ØRESUS:

Korpiklaani - Ukon Wacka

Publisert Oppdatert

Ingen plingfest uten finsk polkarock! De mosegrodde rødnakkene i Korpiklaani har i disse dager gitt ut sitt 7. studioalbum 'Ukon Wacka', og sparer verken på krutt eller drikkevarer.

Bandet har nesten klart å holde et snitt på ett album per år, noe som er ganske produktivt i den moderne musikkindustrien, spesielt når de i tillegg tar seg tid til å turnere over hele kloden. På tidligere album har vi fått følelsen av at de har vært litt for ivrig til å komme seg på turné igjen, og hastet seg gjennom både låtskrivingen og studiotiden.'Korven Kuningas' fra 2008 viste bekymringsverdig lite nytenking, og kunne lett forveksles med alt det andre de hadde gitt ut på denne tiden. Det neste årets 'Karkelo' var definitivt et steg i riktig retning, men vi har fremdeles tilgode å virkelig la oss overbevise av de alkoholiserte fjøsnissene.

Oppsetningen:

Jonne Järvelä - Vokal, Gitar
Kalle Savijärvi - Gitar
Jarkko Aaltonen - Bass
Matti Johansson - Trommer
Jaakko Lemmetty - Fiolin, Jouhikko, Sekkepipe, Fløyte
Juho Kauppinen - Trekkspill

Sporene:

1. Louhen Yhdeksäs Poika (Louhi's niende sønn)
2. Päät Pois Tai Hirteen (Hodet av, eller til galgen)
3. Tuoppi Oltta (Et krus med øl)
4. Lonkkaluut (Hoftebein)
5. Tequila
6. Ukon Wacka
7. Korvesta Liha (Villmarkskjøtt)
8. Koivu Ja Tähti (Bjørken og stjernen)
9. Vaarinpolkka (Bestefars polka)
10. Surma (Død)

Det første som slår oss, som egentlig er det samme med hvert av albumene deres, er at instrumentene som vanligvis er reservert for det ypperste av dimlinger og øreskjendere, faktisk kan integreres vellykket inn i både rock og metal.

Med trekkspill, sekkepipe og en haug med andre instrumenter vi forbinder med både folkemusikk og tortur, skaper de en herlig atmosfære som om du selv sitter med seidelen for hånden rundt bålet og kjenner varmen i ansiktet. Mens de tidligere har hatt et litt utilfredsstillende og flatt lydbilde, så klarer de endelig å porsjonere instrumentene og galskapen sin skikkelig på dette albumet.

Musikken er en hektisk blanding av rølperock á la Motörhead og Finntrolls svartnede folketoner, men bandet klarer både å beholde og forsterke gjenkjennelsesfaktoren sin med ti, nesten like uforglemmelige låter om natur og flatfyll. De tradisjonelle innflytelsene er spesielt fremstående på 'Koivi Ja Tähti' og den spinnville instrumentalen 'Vaarinpolkka', mens resten av settet er mer moderne orientert, med alt fra punk til tung metal, og til og med små doser med doom.

Vi savner fremdeles den lekne eksperimenteringen med den finske og samiske kulturen som vi husker fra de to første albumene deres ('Idja' og 'Shamániac'), da de gikk under navnet Shaman, men den mer moderne inkarnasjonen av folkerock vi får servert på 'Ukon Wacka' fenger minst like bra. Det er også en del mer variasjon på denne platen, både med tanke på tempo og stemning. Om ikke låter som 'Louhen Yhdeksäs Poika' og singelen 'Tequila' får blodet til å bruse og setter fart på festlighetene, så bør du sjekke pulsen på gjestene dine, mens det seige tittelsporet og den mørke 'Surma' på den annen side kan ha dysset dem i søvn.

Med 'Ukon Wacka' kan Korpiklaani endelig riste av seg det parodiske stempelet, og menge seg med sine landsmenn i blant annet Ensiferum og Moonsorrow som seriøse deltagere i sjangeren. Det er lett å kjenne igjen musikken deres, men vi savner fremdeles litt eventyrlyst fra deres side. Selv om de gjerne kjører en litt tryggere stil, kan vi likevel trygt si at dette er en av deres mest solide, varierte, og godt gjennomførte utgivelser i den lange karrieren, en trend vi inderlig håper de fortsetter.

8 av 10 konger!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning