Den store filosofen Homer (Simpson, altså) sa en gang at rocken oppnådde perfeksjon i 1974. Han var ikke langt unna.

 

Mye ble gjort riktig i 1976. Island og Storbritannia bestemmer seg for å avslutte den blodige torskekrigen, Norge havner på en trygg sisteplass i Melodi Grand Prix, og roboter lander på Mars. Blant de viktigere sakene (som vi slipper å konsultere Wikipedia om), finner vi et drøss med plater som står naglet fast i historiebøkene som prakteksemplarer på kunstformen musikk. Så mye godis var det å finne, at vi rett og slett måtte utvide listen for å få plass til alle toppkandidatene:

 

20. Eloy - Dawn

Det skorter ikke på progressiv rock på denne listen, noe som egentlig ikke er så rart siden dette var tiden da sjangeren var på sitt beste og mest tallrike. Det var kanskje derfor at tyske Eloy falt litt mellom stolene og aldri ble særlig kjente utenfor hjemlandet.

 

19. ABBA - Arrival

Da jeg var liten gutt, hadde jeg og en kamerat en diskusjon over hvem som burde skamme seg mest over kassettsamlingen sin; jeg som kronet den med ABBAs 'Arrival', eller han som påstod at Vikingarna var det beste som hadde skjedd musikkverdenen. Jeg har bare blitt mer og mer sikker med årene som har gått... Alle kan minst én låt fra dette albumet, og uansett hvor mye man skammer seg, så digger man den! Ikke prøv å nekte for det!

 

18. Kiss - Destroyer

Uansett hvilke følelser man måtte ha for Kiss, kan man umulig kalle 'Destroyer' et dårlig album. Åpneren 'Detroit Rock City' ligger helt på topp over det beste de noensinne har levert, og det skal vanskelig gjøres å ikke rope ut høyt når refrenget til 'Shout It Out Loud' begynner. Platen har sine svakheter, men styrkene utveier dem som et troll mot en skjør, liten blåklokke.

 

17. Ramones - Ramones

Punken plantet gjerne sine røtter vel over et tiår i forkant, men det var først når band som Sex Pistols og Ramones ble til at sjangeren ble kjent for både liten og stor. Ramones sitt debutalbum starter ikke bare med to av deres mest velkjente låter ('Blitzkrieg Bop' og 'Beat On the Brat'), men følger også opp med et drøss andre lystige og lett-anarkistiske hymner for den nye generasjonen opprørere!

 

16. Kansas - Leftoverture

Kansas var makrellen i en tønne full av britisk sild. Progressiv rock var sjelden vare utenfor Europa, og mange av kritikerne var enige om at det var en god ting etter å ha hørt denne platen. I etterkant har den blitt rettmessig hyllet som noe av det beste amerikanerne hadde å tilby innenfor intelligent rockemusikk. Ironisk nok har 'Carry On My Wayward Son' blitt en populær hymne hos den stereotypiske sørstatsamerikaner, noe som beviser at det er håp for alle.

 

15. Soft Machine - Softs

Soft Machine var en av de største aktørene i Canterbury-scenen av progressiv rock. Stilen deres rangerte fra ravende gal og eklektisk til smertelig treig og enestående vakker. 'Softs' var det siste offisielle albumet deres (selv om noen av de resterende medlemmene besudlet navnet med utgivelsen 'Land of Cockayne' i 1981), og var en mer enn verdig avslutning. 'Softs' er godt variert, og står som min personlige favoritt av dem.

 

14. Blue Öyster Cult - Agents of Fortune

Alle kjenner '(Don't Fear) the Reaper', noe som har gitt folk flest et ganske skrudd bilde av BOC. Musikken deres oser av klassisk hardrock, men har også innslag fra forskjellige tidsperioder og andre sjangre. Mange punk band nevner dem som store forbilder, noe som sikkert skyldes den litt fandenivoldske og løsslupne holdningen deres til arbeidet sitt. 'Agents of Fortune' er et variert album som både kan leke i sølen og ta seg godt ut i dress.

 

13. Steely Dan - The Royal Scam

I følge artikkelen hvor vi rangerte bandets beste album, hadde Steely Dan på dette tidspunktet allerede lagt bak seg sitt beste album, men det betyr ikke at de var tom for verken idéer eller talent. 'The Royal Scam' var mindre rockeorientert, og lente seg mer på jazz og funk enn tidligere. Heldigvis beholdt de den nonchalante holdningen til tradisjonell låtstruktur, og hadde fremdeles flust med bisarre innslag i musikken sin.

 

12. Judas Priest - Sad Wings of Destiny

Bandet som nesten alene har sørget for at verdens garvere fremdeles har arbeid, fulgte opp sin heller kjedelige debutplate med en real tungvekter som mange fremdeles regner som en av deres beste. Om et ungt Iron Maiden i stedet hadde satset på en karriere som et Black Sabbath coverband, kunne de kommet fram til noe lignende. Her snakker vi en ond blanding av episk heavy metal og rauvsparkende testosteronrock!

 

11. The Alan Parsons Project - Tales of Mystery and Imagination

Dette prosjektet (hvor Alan Parsons delte roret med Eric Woolfson) så ikke den helt store suksessen før musikken deres endret seg til mer kline-orientert rock på begynnelsen av 80-tallet. Noe som er synd, med tanke på at det desidert beste arbeidet deres ble utført i det foregående tiåret. Debutplaten deres, en blanding av rockeopera og kunstrock, er basert på verkene til alle gotheres store helt Edgar Allan Poe. Prosjektet hadde også såpass mange gjester på albumet, at det lett kunne forveksles med rulleteksten til en av Ringenes Herre filmene.

 

10. Heart - Dreamboat Annie

Søstrene Wilson ble beskyldt for å være både hekser og å tilbe Pilsebob, noe som kan forklare hvor de fikk talentet sitt fra. 'Dreamboat Annie' var debutplaten som stjal både hjerter og sjeler med sin unike form for hard rock med undertoner av folkemusikk, og låter som 'Magic Man' og ikke minst 'Crazy On You' går fremdeles jevnlig på anleggene våre!

 

9. Camel - Moonmadness

På denne tiden var det omtrent like vanskelig å finne progressive rockeband som det er å finne rasshøl på nettet i dag. Camel var et av de bedre ensemblene som klarte å gjøre nytte ut av hvert sekund i de langdryge låtene sine. Eller, med en plate hvor alle sporene holdt seg under ti minutter, var de vel heller nesten å regne som folk med hastverk...

 

8. Pierre Moerlen's Gong - Gazeuse!

"Jazz" og "fusion" er ord som kan skremme håret grått på selv den beste mann, og de fleste forventer å høre et uhellig rabalder som ligner den nepalske versjonen av Pelle Parafins Bøljeband på diverse hallusinogener. Gong er absolutt spesiell musikk, men av den bedre typen. Etter at bandet gikk i oppløsning, bestemte trommis Moerlen seg for å ta tøylene og dra Gong i en ny retning, bort fra kosmisk rock til mer Santana-esque progressiv jazz. Og, det låter fantastisk!

 

7. Klaus Schulze - Moondawn

Schulze var blant annet medlem av Tangerine Dream og Ash Ra Tempel, før han etterhvert satset for fullt på soloprosjektet sitt. Han regnes for å være en av pionerene innen Berlinskolen av elektronisk musikk, og 'Moondawn' er et helt magisk og hypnotiserende verk med nok synth til å smelte månen, som faktisk danket nevnte Tangerine Dream av listen!

 

6. Manfred Mann's Earth Band - The Roaring Silence

Manfred Mann har en hang for å gjøre helt adekvate låter om til mesterverk, noe han blant annet viste med Bob Dylans 'Father of Day, Father of Night' tidligere, og ikke minst på denne platen, med Bruce Springsteens 'Blinded By the Light'. Han er også en trollmann over tangenter som lett kan hamle opp med Rick Wakeman, noe som de absurde 'Waiter, There's a Yawn In My Ear' og 'Starbird' er gode eksempler på. En undervurdert perle!

 

5. Rainbow - Rising

Ah, Rainbow... Da mannen med gullstrupen møtte mannen med de løpske fingrene. Det er nesten som et vakkert eventyr, bare med masse eksplosjoner og ildsprutende drager. 'Rising' var enda et steg opp fra den allerede imponerende debuten fra året før, hvor Blackmore dro med seg den testosteronladde rocken fra Deep Purple, og Dio tilførte mer melodi og enda litt mer hårete baller til det som etterhvert skulle bli kjent som heavy metal. 'Stargazer' regnes også av mange for å være et av de første tilfellene av power metal. Forut for sin tid og tøft som fy!

 

4. AC/DC - High Voltage

Selvfølgelig må AC/DC på listen, og selvfølgelig skal de høyt opp! 'High Voltage' var deres internasjonale debut, og sterkere førsteinntrykk skal man virkelig streve etter! Med sine tøffe og nærmest tongue-in-cheek tekster om damer, eksplosjoner og kjønnssykdommer hadde rebelske ungdommer funnet sine nye helter. Bandet rakk i tillegg å gi ut enda et briljant album dette året, noe som viser at man ikke nødvendigvis trenger å måtte velge mellom kvantitet og kvalitet.

 

3. Thin Lizzy - Jailbreak

Den nord-irske kvartetten brukte noen album på å virkelig finne seg til rette og vise hva de var gode for. 'Jailbreak' er fullstappet med alt man måtte ønske seg av rock, fra det hårete og blytunge ('Jailbreak' og 'Emerald'), til det lystige og nitriste ('The Boys Are Back In Town' og 'Romeo and the Lonely Girl'). Phil Lynott var en enestående lyriker og musikant, og musikken var upåklagelig utført. Bandets beste i våre ører!

 

2. Rush - 2112

Det er stor enighet om at dette er Rush sitt beste album, og kanskje til og med en av de beste utgivelsene i sjangeren gjennom tidene. Den lille, kanadiske trioen akkompagnerte det vakre rabalderet sitt med episke viser om dystopiske verdener styrt av totalitære regimer, og trommis Neil Peart var en ordsmed som faktisk fikk det til å høres bra ut i tillegg! Både Peart, gitarvirtuosen Alex Lifeson og den androgyne bassklaskeren Geddy Lee regnes for å være blant verdens beste med sine respektive instrumenter, noe som denne platen understeker ganske godt.

 

1. Boston - Boston

Nok en debutplate, og kanskje noe av det mest imponerende og komplette som har blitt levert innen melodisk rock. Vi kunne gått dypt i hver eneste låt, men nøyer oss med å si at det ikke fins et eneste dårlig sekund å spore på denne platen. Studier viser i tillegg at 100%* av avspillinger av 'More Than a Feeling' har endt i klinesesjoner innen de ti første sekundene, og at 'Smokin' og '(Foreplay) Long Time' er klinisk bevist å utløse spontan skjeggvekst på kvinner og barn, og kurerer impotens. Fungerer også forebyggende og posthumt. Et av 70-tallets absolutt beste øyeblikk!

*Tall trukket fra rumpe, ikke faktiske studier, men vi føler oss ganske sikre på spekulasjonene våre...
Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!