33 er ikke i nærheten av et rundt tall. Det dette betyr, er at alle platene som står oppført på denne listen måtte være med!

Det at noen havnet på 33. plass betyr ikke at de kom sluntrende inn med et halvhjertet forsøk på musikk, som var fengende nok til å såvidt huskes. Det betyr at det var et av 33 album som absolutt måtte nevnes som et av årets beste, og forårsaket at jeg måtte utfordre min milde OCD og utvide listen for å gjøre plass til dem. Så er det sagt. La oss starte!



33. The Night Flight Orchestra - Skyline Whispers


Syns du underholdning var best da David Hasselhoff og Don Johnson prydet skjermene og sang søtt i ørene våre og oppførte seg sprøtt for øynene våre? Vel, musikken deres skal du heldigvis få slippe, men dette sideprosjektet, med medlemmer fra blant annet Arch Enemy og Soilwork, satser alt på at du elsker 80-tallet i all dets prangende, neon-glødende teithet. ‘Skyline Whispers’ høres ut som en samleplate av kjenningsmelodiene fra alle de beste TV-seriene, komplett med hinsides sløve tekster, sløye soloer, og synth med en ugudelig eim av kjellerlagret gouda! Akkurat slik vi liker å huske det!



32. Mondo Drag - Mondo Drag


Jeg har snakket om enkelte andre band som trekker mye av inspirasjonen sin fra 70-tallet på denne listen, men Mondo Drag høres rett og slett ut som om de har kommet flyvende gjennom et ormehull nettopp derfra, med slengbukser og frillskjorte inkludert. Her er det skikkelig hårete riff og hammond-orgel om hverandre, og til og med produksjonskvaliteten er ikke til å skille fra den for 40 år siden.

Den selvtitulerte platen deres er ikke på denne listen fordi de nødvendigvis har skapt noe enestående, men fordi de så nøyaktig har gjenskapt følelsen av å være i studio med band som Deep Purple under storhetstiden deres. Låtene deres holder seg også veldig godt på egenhånd, og til tross for likheten til gamle helter, må ikke dette misforstås som en uforskammet kopi av dem. Gåsehud!



31. Visigoth - The Revenant King


Flere av medlemmene i Visigoth er fanatisk opptatt av Dungeons & Dragons, og hvem bedre er egnet til å lage musikk om fantastiske eventyr enn dem som spiller dem ut hver helg rundt bordet i kjelleren? ‘The Revenant King’ gjør ingenting nytt, men det er utført på en så ypperlig måte at man ikke kan unngå å kaste knyttneven i været av glede! Alt det beste fra 80-talls power metal er komprimert ned til en av de herligste timene vi har opplevd på lenge. Dette skal definitivt innlede neste encounter...



30. Wolfheart - Shadow World


For et par år siden, bestemte Tuomas Saukkonen seg for å legge ned alle sine andre musikalske prosjekter og heller fokusere på Wolfheart. Kort tid etter debutplaten rekrutterte han et fullt band, og resultatet av arbeidet deres er et av de beste melodiske death metal albumene jeg har hørt siden starten av sjangeren! Låtene rangerer fra ekstrem metal til det melankolske og umåtelig vakre. Musikken minner litt om Kalmah og Amorphis på sitt absolutt hardeste, men ‘Shadow World’ er eget nok til at det ikke kommer til å forveksles med andre.



29. Gama Bomb - Untouchable Glory


Thrash har riktignok aldri helt gått av med døden, men søkelyset forsvant fra sjangeren rundt overgangen fra 80- til 90-tallet. En stund senere opplevde den en gjenopplivning, men mange av bandene var egentlig ikke særlig mye annet enn glorifiserte coverband. Nord-irske Gama Bomb kan ved første lytt lett forveksles med et av disse, siden ‘Untouchable Glory’ høres veldig mye ut som band som Anthrax og Sacred Reich i sitt ess, med villskapen til Kreator og Sodom.

Men, dette er så eksplosivt, oppfriskende og tvert gjennom gøy festmusikk at det er umulig å ikke forelske seg! Tekstene er tongue-in-cheek og handler om alt fra gamle sci-fi klisjéer til hekser og flatfyll. Og, musikken er spilt av tydelig talentfulle karer som kunne skrubbet gulvet med enkelte av de gamle legendene!



28. Nile - What Should Not Be Unearthed


Den skarpe produksjonen som har sneket seg inn på de siste Nile platene har gjort at enkelte purister har begynt å snu ryggen til dem, men det er egentlig ikke et tap for andre enn dem selv. Nile er fremdeles tung som Jupiters måner kombinert, og brutal som de egyptiske oldtidsritualene de “synger” om. Det er lite som forandrer seg i stilen deres, men så er de også unike, og gjør det de gjør best. Dette er deres heftigste plate siden ‘Annihilation of the Wicked’!



27. Skraeckoedlan - Sagor


Söta bror har i løpet av det siste tiåret gjort stor suksess innenfor 70-talls-hyllende psykedelisk rock, i form av band som Graveyard, Witchcraft og Green Leaf, blant andre. Skraeckoedlan, som sikkert knyter en del tunger med navnet sitt, er også med på notene, men byr på sin egen forfriskende vri. Andreplaten deres er langt tyngre enn de andre nevnte bandene, og har mer av Black Sabbath og Sir Lord Baltimore i seg, på sitt mest melodiøse. ‘Sagor’ er gigantisk!



26. Swallow the Sun - Songs From the North I, II & III


Det fins nok mange band som har tre fulle plater verdt av materiale for hver offisielle utgivelse de kommer med, men det er som oftest en god grunn til at de andre låtene ikke ser dagens lys. Dermed kan disse finnenes siste plate ikke bare virke ambisiøs, men også potensielt ødeleggende for dem. To og en halv time med musikk er mye, men de klarer det. Låtene er fordelt over tre plater (eller sinnsstemninger, om du vil, i form av “Gloom”, “Beauty” og “Despair”) og de leverer hva titlene lover. Det er stort og følelsesladet, og dekker alle deler av doomsjangeren.



25. Iron Maiden - The Book of Souls



Når man har med historiske legender som disse å gjøre, så er det veldig lett å ukritisk dele ut ros og titler til hver nye plate de kommer med, men ‘The Book of Souls’ er faktisk en verdig deltaker på topplistene. Musikken er fremdeles veldig gjenkjennelig for dem som har fulgt med på bandet siden Dickinson kom tilbake til ‘Brave New World’, men viser også at gamle aper kan skrelle ny frukt. Iron Maiden er seg selv lik, men holder fremdeles et veldig høyt nivå på det de holder på med!



24. Elder - Lore



Det er lett å surfe på suksessen til Black Sabbath, fordi det er en bølge som aldri dør ut. Det er kanskje derfor det fins så vanvittig mange stoner band? Tidligere har ikke Elder vært blant dem som virkelig har klart å skille seg ut, men det endrer seg nå! Låtene på ‘Lore’ er få og lange, og hver av dem drar ut i evig-skiftende grooves som minner om alt fra post-metal til Deep Purple, og til og med tidlig Santana. ‘Lore’ er en eneste lang jam session hvor alle er perfekt synkronisert, både musikalsk og sinnsmessig, men hver av låtene står også veldig støtt for seg selv. Fantastiske saker!



23. Paradise Lost - The Plague Within


Paradise Lost er litt som AC/DC. De var med på å definere sine respektive sjangere, og derfor har de lov til å fortsette å høres ut som seg selv. Disse britene har riktignok langt mer variasjon i bakkatalogen sin, og denne platen trekker mye fra alle æraer. Det er stemningsfull gotisk rock, og også langt mer av den klassiske death metal lyden som de startet karrieren med.

Det betyr ikke at gruppen her frir til fansen sin og prøver å cashe inn på alle fronter, for dette er noe av det beste de har levert på lang tid, til tross for den høye kvaliteten de har holdt gjennom karrieren!



22. Shape of Despair - Fields of Monotony


Funeral doom kan være en ganske monoton sjanger, men det betyr ikke at det ikke fins god musikk der. Shape of Despair er blant bevisene på det. ‘Fields of Monotony’ (ikke motarbeid meg på dette, da!) er mer fokusert på det melodiøse enn f.eks. Ahab, men er utvilsomt like massiv! Forestill deg at det siste av menneskeheten søker tilflukt i en gigantisk, underjordisk hule. Ovenfor regner dommedag ned sin vrede, og taket på grotten begynner å kollapse. Dette er lydsporet til menneskehetens siste time.



21. Minsk - The Crash and the Draw


Minsk var et av de mange post-metal bandene som falt i skyggen av Neurosis og Isis rundt milleniumskiftet, men det har ikke stoppet dem fra å levere kvalitetsmateriale siden starten. ‘The Crash and the Draw’ ser bandet komme tilbake etter en lang pause, og det er tydelig at det har vært lite dødtid. Platen er fylt til randen med herlig atmosfærisk musikk, spedd ut med grumsete sludge. Minsk er definitivt på den tyngre siden av post-metal sjangeren, og lener langt mer mot band som Unearthly Trance enn for eksempel Pelican, men har rikelig med elementer fra begge sider. Hvorfor nøye seg med noe når man kan få alt?



20. Mutoid Man - Bleeder


‘Bleeder’ er en kort, men minneverdig affære. Den er litt som den perfekte flørten du traff på interrail en gang i ungdommen. Hun var en fri sjel som takket ja til alle fristelser som kom hennes vei, uansett hvor umulig og dumdristig det måtte være. Slik er Mutoid Man. De klarer aldri helt å bestemme seg hvor de står, og gjør akkurat som de vil. Det er umulig å nagle ned en sjanger for dem, annet enn at det er tuuung gitarbasert musikk! Hver låt tilbyr noe eget, og etter hver avspilling føler du en fryktelig kribling i kroppen til å spille den av på nytt. Og på nytt. Og på nytt...



19. Lost Soul - Atlantis: The New Beginning


‘Atlantis’ er forkullet death metal, mye i samme gate som moderne Behemoth og Belphegor. Platen har en veldig pyntet produksjon uten at det høres syntetisk ut, og man kunne stilt atomuret sitt etter trommisen. Riffene kan smelte hengslene av en kirkedør, men det er likevel et større fokus på å skape heftige, bombastiske melodier, framfor ren blasfemi og fullstendig kaos. Musikken er til tider så tung at det grenser til det absurde, men likevel er de fleste låtene fengende som fy i tillegg!



18. Sunless Rise - Unrevealed


Disse russerne (som tragisk nok fremdeles er usignerte) holder til i en sjanger hvor man virkelig må ha noe å by på for å gjøre seg fortjent til suksess. Melodisk death metal begynte å bli repetativ og oppbrukt allerede for femten år siden, og siden er det for det meste bare tafatte In Flames-kloner som oppgjør sjangeren. Det har på en måte blitt slik at det er der man havner etter at man har gitt opp.

Men, hvis den noensinne skulle bli frisk og relevant igjen, så kommer Sunless Rise til å surfe på toppen av bølgen! Det er fremdeles mye kjent ved musikken deres, men hver låt er så fullstappet med galskap og sårt savnet variasjon, at det blir mer som om noen har pustet nytt liv inn i en tidligere kjempe. Fins det noe slikt som en melodisk death metal opera? Nå gjør det det, i hvert fall.



17. 66Crusher - Wanderer


Bergensbaserte 66Crusher har funnet en god balanse mellom atonal musikk og radiovennlig metal. Det er hovedsaklig drevet av forlokkende melodier på en grunnmur av uforutsigbare, skarpe riff og en trommis som prøver å vippe resten av bandet av med stadige taktskifter. Også vokalen, da! Hårete som en tribble og hard som en gorn!

Bandet virker å ha en forkjærlighet for moderne progressiv musikk og gammel thrash, som gjør at jeg hører en blanding av ‘...and Justice For All’ og ‘Blackwater Park’ i dem. 66Crusher har utviklet sin egen lyd, og det er alltid interessant å høre hva nytt de kommer med!



