltid vanskelig å virke balansert og objektiv i en anmeldelse av en fantastisk utgivelse, og ikke framstå som en komplett idiot som alltid gaper høyt uten å se hva som ligger på gaffelen, fordi han blir fortalt at det smaker godt. Iron Maiden er fremdeles et band som både liker og kan det de gjør, og virker å gå inn i studio med det formål å spille inn ferske låter. Avslutteren ‘Empire of the Clouds’ er et veldig godt eksempel på dette; et vakkert stykke musikk på nesten 20 minutter med strykere, horn, piano og gigantiske riff, som sørger for både varmgang i nakkemuskulaturen og “rusk på øyet”.

Med to plater og over halvannen time med musikk, er ‘The Book of Souls’ et ganske ambisiøst og risikabelt verk, men jeg kjedet meg ærlig talt ikke et eneste sekund gjennom den. Denne platen er ikke revolusjonær på noen måte, men Iron Maiden har fremdeles en lyd som bare de kan produsere, og det er en finslepen kunst som mange tar for gitt. Noen vil kanskje si at et sverd bare er et sverd, helt til det kløyver en oljetanker på langs, og der har du Iron Maiden og ‘The Book of Souls’...

9/10

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag