Friedrich Nietzsche sa en gang at et liv uten musikk, er som et pølsebrød uten pølse.

Ok, kanskje det ikke var et helt ordrett sitat, men poenget er at musikk er en viktig del av hverdagen vår. Til tross for dette faktum, er det mange av oss som insisterer på å ødelegge for oss selv, ved å luke vekk store deler av godsakene. Som å smågnage litt på noen kokte gulerøtter, mens biffen ligger urørt igjen. Hvorfor? Vel, her er tre av hovedgrunnene:

.

Selvpåtvunget mangel på eventyrlyst

For mange er det å høre på musikk det samme som å være i et monogamt forhold. Å høre på noe annet enn favorittbandet regnes som utroskap. Noen tar det til og med til religiøse høyder, og kaller all annen musikk blasfemisk. Greit at man liker et band, men det å fordømme all annen musikk er bare idiotisk.

Det er lov å ha litt variasjon i platehyllen, selv om det kanskje tar litt tid før man tør å åpne seg litt. Jeg har selv vært gjennom den fasen hvor jeg hatet musikk som jeg aldri engang hadde hørt, bare fordi det var forventet av meg. Jeg ville fremstå som en "ekte" metal fan. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg egentlig ikke likte all den musikken jeg hadde hørt på før. Det tok over 20 år før jeg innså at jeg bare fremsto som en kødd med den innstillingen, og lot meg selv endelig høre på akkurat det som passet meg, fra ting som Crystal Method og Herbie Hancock, til Galar og Diocletian.

.

"Alt var bedre før"

Jeg hører til stadighet folk si "Jeg ble født for sent!", at alt var så mye bedre på 60- og 70-tallet. Det stemmer at disse tiårene ga oss mange godsaker, men om du tror at det ikke lages god musikk lenger, så har det nok heller med at du ikke har noen ønsker om å finne den.

Hvorfor radio og musikk-TV er fylt til randen med ræl i disse dager, kunne vi startet en helt egen artikkelserie om. Kort fortalt, er den triste sannheten at folk setter mindre og mindre pris på talentfulle artister som lager utfordrende musikk. Eller, det er i hvert fall det folka som styrer industrien tror. Men, den som leter, finner. Stikk på lokale konserter, del tips og erfaringer med likesinnede, trål nettet, så skal du se at det alltid har finnes god musikk, og det kommer det også alltid til å gjøre.

.

Folk er livredd forandringer

Opeth pleide å være et av de høyest respekterte bandene innen senere tids metal. Da de begynte å sanke flere tilhengere, og de etterhvert ga ut stadig mer progressivt orienterte album, var de plutselig et populært hatobjekt. Den samme historien gjelder for den saks skyld In Flames, og utallige andre band. Skal man ikke være glad på deres vegne når flere folk åpner ørene for dem, og de endelig kan leve av musikken sin?

Jeg ser dette hele tiden. Hva er det som gjør at folk ikke tåler å se heltene sine lykkes? Joda, noen band gjør desperate og mislykkede forsøk på å følge trender, slik at de skal kunne holde seg på topp. Men, som oftest er det er bare sunt at et band forandrer seg med tiden. Jeg ser heller at de gjør middelmådige forsøk på forandring framfor at de stagnerer og ender opp med å lage det samme albumet om og om igjen. Det å tørre å eksperimentere, er det som skiller skikkelig musikk fra masseprodusert listepop.

.

For å understreke poenget med denne artikkelen, kan dere hoppe over på neste side hvor jeg har delt tre eksempler på musikk som jeg for noen år siden hadde vært livredd for å innrømme at jeg hørte på. Noen som føler for å dele sine egne "guilty pleasures" i kommentarfeltet?

Katie Melua

Denne skjønnheten lager helt fantastisk avslappende musikk, som varierer mellom rolig blues og jazz, til ren pop. Ingenting er som å pleie bakrusen med hennes fløyelsmyke stemme og listende fingre på pianoet!

.

Fattaru

På ungdomsskolen var jeg inne i en hip hop fase. Jeg gjorde pinlige forsøk på graffiti, og har til og med vært utgitt på plate under et ræppe-pseudonym. Det er en periode jeg ikke er særlig stolt over, men noe av musikken jeg hørte på da, henger fremdeles igjen. Jeg har ikke mye til overs for monoton snakking om bitchez'n'money over stødige dunkelyder, men så lenge det er noenlunde melodiøst, morsomt og like energisk som disse karene, så kan jeg fint like det.

.

Floex

Floex er pseudonymet til Tomas Dvorak, mannen som laget soundtracket til spillet Machinarium. Dette er nok i det mer sære hjørnet av elektronisk musikk, men jeg har også sansen for ting som Kraftwerk, Juno Reactor og Daft Punk.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!