Øresus:

Dio - Holy Diver

Publisert Oppdatert

Er dette tidenes feteste heavyskive? Det er mye som tyder på "ja". I allefall dersom man skal tro RedakTom. Og det skal man jo.

23. mai 1983, står fjellstøtt i historien som en merkedag på linje med månelandingen og premieren på Flåklypa Grand Prix. Da ble nemlig Holy Diver sluppet. En skive som rangeres oppe i stratosfæren på metalhimmelen sammen med Metallicas Master of Puppets, AC/DCs Back in Black og Maidens Number of the Beast.

Ronnie James Dio, det lille skogstrollet (ærlig talt, han ser ut som om han er gravd opp fra under ei tyrirot) med kjempestemmen hadde tidligere frontet band som Elf, Rainbow og ikke ukjente Black Sabbath, da han tok sin mikk og gikk. Han tok også med seg trommeslager Vinny Appice, og sammen med bassmonster Jimmy Bain (Rainbow) og den unge talentfulle iren Vivian Campbell på gitar, skapte de historie.

Førsteinntrykk:
Allerede ved å se på coveret skjønner vi at vi har en kosestund ved høyttalerne foran oss. Bilde skapte, kanskje ikke overraskende, visse kontroverser i USA, da de mente at en demon som holder en druknende katolsk prest i kjetting i et opprørt hav, kanskje kan gi feil signaler til ungdommen. Dette er tøv og tant.
Dersom man hører på tekstene, vil man ikke finne en eneste link til påstått satanisme. Hvis man i det hele tatt skal si at albumet har noen form for tematikk, så må det være den evige kampen mellom det gode og det onde. Så er det opptil enhver å tolke hva som er hva på ut fra coveret. Uansett er Dios tekster mildt sagt åpne for tolkning, i all sin regnbuehet. Men la oss nå ikke foregripe begivenhetenes gang.

Sporene:

Stand up and Shout:
Vi åpner bredbeint og spandexkledt med et intenst rockeriff. Trommer og bass kommer galopperende inn som hovedfeltet på Øvrevoll, og gjør så plass til Dios vanvittige stemmeprakt. Denne rockerakkeren er i stand til å svi av deg øyenbrynene dersom du sitter for nær høyttalerne, og er en perfekt åpning på ballet. En perfekt sang om hva man må gjøre når hverdagens karusell går for sakte rundt.. Reis deg opp og rop! Hoi!!

Holy Diver:
Introen på denne låta er fantastisk. Aldri har man ved hjelp av så kjipe synthlyder klart å skape en slik stemning av en mørk verden som nærmest drypper av mystiske nattvesen som kaller til hverandre. Fra tordenskrallene til det stupende bwaaaaooo rett før riffet setter inn. Og for et riff. Herrejemini. Dette er destillert Dio. Episk. Mektig. Et pumpende hompeti-riff, som går rett frem, samme hva det støtter på. Dersom du ramler, blir du overkjørt og ingen plukker deg opp. Teksten er, som det meste av Dio nærmest uforståelig, men bjønnkul. Ride the tiger, indeed. Og måten den synges på. Genialt. Det er mange som synes at Jan Werner Danielsen gjorde en god versjon av Holy Diver på Åpen Post.


Nope. Ikke for å disse JW, men Nei. Kun en mann har lov til å synge Holy Diver, og det skal gjøres sånn.


Ferdig arbeid. Dette er forøvrig en Metalvideo slik den skal gjøres. Totalt uten ironi.

Gypsy:
Hva skal til for å toppe forrige låt? Det er ikke mulig. Dermed faller Gypsy, og blir for meg en standard låt. Ikke for det, den inneholder det meste av det en Dio-låt skal inneholde. Et deilig riff, rocketempo, fjong solo, tekst som er heh åpen for tolkning, og selvfølgelig knall vokal. Likevel. Den er ikke helt der oppe.

Caught in the middle:
Det virker som om Dio visste at vi ville trenge litt tid på å hente oss inn etter Holy Diver og stålsette oss for neste. Caught in the middle er en munter krabat, som virker som om den forsøker å tekkes amerikansk Adult Oriented Rock. Dette er vel den låten som jeg mener er svakest på hele albumet. Men det gjør ikke noe, for neste låt er

Don't talk to Strangers:
Leid Milde Ljos. Om dere tillater meg en liten anekdote. Første gang jeg hørte denne skiven og jeg kom til denne sangen, syntes jeg at den var litt døll. For all del et ok gitarriff, og Dio som kom med blomstrete formaninger om hva man ikke burde gjøre. Så kommer han til at man ikke skal drømme om kvinner, fordi they only bring you DOOOOOWN!! Jeg må innrømme at jeg skvatt såpass av den overgangen at jeg la en liten Ferrero Rochér i buksa. (Egentlig ikke, men hot damn, for en overgang!) Det blir ikke tøffere enn dette.
Og soloen. Ai ai, Vivian. Du har kanskje et damenavn, men du spiller gitar som et ekte mannfolk! Jeg trenger ikke si hva jeg synes om stemmen til Dio i denne låta, annet enn DOOOOOOOOWN!!!

Straight Through the Heart:
Nok en gang en aldri så liten nedtur etter forrige megalåt. Men å kalle dette for en nedtur etter Strangers, er som å kalle øh her hadde jeg mange dirty bilder i hjernen, men jeg nøyer meg med å si at det er som å kalle Straight Trough the Heart for en nedtur etter Dont talk to Strangers. Låta rocker. Punktum.

Invisible:
Denne liker jeg. Den er bygd opp litt med en skjev og deilig intro, litt på samme måte som Dont talk to strangers, men der slutter også likhetene. Dette er vel skivas mest kompliserte låt, oppbygningsmessig. Golåt, er det lell.

Rainbow in the Dark:
Denne låta er Dios største radiohit, og her lefles det med synther, uten at det på noen måte drar ned kvaliteten. Teksten skal visstnok være et spark i bjellene på Richie Blackmore, som også er kjent som en av rockens store eg.. eh personligheter. Jeg blåser i det. Sangen er fengende og feiende flott, med et fleskefint synthriff, noe som andre heavyband skjønte kunne gå an i musikken, og begynte å gjøre året etter (Van Halen, 1984 Im looking at you!). Ok, så er den kanskje litt blaut. Men radiohiter er jo gjerne det.

Shame on the night:
Av en eller annen uforståelig grunn er det mange som misliker denne sangen. Jeg kan ikke forstå hvorfor. Greit, den mangler en gitarsolo som setter fingrene i brann, den er kanskje litt repetitiv på slutten. Men den er så tøff at jeg får blodsmak i munnen bare av å tenke på den. Her synes jeg også at Dio synger på sitt aller aller heftigste. Det er ikke shame on the night det er Schjeeym on the naaayyghhthh!!, som bare han kan det. Hvis du vil høre essensen av heavy metal, så måk opp volumet på 11 og hør på overgangen etter mellomspillet, når han begynner på siste verset. Jesus gråt!

Når presten har druknet:
Dio satte seg selv virkelig på kartet med denne plata, og har for alltid befestet sin posisjon som tidenes største (heh heh) heavyvokalist. Etter å ha vært frontmann i store band, med påfølgende store konflikter med andre store personligheter, gjorde han det eneste riktige. Tok med seg bunnsolide musikere og gikk solo. Besetningen på denne skiva er like legendarisk som de derre kara som spiller instrumenter i Beatles.

Det er Ronnie James selv som har produsert plata, og i mine ører er den en av de best produserte skivene fra 80-tallet. Alle instrumentene har fått sin behørige plass, og det låter tungt som elefantbjeller, men likevel åpent og klart. Det er aldri vanskelig å skille noen av elementene fra hverandre, og det gir rommelig plass til Dios stemmeprakt, som jo kan gi plexiglass gåsehud. Tekstene er kanskje litt mye rainbows og light og dark og alver og nisser og troll og denslags. Men det er Dio, mann. Det skal være sånn.

Jeg har kanskje vært litt negativ til noen av sangene, sånn sett under lupen, men dette er uansett nyanser som mellom Everest og K2. Dette er en urkraft fanget i riller (ja, jeg har den på LP også), en kraft som ikke kan stoppes. Den er rainbows, darkness and light! Plata er som å sitte overskrevs på romferga og bare fucking YIIIIHAAAA!!! ut i verdensrommet. Som dere skjønner liker jeg denne plata litt mer enn hva som kanskje anses for sømmelig. Men er det ikke det som gjør en klassiker da? At man går agurk over den nesten på dagen 25 år etter at den er utgitt?

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag