ØRESUS:

In Flames - Sounds of a Playground Fading

Har gutta mistet grepet, eller er siste plata brillefin?

Publisert Oppdatert

Noen mener disse svenskene har styrt skuta inn i middelmådighetens brakkvann, og gått på grunn for lenge siden. Kan 'Sounds of a Playground Fading' servere et klokkerent ballespark og gi tvilerne en solid langfinger?

Sammen med blant andre Dark Tranquility og At the Gates, er In Flames regnet som gudfedre i en av rock og metals mest populære undersjangre. Den melodiske dødsmetallen deres har hatt så stor innflytelse på sjangeren, at den ble oppkalt etter stedet hvor alt startet, den såkalte "Gøteborg-lyden", og har i etterkant vært inspirasjonskilde for utallige nye band. Album etter album, viste de stadig større muskler, og etter suksessen med 'Whoracle' og 'Colony' mot slutten av 90-tallet, skjøt populariteten deres i været, og i dag er de et av verdens mest ettertraktede band.

Ikke alle likte den nye retningen de tok på starten av det nye milleniumet, og etter det langt mer radiovennlige 'Reroute to Remain' i 2002, falt den gamle fanskaren sammen som et korthus i stiv kuling, samtidig som bandet sanket en helt ny generasjon av tilbedere. Trass smerteskrikene fra de gamle death metal-entusiastene, har In Flames stadig beveget seg mot en "snillere" lyd, og selv om det forrige albumet 'A Sense of Purpose' fikk jevnt god kritikk i mediene, var de langt unna gamle høyder.

Oppstillingen:

Anders Fridén - Vokal
Björn Gelotte - Gitar
Niclas Engelin - Gitar
Peter Iwers - Bass
Daniel Svensson - Trommer

Vi skal være ærlige og si at det foregående albumet var smått skuffende, med en traust og generisk lyd de i disse dager deler med altfor mange andre band. De hadde absolutt noe fengende ved dem som fungerte utrolig bra på store konserter, men var mye lettere forglemmelig enn den unike lyden de hadde på 90-tallet. Det har selvsagt med at populariteten deres har fostret en hær av kopier, men som konger av sjangeren bør de kunne hevde seg. Med andre ord, hadde vi ikke altfor store forventninger til deres siste plate...

Det er ikke så mye som har forandret seg, og vi blir møtt med varemerkene Fridéns spesielle stemme, og Gelottes doble gitarharmonier. De første sporene, tittelmelodien og singelen 'Deliver Us', er grandiose verk som tilbyr et fyldig lydbilde og utrolig fengende melodier. Om du hater det som har blitt av bandet du en gang elsket, så kan du ikke annet enn å fiske frem luftgitaren og synge med på disse låtene som garantert kommer til å bli publikumsfavoritter. Det er ikke så vanskelig å innrømme feil, når utfallet er så bra, men platen er ikke over, og vi er heller ikke klare til å tilgi helt ennå...

For på tidligere album har de hatt en tendens til å legge sine beste kort på bordet med en gang, mens de avslutter med middelmådighet og flust med fyllstoff. Overraskende nok skjer ikke det på denne platen! De fleste låtene er fengende og minneverdige på sine egne måter, fra den rolige og hjemsøkende 'The Attic' til tungvekteren 'The Puzzle'. I tillegg får de det forhatte keyboardet og samplingene til å smelte sammen med resten av instrumentene, som om det alltid hadde hørt hjemme der.

In Flames lager den typen moderne metal som posører aldri tør innrømme at de liker. Platen består av en solid spilleliste, kanskje ikke med det mest innovative gitararbeid eller intrikate rytmer, og selv om vi finner noen svakheter innimellom, har de likevel klart å ta tilbake identiteten sin og skiller seg igjen ut fra mengden. Som sagt, kommer de neppe til å finne opp hjulet på nytt i nær fremtid, men denne platen får oss til å tenke over følgende livsdilemma: er det verdt å risikere å gå glipp av gode plater som denne for å tviholde på troverdigheten som et "virkelig" metalhode?

Svaret er enkelt: Absolutt ikke!

7 av 10 konger!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning