ØRESUS:

Judas Priest - Nostradamus

Publisert Oppdatert

Øresus lives again! Og denne gangen tar vi for oss sisteplaten til et av tungrockens største, pionérende band. Det er godt over to år siden 'Nostradamus' kom i butikkhyllene, men vi synes likevel det passer godt å ta en grundig gjennomgang av dette episke konseptalbumet.

Judas Priest er kanskje best kjent for sitt radiovennlige verdensgjennombrudd 'British Steel', med publikumsfavorittene 'Breaking the Law' og 'Living After Midninght'. De klarte å holde oppe farten og intensiteten fra de foregående albumene på mange av låtene, men gjorde også plass til roligere materiale og til og med fengende singalongs. Ikke alle tok leflingen med pop med like godt humør, og mange regner 80-tallet som bandets svakeste periode i karrieren. For andre viste det bare at Judas Priest var et svært allsidig band med mange kort i ermet. Med 'Painkiller' i 1990 klarte gutta imidlertid å riste av seg stadionrocken, og slo tilbake med det som uten tvil er deres tyngste album gjennom karrieren. Klarer de fremdeles å sparke like hardt fra seg?

Oppsetningen:

Rob Halford - Vokal
Glenn Tipton - Gitar og synthgitar
KK Downing - Gitar og synthgitar
Ian Hill - Bass
Scott Travis - Trommer
Don Airey - Keyboard (gjest)

Sporene:

1. Dawn of Creation
2. Prophecy
3. Awakening
4. Revelations
5. The Four Horsemen
6. War
7. Sands of Time
8. Pestilence and Plague
9. Death
10. Peace
11. Conquest
12. Lost Love
13. Persecution
14. Solitude
15. Exiled
16. Alone
17. Shadows in Flame
18. Visions
19. Hope
20. New Beginnings
21. Calm Before the Storm
22. Nostradamus
23. Future of Mankind

Det er 20 år siden 'Painkiller', og det kommer ikke som en overraskelse at gjengen ikke helt klarer å holde det samme tempoet nå til dags. Bandet drar faktisk såpass på årene at de har rukket å feire sitt 40. jubileum, og grensen mellom givaktende respekt og tåresprutende latterkramper kommer helt an på hvordan man ser på 60-åringer ikledt lær, nagler og motorsykkelbart. Men når alt kommer til alt, er det tross alt lyden det kommer an på, og Judas Priest sparer verken på krutt eller krutonger... øh... kreativitet i sin skildring av dommedagsprofeten Nostradamus.

Det første som slår oss ved åpningssporet 'Dawn of Creation' er at vi har en hundre minutters, grandios og pompøs rockeopera i vente. Med både kor og orkester (fra et keyboard, vel å merke) setter de en dyster og forventningsbyggende stemning før startskuddet går med den tunge og seige 'Prophecy'.

Til tider viser Halford en urovekkende middelmådig vokalfremføring, men heldigvis er det såpass lite at man fort glemmer slike bagateller. Gitarduoen (kåret til en av tidenes beste av et respektert nettsted) Tipton og Downing har aldri hørtes bedre ut, og pløyer synkront gjennom øredøvende soloer som om de var 18 år og full av testosteron (og diverse andre substanser) igjen.

Det er vanskelig å trekke ut noen få, enestående spor ettersom de aller fleste holder et like høyt nivå. Som sagt holder de ikke like høyt tempo som i glansdagene, faktisk så er enkelte av låtene tyngre og tregere enn et synkende Blücher. De største overraskelsene er blant andre 'Revelations', 'War' og 'Pestilence and Plague'. Dette er låter som virkelig beviser at gamle hunder kan lære bort nye triks, og dem som noen gang tvilte på talentene deres må nok spise ordene sine, servert med neseblod på en seng av kjetting, etter å ha hørt denne platen.

Med stor variasjon i tempo og lett blanding av den klassiske Priest-lyden og sjangre du aldri ville trodd dette bandet rotet seg bort i, har de skapt et moderne verk av ypperlig kvalitet som de kan se tilbake på med stolthet. Vi anbefaler 'Nostradamus' på det sterkeste, både til gamle og nye fans!

8 av 10 konger!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning