øresus:

Dream Theater - A Dramatic Turn of Events

Publisert Oppdatert
Drømmeteateret presenterer sin nye forestilling 'A Dramatic Turn of Events', men hvordan har de taklet tapet av ett av sine viktigste medlemmer?

Dramatisk har det absolutt vært den siste tiden. Etter at trommisen og den største drivkraften bak bandet, Mike Portnoy, takket for seg etter 25 år lang og tro tjeneste, var vi nok ikke alene om å frykte for bandets framtid, men etter å ha fått inn den nye, og relativt ukjente Mike Mangini (som tidligere har jobbet med LaBrie i Mullmuzzler) bak slagverket, er de nå klare med et nytt album. Hinter tittelen 'A Dramatic Turn of Events' til bruddet med Portnoy, eller har vi store, musikalske endringer i vente?

Oppstillingen:
James LaBrie - Vokal
John Petrucci - Gitar
John Myung - Bass
Jordan Rudess - Keyboard
Mike Mangini - Trommer

Sporene:
1. On the Backs of Angels
2. Build Me Up, Break Me Down
3. Lost Not Forgotten
4. This is the Life
5. Bridges in the Sky
6. Outcry
7. Far From Heaven
8. Breaking All Illusions
9. Beneath the Surface


Første inntrykk
Etter første gjennomgang ville svaret vært at det er få forandringer å spore. På overflaten virker det fremdeles som gode, gamle Dream Theater, som fortsetter trygt i samme retning som de alltid har gjort. De kjører den vanlige, tekniske finessen, og både Rudess og Petrucci briljerer med noen umenneskelige solopartier, men ettersom de har holdt et vanvittig høyt nivå helt siden starten, er ikke denne kompetansen alene nok til å overraske oss lenger. Enkelte kritikere har anklaget dem for å være for gode for sitt eget beste, og at de bare gir ut plater for å briljere med de tekniske ferdighetene sine.

Balanse
De har fremdeles en mer komplisert oppbygging på låtene sine enn en søknad om byggetillatelse, men denne gangen klistrer låtene seg på hjernen med én gang. Tidligere har de virket veldig separerte, med hvert sitt stykke sydd sammen til et lappeteppe, mens de denne gangen bygger mer på gjenkjennelige melodier, og lar de obskure og frenetiske fingerdetaljene støtte oppunder i stedet for å stjele fokus. Låtene har mye bedre flyt denne gangen enn på mange andre plater fra det siste tiåret.

Tettere samarbeid
Uansett hvor blasfemisk det høres ut, så kan det ha vært en bra ting for bandets videre utvikling å miste Portnoy. Mens de fleste medlemmene før bare har fått utfolde seg gjennom soloer, har det vært mye tettere samarbeid denne gangen, og det har garantert virket i deres favør. Man merker spesielt at Rudess og Petrucci har dratt med mye av sine andre prosjekter og inspirasjoner. Synth'en og pianoet spiller en større rolle enn på lenge, og minner oss mye om perioden rundt 'Images and Words' og 'Awake', mens Petrucci glimrer med noen vakre, rolige partier på låter som 'This is the Life' og 'Breaking All Illusions'.

Uinspirerte avbrudd
Som vanlig, gjør de også plass til et par ballader (Far From Heaven, Beneath the Surface), som ganske tydelig er LaBries lekeplass. Resten av bandet virker litt uengasjerte, og kverner ut noen ganske standard låter, flytende på piano og strykere, mens LaBrie synger sårt om å overkomme odds. Dette er ikke nødvendigvis dårlige-, men uinteressante låter som trekker ned helhetsinntrykket.

Oppsummering
Dream Theater gjør det altså fremdeles best med høyt tempo og trynesmeltende solopartier, men har i tillegg klart å holde interessen vår oppe gjennom alle de lengste låtene, som tidligere har blitt en smule langtekkelige. Det er mye som hinter til det de gjorde på 90-tallet, uten at de repeterer seg selv for mye. Dette albumet er rett og slett en perfekt balanse av alt de tidligere har gjort, som både fenger deg momentant, og byr på et hav av detaljer som må utforskes gjennom flere lyttinger.

8 av 10 konger!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning