Det er nå tredje år på rad vi oppsummerer årets beste plater, og i tradisjon tro har vi nok en gang utvidet listen. Ikke fordi vi følte den var for kort, men fordi vi ikke har mage til å kutte noen av disse perlene. 2014 var med andre ord et glimrende år for musikkentusiaster!

.

30. Sinbreed - Shadows

Verden burde være godt kjent med tysk power metal etterhvert, og er kanskje til og med blitt litt lei av det. Da er det ekstra godt gjort av Sinbreed å lage et album som lurer seg inn på denne listen! Bandet holder seg til gamle idealer, og kjører beint fram uten noen form for orkestrale hjelpemidler. 'Shadows' er likevel stort og episk, kun bestående av skarpe, galloperende riff og rytmer, og lag på lag med vokalmelodier, akkurat slik det skal være!

.

29. Dog Fashion Disco - Sweet Nothings

Dette absurde, amerikanske bandet blander enkle metalriff med sigøynermusikk, og det hele er pent pakket inn i en overraskende lettfordøyelig form for musikk. Kanskje et samarbeid mellom System of a Down og Kaizers Orkester ville hørt noenlunde slik ut? 'Sweet Nothings' tjener dem kanskje ikke et fullverdig avant-garde stempel, men er absolutt et finurlig stykke musikk som fortjener oppmerksomhet.

.

28. The Birthday Massacre - Superstition

TBM spiller lystig og fengende goth rock, og smører ekstra tjukt på med synthstrofer og elektroniske elementer som nesten kan minne om gamle NES-hymner. Det skal jammen hårete baller til for å prøve å gjenopplive denne sjangeren, spesielt ved bruk av synthen som hovedinstrument! Men, det hele er praktfullt utført, og mange kommer nok til å hate seg selv for å elske hver note av 'Superstition'!

.

27. Animals As Leaders - The Joy of Motion

Dette er et annet band som helt sikkert kommer til å nyte mye hat fremover i tid, om vi kjenner metalfans rett. Det er ikke å nekte på at hvert medlem besitter unik teknisk finesse, men det skal vanskelig gjøres å albue seg inn blant storheter som Blotted Science, Cynic og Liquid Tension Experiment uten at noen tar seg nær av det. Selv om de til tider virker å bite over litt for mye, klarer de å produsere en godt variert og fengende utgivelse som overgår alt de har gitt ut før!

.

26. Judas Priest - Redeemer of Souls

'Redeemer of Souls' er et glimrende, mer power metal orientert album av de britiske legendene, og kanskje deres beste utgivelse siden 'Painkiller'! Halford har fremdeles en enestående stemme (bedre enn på lenge, faktisk), og nykommer på gitar, Richie Faulkner, er mer enn god nok til å døyve savnet etter K. K. Downing!

25. Ancient Bards - A New Dawn Ending

'A New Dawn Ending' er fylt til randen med ultra-pompøs og fartsfylt power metal, helt i stil med den italienske stereotypen. Til forskjell fra de aller fleste andre symfoniske krafthus, stiller Ancient Bards med en langt mer behagelig stemme, for la oss være ærlige; opera-frontet power metal ble allerede slitt løvtynn for flere år siden. Gjengen er også tydelig kompetente låtskrivere, og tilbyr langt mer variasjon på denne platen enn gjennomsnittet.

.

24. Trollfest - Kaptein Kaos

Trollfest er kanskje noe av det sprøeste Norge har levert det siste tiåret, og selv om det til tider ligner på naboene i Finntroll, så settes finnene i skammekroken når det kommer til ren og pur galskap. Bandet synger på en helt tilfeldig blanding av norsk og tysk ("trollspråk"), backet opp av alle mulige former for europeisk folkemusikk blandet med skikkelig oppkvikkende metal. Nevnte jeg at de har en egen saksofonist, i tillegg til en traktør av banjo og trekkspill? Du vet du er nysgjerrig, og du kommer ikke til å angre!

.

23. Space Vacation - Cosmic Vanguard

Dette ukjente bandet lager tvers gjennom gøy heavy metal, om motorsykler, trollmenn, øl og alt annet som skikkelig testosteronrock skal handle om! Musikken minner til tider om Iron Maiden og Coheed & Cambria, men bandet har en unik nok lyd til å skille seg ut i en ellers ganske stillestående sjanger. Det hjelper selvsagt også godt på med en frontmann som kan både synge som en halvgud og traktere gitaren minst like bra!

.

22. Triptykon - Melana Chasmata

De fleste metalheads kjenner til Celtic Frost, men ikke alle har fått med seg Thomas Fischers nye prosjekt Triptykon. Musikken fortsetter i noenlunde samme bane som CFs siste plate 'Monotheist', og er både tungt og langdrygt. I det ene øyeblikket overfalles hjernen av tordnende og bekmørke death metal riff, før det i det neste glir over i nærmest stillestående, gotisk doom. Det er ingenting overlig komplisert ved musikken på 'Melana Chasmata', men Triptykon har likevel klart å skape en helt enestående lyd som kommer til å hekte tilhengere av forskjellige sjangere.

.

21. Iron Savior - Rise of the Hero

Ved første gjennomspillingen, var jeg helt sikker på at dette var Blind Guardian i forkledning. Vokalisten er ofte klin lik til Hansi Kürsch, og den voldsomme og melodiøse koringen minner også mye. Bandet har i stedet røtter i Helloween og Gamma Ray (Kai Hansen var en av grunnleggerne), og føttene er godt plantet i tiden da disse gjorde det best. Det er kjapp, gitarbasert power metal, med sterke og fengende vokalmelodier som kommer til å dra deg tilbake til 'Rise of the Hero' gang på gang!

20. Fallujah - The Flesh Prevails

Deathcore kan være en hesligt dårlig sjanger til tider, men Fallujah har en ganske frisk vri på det hele. 'The Flesh Prevails' er et atmosfærisk, ultramelodiøst og teknisk imponerende stykke musikk som garantert får mange hardbarka metalfans til å rive seg i håret nå som de endelig har møtt på et -core band som de ikke får seg til å hate. Om Pelican og Necrophagist hadde krysset veier, kunne Fallujah vært utfallet.

.

19. Accept - Blind Rage

Det er ikke mer enn noen år siden de tyske legende fant veien sammen igjen, men de har allerede klart å produsere tre nye plater. Tre glimrende plater, til og med! 'Blind Rage' leverer akkurat det man forventer av et kvalitetsband som Accept. Det er gitarbasert, melodiøs tungrock, og låtene rangerer fra galloperende power metal til seigere krigshymner. Det er umulig å ikke synge med når gamlekara drar ut i refrengene sine, og dermed er dette en av de mest fengende platene fra fjoråret!

.

18. Nightbringer - Ego Dominus Tuus

'Ego Dominus Tuus' er lyden av Ragnarok! Amerikanske Nightbringer åpner alle sluser fra første sekund, og er absolutt ikke noe for sarte sjeler! Låtene minner om både Mayhem og Emperor på sitt mest ekstreme, og er noe av det desidert mest krevende man kunne få på øret i 2014. Det er mørkt, sylskarpt og raskt nok til å sprenge gjennom lydmuren, og er med andre ord noe alle med smak for ekstrem musikk burde få med seg!

.

17. At the Gates - At War With Reality

Nesten to tiår etter sin forrige fullengder, viser de svenske ikonene at de fremdeles har teken på melodisk death-/thrash metal! 'At War With Reality' viker ikke mye fra normalen, men de ellers så tryggseilende Björler-brødrene viser seg likevel mer kreativ enn på lenge, og er i sin fulle rett til å komme brasende inn og kreve tronen tilbake. I stedet for å prøve seg på noe helt nytt, perfeksjonerer heller At the Gates sjangeren de en gang var med på å grunnlegge.

.

16. Primordial - Where Greater Men Have Fallen

Disse irene er mestre innenfor hedensk metal, og det er vanskelig å kategorisere dem noe videre enn det. 'Where Greater Men Have Fallen' har som vanlig innslag av eklektisk black metal, men mesteparten av musikken er bygget på en hypnotisk grunnmur lignende psykedelisk rock, omringet av et hav av kolliderende melodier. Det er massivt og meditativt, og like bra som man alltid forventer av Primordial.

15. Crystal Eyes - Killer

Falsettstemmer? Check! Riffing og soloer som plukket direkte fra 1983? Check! Nagler, lær og låter om krigere og fantasiverdener? You better believe it! Det er på tide å bringe tilbake 80-tallet, og for Crystal Eyes kan det virke som om det aldri sluttet. Musikken er hektisk og ultramelodiøs, og blander både power-, progressiv- og god, gammel heavy metal.

.

14. Blodsmak - Av Jord Er Me Komne

Blodsmak har et ganske nyansert lydbilde som det er vanskelig å sjangerbestemme. Debutplaten har ikke høstet annet enn god kritikk, og bandet har blitt sammenlignet med alt fra Hellbillies og Gåte, til Eluveitie og Grand Magus. De vever inn en del norske folketoner, men uten at det blir hovedelementet i musikken deres. Låtene rangerer fra nærmest ballade-aktige partier, til tung, tung metal og pur festrock, og er en av de sterkeste debutene jeg har hørt på lenge!

.

13. Mastodon - Once More 'Round the Sun

Den amerikanske kvartetten har en førsteplass å leve opp til, men selv om de ikke når like høyt i år, betyr det absolutt ikke at dette er en dårlig plate. Bandet har ved hver nye utgivelse hatt en ganske fersk vri på sin egen musikk, men denne gangen føles det heller ut som om de bygger videre på mesterverket 'The Hunter'. Det er mindre eksperimentelt, men er til gjengjeld tyngre, og har fremdeles god nok variasjon til å gjøre hver enkel låt like minneverdig og avhengighetsdannende som den forrige!

.

12. Opeth - Pale Communion

Til tross for at den drastiske overgangen til ren, progressiv rock ble dårlig mottatt av mange tilhengere, har Åkerfeldt og kompani stått på sitt, og fortsatt ned samme sti. 'Pale Communion' viser at bandet har funnet seg mer til rette i sjangeren enn på forgjengeren, og fremstår både mer eksperimentelle og enda sterkere påvirket av 70-tallet (spesielt Canterbury-scenen). Men, de lager fremdeles vakker og dyster musikk slik bare Opeth kan.

.

11. Pallbearer - Foundations of Burden

Pallbearer kjører en tilsynelatende snill og melodiøs form for doom metal, men det er fremdeles tungt og primitivt nok til at både gamle og nye tilhengere av sjangeren lett kan hive seg på. Gjengen er tydelig påvirket av mastodonter som Black Sabbath og Candlemass, men er selvstendige nok til å ha utviklet sin egen, vidunderlige lyd. Pallbearer og 'Foundations of Burden' fungerer som en perfekt introduksjon til sjangeren!

10. Gamma Ray - Empire of the Undead

Kai Hansen gamblet virkelig da han forlot Helloween på toppen av karrieren deres, men har gjort det ganske bra for seg selv i etterkant. 'Empire of the Dead' er nok et album som viser at det har vært et godt år for elskere av power metal, og klarer å være episk på en litt mer behersket måte. Det er langt mindre symfoniske elementer, og mer vekt på gitar og koring i melodiene deres. Hansen og gjengen viser også på flere av låtene at de ikke har mistet teken på speed metal heller, og kan fremdeles blåse av taket når de vil!

.

9. Behemoth - The Satanist

Disse polakkene har alltid vært høyt aktet hos metalfolket, til tross for sin nesten syntetiske lyd, noe som mange regner som en dødssynd. Black- og death metal skal tross alt være stygt og rått! De siste årene har Nergal og kompani også begynt å bli mer eksentriske, og begynner smått å ligne på Mayhem med sine atypiske låtoppsett. Men, de har fremdeles en fot i sine gamle sko og leverer på samme tid noe nytt og spennende, og tryggheten av at de fremdeles er Behemoth.

.

8. Devin Townsend Project - Z2

Den første platen, 'Sky Blue', er ment som en "normal" utgivelse, mens 'Dark Matters' er en oppfølger til den absurde konseptplaten 'Ziltoid the Omniscient' som kom ut for noen år tilbake. Begge deler er massivt melodiøse, men sistnevnte er defintivt mer teatralsk og ustrukturert, slik som en skikkelig rockeopera skal være. Townsend tar et stort steg opp fra den smått skuffende forrigeplaten 'Epicloud'.

.

7. Aeon Zen - Ephemera

Denne britiske gjengen er en velkommen finurlighet på listen! De har en ganske pen og pyntelig form for progressiv metal og djent, som et samarbeid mellom Meshuggah og Dream Theater. På vokal finner vi kjærlighetsbarnet til Dave Murray og James LaBrie (unnskyld for bildene), som er backet opp av et til tider blytungt band som det fråder i munnvikene på. Det skal godt gjøres å hoppe mellom death metal og sirkusmusikk uten at det høres feil ut!

.

6. Misery Index - The Killing Gods

Dette amerikanske bandet har levert grindcore og death metal av ypperste klasse siden starten, og 'The Killing Gods' er intet unntak. Musikken er øredøvende og kaotisk, men de gir også plass til roligere partier, utrolig fengende melodier minnende om klassisk heavy metal, og ikke minst ørevokssmeltende soloer, noe som man aldri skulle tro de kunne komme unna med. Men, det gjør de, og det er plettfritt utført!

5. Solbrud - Jærtegn

Danskene har ikke gjort for mye av seg på disse listene våre, men når de først slår til, så gjør de det med stil! 'Jærtegn' er mektig, brutal og atmosfærisk svartmetall i verdensklasse, og Solbrud legger fra seg samtlige sjangerfrender i støvet dette året! Musikken minner om Primordial på sitt mest melodiøse, blandet med Enslaveds aggressivitet på deres første plater. Definitivt årets perle innen ekstrem metal!

.

4. Rigor Mortis - Slaves to the Grave

Etter at gitarist Mike Scaccia vandret heden i 2012, bestemte bandet seg for å legge inn årene for godt. Som en siste avskjed og hyllest til sin falne broder, ga de ut dette albumet, og det sparker seriøst bakende! Det er en penere produsert versjon av farten og furoren vi kjenner dem for, og blant bølgene av filleristende thrash, finner vi også deilige melodier og minneverdige soloer. Et fantastisk farvel fra et legendarisk band!

.

3. Inter Arma - The Cavern

Dette er egentlig en EP, men på sine tre kvarter, gjør det ene sporet seg kvalifisert som et album i mine ører. 'The Cavern' er ikke like mørk og tung som forgjengeren 'Sky Burial' (som også havnet langt oppe på fjorårets liste), og faller mer under sludge og klassisk heavy metal, med hint av ambient musikk, og Baroness og tidlig Mastodon. Låten hopper titt og ofte mellom de to ekstremene, og ender opp med å være en krevende, men utrolig givende opplevelse!

.

2. Earth - Primitive and Deadly

Earth holder fremdeles fast på den seige, psykedeliske americana lyden som har preget platene deres fra de siste ti årene, men med dette albumet bringer de tilbake mer av de tunge, grove riffene og nettopp den primitive droningen som mange har savnet. Det er en perfekt balanse mellom deres to æraer, og føles aldri ut som et kompromiss. Den sjeldne tilføyelsen av vokal er også et briljant trekk som gjør hvert minutt av 'Primitive and Deadly' til en nytelse, og vi våger oss å kalle dette deres beste album til dags dato!

.

1. Yob - Clearing the Path to Ascend

Yob er lyden av tektoniske plater som kolliderer, permafrost som kryper over kontinenter, og fjell som blir høvlet ned av tidens tann! Mike Scheidt har en herlig hjemsøkende stemme, som rangerer fra bergtroll til sirene, og den lille trioen skaper et helt vanvittig massivt lydbilde på 'Clearing the Path to Ascend'! I løpet av den drøye timen, får man noen få, nødvendige pusterom gjennom herlig atmosfæriske mellomspill, før veggen av lyd ruller over deg igjen. Det er sjeldent at 15-20 minutter lange låter er så minneverdige! Yob er ikke noe for sarte ører, men bør oppleves minst én gang!

.

Se så! Det var vår liste. Legg gjerne til deres egne favoritter fra fjoråret i kommentarfeltet!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!