Pondus er kresen i musikkveien. Det som siver ut av høyttalerne på puben hans, skal helst begynne på AC og slutte på DC, men noen få andre band har også funnet veien gjennom nåløyet (med vaselin og godvilje). Litt ekstra spesielt var det første gang vi fikk se Steely Dan pryde t-skjorten til vår animerte helt, ettersom bandet ikke passer helt inn i den normale hardrock-dietten hans. Men, hvem kan med hånden på hjertet si at de ikke liker Steely Dan?! De er i hvert fall i godt selskap med Palpatine, sinnasmurfen og andre surpomper...

Da er det dags for å rangere de beste albumene deres, og selv om det fristet med delt førsteplass til hele bunten, så har jeg holdt meg profesjonell (så proff som det går an å være på denne siden, i hvert fall), og gått samtlige plater nærmere i sømmene.

5. Aja (1977)

Om en kar på 70-tallet innrømte at han hørte på både hard rock og disco, var han ute i kulden med en gang. 'Aja' må ha vært et album som gjorde det sårt vanskelig for selv de mest innbitte tungrockere å holde seg til slike ekskluderende regler! Steely Dan dro funken videre mot disco-territorium, og saksofonen ble et mer fremtredende instrument i mange av låtene deres. Det høres overraskende bra ut, selv om jeg ser for meg at mange av dere skjærer grimaser akkurat nå...

4. The Royal Scam (1976)

Bandet bevegde seg sakte men sikkert bort fra jazzrock en liten stund, til en mer funk- og R&B-orientert lyd, og overgangen ble perfeksjonert på dette albumet. Spor som 'The Fez' og 'Kid Charlamagne' kan få selv den mest innadvente regnskapsfører med slips og ørehår til å krype ut på dansegulvet. 'The Royal Scam' er riktignok litt mer radiovennlig enn noen av de foregående platene, men bandet beholdt nok av den eksentriske spillestilen til å fremdeles skille seg ut som en traktor i fruktdisken!

3. Countdown to Ecstasy (1973)

På andreplaten fikk Steely Dan straks en litt mer voksen lyd, og våget å eksperimentere litt mer enn på debuten. Det var her de virkelig begynte å utvikle sin egen spesielle lyd, fra den energiske åpneren 'Bodhisattva' til den sørgmodige avslutteren 'King of the World'. Rent sjangermessig er ikke dette deres mest varierte plate, men talentet deres, både med instrumenter og ord, holder oss underholdt for hvert eneste sekund den varer!

2. Can't Buy a Thrill (1972)

Fins det en bedre debutplate? Akkurat det skal vi ikke bestemme her og nå, men dette er utvilsomt en klassiker som alle med sans for musikk bør ha i hyllen. Her er alle de største hitene deres samlet, og selv Jokke, kanskje verdens mest lojale KISS-tilhenger, sliter med å holde seg rolig og behersket når 'Do It Again' eller 'Only a Fool Would Say That' fyller lokalet. Platen har en fantastisk stemning, og er full av oppløftende og avslappende låter.

1. Pretzel Logic (1974)

Det tredje albumet deres har noen ganske interessante spor, som den snodige 20-talls jinglen 'East St. Louis Toodle-oo' og den akustiske sørstatstrallen 'With a Gun'. Mellom disse fintene, finner vi et mer gjenkjennlig Steely Dan, men alle låtene er stødige som fjell og underholdende som fy! Dette er den desidert mest varierte, kreative og best gjennomførte utgivelsen deres til dags dato, og kommer alltid til å være min personlige nummer en.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!