16. Ghost - Meliora


Med tredjeplaten, vandrer Ghost inn i mer rockeopera territorium, og ‘Meliora’ er ikke like umiddelbart fengende som sine forgjengere. Den trenger noen flere gjennomspillinger før den virkelig sitter, og da betaler den godt tilbake.

Akkurat hva Ghost er, er det vanskelig å sette fingeren på. I det ene øyeblikket hører man ting som minner om Queen, før de vrenger rattet og styrter rett ut i Black Sabbaths dypeste avgrunner. Her får man 60-talls pop og barsk heavy metal, feite soloer og klasking på orgelet verdig en John Lord-hyllest! Vi skulle inderlig ønske at dette svenske orkesteret satte standarden for moderne rock og heavy metal, for det er mange som kan lære en del ting fra dem!



15. Satan - Atom By Atom


Med tanke på at den enestående tilbakekomsten deres i 2013 fikk høyeste karakter hos de fleste anmeldere verden over, er det selvsagt ikke en dum ting at ‘Atom By Atom’ viker lite fra stien de den gang gikk på. Men, den kunne kanskje bydd på litt mer variasjon hvis den skulle havnet lengre opp på listen. Ikke misforstå; medlemmene holder et energi- og temponivå som ville tatt livet av de fleste andre jevnaldrede folk, og NWOBHM-ånden lever i beste velgående i dem. Riff og soloer på denne platen preller lakken og røsker strengene av rivaliserende instrumenter som nærmer seg territoriet deres.

Satan flekker tenner og blåser ut nok en glødende klump med tungmetall, som til tider grenser til thrash. Veldig mye i samme stil som ‘Life Sentence’, og fremdeles like velkommen!



14. Galar - De Gjenlevende


Galar fungerer som en perfekt innføring til ekstrem metal! Til forskjell fra tradisjonell black metal, er dette ultramelodiøs musikk, og vokalen fungerer ofte som hovedinstrument i mange av låtene deres. Her finner man stakkato-riff og blastbeats, lagvis med vokalmelodier og bjeffing, tangenter, strykere og horn, og til tider møtes alt i en rekke vidunderlig koordinerte eksplosjoner. Dette er det man får om man blander Asbjørnsen og Moes eventyr med nagler og lær!



13. Steven Wilson - Hand. Cannot. Erase


Dette er fantastisk behagelig musikk. Det er avslappende, progressiv rock som ofte grenser til pop. Selv om det er strukturert som et pågående stykke uten særlig struktur, krever det også veldig lite ut av deg. Noen låter høres nesten ut som et samarbeid mellom Pink Floyd og Bread på midten av 70-tallet, mens andre lener mer mot Radiohead rundt ‘Kid A’. Deretter sporer det av til Jimi Hendrix, for så å ta turen til Berlin og gå gjennom en krautrock fase. Dette er med andre ord en innholdsrik plate som samtidig er veldig enkel å nyte. Steven Wilson skuffer aldri!



12. Kauan - Sorni Nai


Russiske Kauan (som synger nesten utelukkende på finsk) havner kanskje ikke helt på toppen av denne listen, men får prisen for årets vakreste plate. ‘Sorni Nai’ omhandler det som har blitt en verdenskjent skrekkhistorie, da en gruppe turgåere ble brutalt myrdet i midten av ingenmannsland, uten at russiske myndigheter klarte å slå fast hva som forårsaket det.

Første halvdel av platen er umåtelig sorgtung og stemningsfull musikk, som etterhvert bryter ut i mer dyster doom metal. Det er enkelt, men vanvittig effektivt!



11. Deafheaven - New Bermuda


Deafheaven kan egentlig ikke kalles black metal, av flere grunner. Med låttitler som ‘Baby Blue’ og ‘Gifts For the Earth’ er det veldig tydelig at det er lite blasfemi og djeveldyrking involvert her. I tillegg har dette bandet en langt mer oppløftende lyd ved seg, og minner til tider mer om pop enn ekstrem metal. Likevel må man ha sans for blastbeats og harske vokaler for å sette full pris på ‘New Bermuda’, for Deafheaven kan fremdeles skrelle barken av et forsteinet tre med musikken sin! Garantert å sette et smil om munnen, samtidig som det smelter ut ørevoksen!



10. Kylesa - Exhausting Fire


Kylesa er et band som faller litt mellom stolene. De startet som et mer tradisjonelt stoner band, men virker etterhvert å ha fått innflytelser fra indie rock og shoegaze. Om Baroness hadde kollidert med My Bloody Valentine, kunne resultatet vært ‘Exhausting Fire’. Musikken er ikke direkte tung på samme måte som f.eks. High On Fire, men er absolutt å anbefale til folk som liker å holde nakkemuskulaturen i trening, samtidig som den også tilfredsstiller behovet for avslappende melodier.



9. Killing Joke - Pylon


Killing Joke kan være brutalt repetative og monotone. Mange av låtene bygger på én enkel note, men herregud så mye de får ut av den! ‘Pylon’ har noen helt enestående, vakre melodier, samt noe av det tyngste de noensinne har levert gjennom sin lange karriere. Her er det flust for både dem som likte det gamle stoffet best, da musikken deres minnet mest om støvsuging av metallspon, og for dem som setter pris på ting som The Cure og annen gotisk rock. 80-tallet lever igjen, og Killing Joke styrer skuten!



8. Native Construct - Quiet World


‘Quiet World’ høres ut som det som skjer om man fyller et vogntog med et orkester og eksplosiver, setter Mike Patton og Dream Theater i førersetet, og deretter sender hele sulamitten utfor Orodruin med rakettmotor. På veien ned, treffer mirakuløst nok alle fingre og buer noter som harmoniserer med hverandre, og i det voldsomme kaoset, skaper de musikk verdig Eru Ilúvatars oppmerksomhet.

Native Construct er det man på engelsk kaller “batshit crazy”, men samtidig som de skaper noe veldig unikt her, høres det aldri ut som et utålelig rabalder. “Rabalder”-biten er kanskje en passende del av beskrivelsen, men denne platen er et must for dem som søker virkelig fersk og teknisk briljant progressiv rock!



7. Abyssal - Antikatastaseis


Det britiske enmannsprosjektet Abyssal lager det som ofte blir referert til som flystøy, noe som egentlig er en ganske urettferdig beskrivelse av denne typen komplisert musikk. Det er absolutt overveldende, og etter å ha hørt gjennom denne platen kommer du mest sannsynlig til å trenge et fullt døgn med absolutt stillhet. Det er som å binde seg fast til et tre, stige til himmelen akkurat til du havner utenfor atmosfæren, for så å bli trukket gjennom et tett asteroidebelte med jordens rotasjonshastighet. ‘Antikatastaseis’ er en treningsøkt. Du kommer til å bli sliten, men fornøyd!



6. He Whose Ox Is Gored - The Camel, the Lion, the Child



Denne Seattle-baserte kvartetten har levert det som må være et av årets beste debutplater! Bandet har tidligere gitt oss noen interessante, små EP’er og splitter med andre lokale band, men ingenting som forberedte meg på denne mastodonten av en full-lengder! Her får man drøy bruk av synth og løssluppen holdning til tradisjonelle låtstrukturer i form av post-hardcore og vidunderlig melodiøs rock. Tenk en blanding av Torche og ‘Celestial’-æra Isis.

HWOIG er ikke redd for å ta i bruk tabubelagte virkemidler, og viser at synth og andre elektroniske elementer burde være mer velkommen i tung musikk. Så lenge det ligger i rette hender, selvsagt. Disse oksene gleder jeg meg til å høre mer fra!



5. Intronaut - The Direction of Last Things


Intronaut kaster deg rett ut i galskapen fra første låt, som blander progressiv rock, sludge metal, jazz og alt mulig annet. Rytmeseksjonen er dømt til å forårsake kompliserte brudd i nakken, mens bassen og gitaren stadig krangler om oppmerksomhet. Det høres kanskje slitsomt ut, og ‘The Directions of Last Things’ kan til tider være veldig krevende. Men, den er full av kreative og unike idéer, og ikke minst talenter som ville blitt brent på bålet for heksekunster i gamledager.



