Alice Chains er seg selv lik, og har faktisk ikke forandret seg mye siden 90-tallet. Skal man gi dem ros for å ha baller nok til å spille i en sjanger som har vært utdødd i 15 år, eller ris for at de ikke har gjort nevneverdige forandringer i musikken sin?

'The Devil Put Dinosaurs Here' består for det meste av seig, psykedelisk grunge, men har et par roligere avbrekk som gjør at det ikke blir en for stor påkjennelse. Både Duvalls og Cantrells stemmer balanserer litt mellom hypnotisk og irriterende nasal, men på spor som 'Voices' og 'Scalpel' komplimenterer de hverandre ganske bra, og viser at de kan hvis de vil.

Det er ikke mange av låtene som er så veldig melodiøse, men de få innslagene er ofte mer oppfinnsom og interessante enn de er fengende. Mangelen på melodier føles uansett som en bagatell når Cantrell drar i gang med soloene sine. 'Hollow' er nok det nærmeste Alice in Chains kommer til en radiohit, og minner mye om 'Down in a Hole', som er blant deres mest kjente låter. 'Stone' er tyngre og mer uforutsigbar, og viser at bandet fint klarer å skille seg ut uten å bli for sære.



Dette er rett og slett en helt ordinær oppfølger. Godt skrevet og utført, men ingen store overraskelser. På begynnelsen av 90-tallet var dette unikt, men nå føles mye av materialet som en gjentagelse av tidligere bragder. 'The Devil Put Dinosaurs Here' vil nok falle godt i smak for dem som liker 90-talls tungrock, men er nok ikke blant platene vi kommer til å huske best i 2013.

7 av 10

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!