Stavanger-bandet er i disse dager ute med sitt sjuende album, ‘Darkest White’, og får oss til å tro at det faktisk ligger noe i ryktene om at 7 er et lykketall…

Tristania beskrives ofte som en blanding av gotisk og symfonisk metal, men har overraskende lite til felles med band som f.eks. Paradise Lost og Nightwish. Ensemblet følger også stereotypen ved å ha en vakker, kvinnelig frontfigur som tar seg av rene vokaler, mens grunnlegger Anders Høyvik Hidle står for brumming og bjeffing, samt gitararbeid. Likevel klarer bandet å holde en ganske unik lyd.

Det er ikke for mange soloer eller lignende selvskryt som virkelig viser bandets talenter, men alle låtene er velskrevet, og unngår de fleste klisjéer som nært sagt alle andre band i sjangeren faller for. De klarer dermed å gjøre mange av låtene herlig fengende, uten at de blir forutsigbare. Mariangela Demurtas har også en kraftig og "rockete" stemme som smelter perfekt sammen med resten av bandet, noe som ærlig talt er en stor lettelse. Verden er ganske mett på Nightwish-kloner etterhvert...



Selv om Tristania har dype røtter i gotisk territorium, appellerer de også til folk som er glad i mer testosteronfylt metal. Åpningssporet 'Number', 'Nigh on Earth', tittelsporet og spesielt avslutteren 'Arteries', er barske, tunge låter som får blodet til å koke og svetten til å trille. Sistnevnte minner faktisk litt om dommedagsprofetene Red Harvest, noe som viser hvor allsidig dette bandet faktisk er!

Mens deres forrige plate fikk blandet kritikk, har Tristania skutt gullfuglen med 'Darkest White'! Dette er utvilsomt deres beste verk hittil, og er et album som gjør at man virkelig setter pris på hørselen sin!

9 av 10 konger!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!