Øresus

Lou Reed & Metallica - Lulu

Lou Reed og Metallica hva i all verden er dette, Loutallica?

Publisert Oppdatert

Som mange helt sikkert har fått med seg, så har den noe uventede koblingen Lou Reed og Metallica slippe et konseptalbum sammen. Skepsisen var stor i utgangspunktet, kunne en sånn miks av forskjellige ingredienser ende opp med en spiselig kake? Vel, her er svaret.

Først litt bakgrunnsstoff om gamle Lou, siden det kan være at den yngre garden her ikke vet så mye om denne Rock ‘n’ Roll legenden, og kanskje ikke vil fornedre seg med å bla i sin fars (eller bestefars) aldrende vinylbunke.

Lou Reed er for den eldre garden mest kjent som gitarist, vokalist og komponist i det legendariske New York bandet The Velvet Underground. Dette bandet under management av den genialt sprøe multikunstneren Andy Warhol snudde New York rocken på hodet på slutten av 60—tallet, begynnelsen av 70-tallet. Som soloartist vil han nok mest bli husket for perler som Perfect Day, Rock & Roll Heart og Walk on the Wild Side.

For dere som er helt ukjente med Lou Reed, tro meg dette er Laaaaangt unna den råe thrashen som Metallica på sitt beste kan levere. For Metallica trenger vel ingen egen introduksjon vil jeg tro… Derfor går vi rett på anmeldelsen.

Førsteinntrykk:

Coveret viser torsoen til en utstillingsdukke med avrevne armer og med et sørgmodig modellaktig ungpikeansikt. Albumets tittel er skrevet med rødt i noe som jeg inbiller meg skal forestille blod…

Artistene:
Lou Reed – Gitar og Lead vokal
James Hetfield – Rytmegitar og addisjonal vokal
Kirk Hammet – Lead gitar
Robert Trujillo – Bass
Lars Ulrich – Trommer

Sporene:

CD1

Brandenburg Gate
Albumet starter I det rolige med akustiske gitarer før Lou Reed kommer med sitt kjente mørke fortellervokal. Så slår Metallica inn med tunge riff, men tempoet sliter de med, det er rett og slett for sakte for dem. Så når da Lou kommer tilbake med sin slepne vokal, så er det eneste som slår meg… Hva i svarte helvete er dette? Det låter surt som en kefirfjert og rytmene høres ut som om du lar fireåringer få herje vilt i verktøykassa til far. Dette er rett og slett begredelig. Men, som den ukuelige optimist jeg er, jeg hopper til neste låt og håper det bare er forbigående.

The View
Også her er tempoet for svakt for Metallica, riffet er tungt og mørkt, men alt går i sloooow mooootion. Hadde skiva vært på platespilleren i stedet for i CD-spilleren kunne jeg sverget på at tallerkenen var innstilt på på single-tempo. Men, neida, dette er antakelig det eneste tempoet gamle Lou klarer for tiden, og det låter rett og slett som en søplekvern hvor mor har mistet stålbørsten nedi i knivene.

Pumping Blood
Dette sporet åpner med noe så herlig som fioliner som høres ut som om de er i ferd med å stemmes. Når gitarene derimot kommer øyner jeg et ørlite lys i den beksvarte tunnelen, men så kommer Lou’s vokal igjen og jeg innser at det rett og slett er toget som kommer imot i ekspressfart og jeg er sjanseløs til å hoppe unna i tide. Etter ca 2:20 kommer et fullstendig meningsløst taktskifte, og Lou begynner å fortelle sin historie. Det er nok meningen dette skal gi en slags dramatisk effekt. Og det virker det, for jeg regelrett driter i buksa av redsel over at noe så grimt får lov til å slippe ut på det åpne markedet hvor intetandende musikkelskere kan få tak i det. Jeg holder ikke ut de foreskrevne 7 minutter og 24 sekunder dette skulle vare, og takker gud for fast forward knappen.

Mistress Dread
Dette sporet starter med orgel og stryker toner, så kommer et monotont gitarriff som bare fortsetter og fortsetter og fortsetter selv om Lou kommer inn med vokal, dette er så jævlig folkens at jeg sitter og gråter mine modige tårer mens jeg skriver..

Nåde, Nåde, Nåde… Gi meg neste spor NÅ!

Iced Honey
Ok, her starter iallfall sporet med noe som kan mine om en melodi. Vi får faktisk en låt som i det minste passer til Lou’s sørgmodige vokalleie. Hadde dette vært på et annet album hadde jeg slaktet den og hoppet videre, men her er føles det faktisk som en befrielse fra ondskapen.

Cheat on Me
Dette er siste sporet på CD1 og det hele starter i et lavt tempo med strykere og et lydbilde som tatt fra en film av Akira Kurosawa. Det går sakte og sørgmodig, og først etter ca 3 minutter kommer igjen fortellerstemmen. Dette er så nitrist at etter 7 minutter stopper jeg opp, ikke snakk om at dette rakleverket skal få lov til å fullføre sine drøye 11minutter

CD2

Jeg har nå tilbrakt en time i fosterstilling i dusjen og tror jeg nå er klar til å manne meg opp til å sette på den andre skiven. Må Sankt Cecilia stå meg bi!

Frustration
Også dette sporet starter med strykere i slow motion, like surt som tidligere, men akkurat idet jeg er i ferd med å gi opp dette sporet etter et drøyt minutt kommer i det minste et standard Metallica riff. Mulig at jeg nå begynner å venne meg til jævelskapen, men når Lou kommer inn så høres det slett ikke like ille ut som tidligere. Trodde jeg ja… Men neida, etter 3 minutter så er det fucked again! Riktig nok kommer samme gode riffet inn igjen innimellom men det er ikke nok til å holde på interessen og nok en gang skiftes det spor før låta spilles helt ut.

Little Dog
Hva i svarte er det med dette albumet og sure strykere… Hodepinen kommer sigende inn, men blir reddet i siste liten av akustisk gitar og Lou i noe som kunne fungert på et relativt normalt Lou Reed album. Problemet er bare at det tar aldri av, og det er rett og slett ikke mulig å pine seg gjennom drøye 8 minutter med mindre du allerede er hjernedød.

Dragon
Her er sure strykere i stemmmodus erstattet med sur gitar i stemmemodus. Hjelper det? Nei tenk, det gjør ikke det. Dette er psykotisk, og allerede etter 1 minutt bestemmer jeg meg for at det er nok nå og hopper til siste sporet

Junior Dad
Sukk, strykere igjen… Jeg ser på skiveomslaget, 19 minutter og 29 sekunder?

NO FUCKING WAY!!!!

Aaaaaaaaaaaargh:

Dette albumet er altså et konsept album basert på et skuespill skrevet av tyskeren Frank Vedekind opprinnelig kalt Pandoras Boks. Og alle som kan sin mytologi vet jo at akkurat den boksen bør ikke åpnes. Hadde jeg enda sjekket opp dette før jeg satte dævellskapen i CD-spilleren...

Lou’s lyrikk er vanligvis genial, og det er godt mulig at den er det på dette albumet også, men det er rett og slett klin umulig å høre den.
Alt drukner fullstendig i et oppkok av elendige melodier akkompagnert av en håndtering på gitarene som sterkt fremskredne parkinsonpasienter kunne klart bedre.
Og den godeste Lars Ulrich må ha sittet med ett såpestykke langt opp i rævva under denne innspillingen for stivere trommespill har ikke verden hørt siden guttekorpset i Karasjok dro «Mai du skjønne milde» i 25 minus foran 1. mai toget 1971

Hadde dette makkverket blitt presentert for produsent av en hvilken som helst annen artist, hadde de blitt kjeppjaget så langt at de aldri hadde turt å sette sine ben i et studio igjen. Men, Metallica slipper unna med å levere dritt gang på gang og det gjør meg så EITRANDES FORBANNA!

Men nå er det nok folkens. Dette var min siste anmeldelse av noe som helst som slippes fra disse overbetalte sutrende spikersuppekokerne.
Nå må dere ha meg unnskyldt, nå klarer jeg ikke mer, må bare ut og vaske ørene med lut…

0 av 10 konger


Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag