Barndommen din VS Internett

Gledesdreperen Internett

Ikke les denne saken dersom du er glad i barndomsminnene dine!

Publisert Oppdatert

Vi setter alle pris på de gode minnene fra barndommen. Kos deg mens du kan, for Internett ødelegger alt. ALT!

For dagens unge er det kanskje vanskelig å forstå, men vi som er i 30- eller 40-åra setter nok ekstra pris på minnene fra barndommens tv-programmer, filmer og lignende. Vi hadde tross alt ikke den overfloden å velge i som dagens småpøbler har.

Undertegnede var for eksempel en av de første i vennegjengen som fikk kabel-tv. Det var bare så synd at sendingene stort sett besto av intervjuer av folk i blokka, utført med et håndholdt VHS-kamera og stort sett filmet i motlys.

Året etter fikk vi derimot et fint knippe utenlandske kanaler, og en ny verden åpnet seg. En fantastisk verden bebodd av He-Man, Thundercats, Roger Ramjet, Inspector Gadget og jeg vet ikke hva. Til og med Care Bears var interessant for en ung pjokk som var sulteforet på impulser fra utlandet. Kabel-tv sitt inntog i heimen var derfor særdeles populært hos undertegnede. Og plutselig ble jeg ganske populær blant klassekameratene også.

Etter hvert fikk de fleste kabel-tv eller parabolantenne, og denne magiske underholdningsverdenen spredte seg blant vennegjengen. Til ekstra stor glede for bestekompisen min Stein, som i to år ble med meg hjem etter skolen for å se Transformers, men alltid måtte dra hjem for å spise middag før det startet. Vi skjønte aldri at programmet begynte til samme tid hver dag. Altså klokka 15.30, da Stein skulle spise middag hjemme.

Det er vel på tide å avslutte mimrestunden før gråten tar meg, men advarselen går ut til alle som kjenner seg litt igjen i den sentimentale sippestunden ovenfor: Internett kommer til å ødelegge alle slike barndomsminner. Interwebbeveven sluker barndomsminnene dine, og det som spyttes ut i den andre enden er som regel perverst, mørkt og helt fjernt fra glansbildene hukommelsen din har malt.

Se bare de følgende eksemplene, som vi fant på en liten surfetur. Vi kan selvfølgelig ikke stå inne for sannhetsgehalten i alle disse eksemplene, noen av de kan være photoshoppet. Det er jo Internett. Men, det er jo heller ikke poenget her. Skaden har uansett skjedd.

Selv om innledningen til saken ble en personlig affære med fokus på 80- og 90-tallet, har vi tatt med ett innslag av litt nyere dato også. Det er jo ingen grunn til at vi gæmliser skal være alene om denne elendigheten. 

Postmann Pat

Han med den svarte og hvite katten, vet du. Den koseligste postmannen i verden, og stort sett får han posten ut i tide også. Nettskurkene greier selvfølgelig å pervertere Pat og kompani også. Plutselig befinner Pat seg i samme situasjon som Marsellus Wallace i Pulp Fiction. Stakkars Pat. 

A.L.F.

Jeg elsket A.L.F. da jeg var liten. Dette hårete lille romvesenet med en appetitt for katter og et utømmelig lager av dårlige vitser var mye morsommere enn bjørnen Colargol, som ikke kunne skilte med stort annet enn evnen til å synge i dur og moll. 

Etter å ha funnet dette klippet på Internet begynner det derimot å demre for meg at stakkars A.L.F. ikke hadde det så lett hos familien Tanner. Spesielt ikke når Mr. Meatloaf krevde inn husleia.