4. Vhöl - Deeper Than Sky


Vhöl består av medlemmer fra Yob, Agalloch og Hammers of Misfortune, som alle er høyt respekterte band med imponerende bakkataloger. Bare for å vise akkurat hvor gode de faktisk er, legger de fra seg alt de er kjente for i sine andre prosjekter, og skaper denne bastarden som dekker så og si alle andre sjangre de ikke har vært involvert i ennå.

I det ene øyeblikket er det klassisk heavy metal, før de svir ørehårene med crust, thrash, black og omtrent alt annet du kan komme på innen tung, gitarbasert musikk. Til tross for dette, er ikke ‘Deeper Than Sky’ den mest kaotiske platen på denne listen, men Vhöl er absolutt noe helt eget og udefinerbart. Det er et vanvittig driv i låtene, og den korte trallen ‘Paino’ viser at de også må ha det vanvittig gøy i studio sammen...



3. High On Fire - Luminiferous


Om det er noe denne trioen har lært oss, så er det at melodier ikke trenger å komme på bekostning av støyete, styggtunge monsterriff. Pike og kompani har gjort mer plass til nynneverdige strofer, spesielt i form av ‘The Falconist’ og ‘The Cave’, men har også fullstendig krakilsk musikk i form av ‘Slave the Hive’ og tittelsporet, som får mangt et ekstrem metal band til å framstå som sviskepudding med vaniljesaus. For ikke å snakke om den apokalyptiske avslutteren ‘The Lethal Charmer’, som ebber ut i hylende soloer og grus-gurglende kampbrøl!High on Fire blir bare større og mektigere med hver utgivelse!



2. Leprous - Congregation


Medlemmene i Leprous fungerte i en tid som Ihsahns band på konserter, noe som nok gjorde at flere av oss fikk opp ørene for dem. Og, fullt fortjent var det, for dette er et vanvittig talentfullt ensemble! ‘Congregation’ er sylskarp og perfekt produsert, eklektisk progressiv rock. Medlemmene virker til tider å spille i hver sin takt, før de synkroniserer og eksploderer i gigantiske, fengende melodier, mens vokalisten viser fram gullstrupen.

Denne platen er så energisk, og finter deg stadig ut med uventede brudd og skifter i takt og tone. Det er komplisert, upretensiøs musikk som veldig tydelig er et produkt av hardt arbeid og kjærlighet for det de driver med. Det er ikke snakk om å være den største og mest bombastiske orkestermusikken, eller å ha den lengste listen over eksotiske instrumenter i låtene. ‘Congregation’ er som et lekkert festmåltid stelt i stand av brød og vann!



1. Enslaved - In Times


Deres forrige utgivelse, ‘RIITIIR’, var et av de veldig få albumene som har fått full pott hos oss, og havnet også på toppen av sluttlisten vår tre år tilbake. Den eneste grunnen til at jeg ikke har skrevet en full anmeldelse av deres nyeste plate, er rett og slett fordi jeg ikke fant de rette ordene. Man vil nødig høres ut som en fnisete skolejente eller pretensiøs kunstviter, og det er vanskelig å ikke falle i begge fellene når man skal prøve å beskrive ‘In Times’.

Det krever et tålmodig og herdet øre for å komme seg gjennom dette verket, men herregud for en givende opplevelse det er! Bandet pløyer gjennom absurde melodilinjer, som kaster seg mellom det herlig stygge og det fablede vakre, og det er så mange uventede avsporinger som sender gåsehuden på reiser til hittil uoppdagete steder på kroppen.

Det er vanskelig å forklare denne musikken for noen som aldri har hørt på Enslaved før, for de høres enkelt og greit ut som seg selv (Der kom kunstviteren, gitt). Det er elementer av den mørkeste metal, riff og soloer som hadde vært mer sannsynlig å finne i 80-talls hårmetal, og til og med ørsmå hint til drømmepop! ‘In Times’ er en plate som må oppleves av folk som setter pris på utfordrende musikk, og det spiller ingen rolle hvilken sjanger du vanligvis holder deg til! Fjorårets definitivt beste verk!



Så var det over for denne gang! Sleng på med deres egne favoritter i kommentarfeltet!

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!