De tre gjenværende medlemmene i Black Sabbath har nesten 150 år med musikalsk erfaring mellom seg. Sånt blir det kvalitetsmusikk av!

For drøyt to år siden var det mange av oss som gikk rundt med brede smil og dirrende ereksjoner. Den originale oppsetningen av Black Sabbath var blitt gjenforent! Ikke bare skulle de turnere verden rundt, men de hadde også planer om et flunka nytt studioalbum! Litt av gleden forsvant selvfølgelig da Bill Ward takket for seg, men herregud som vi har gledet oss til dette albumet likevel!


Sabotasje!
Før vi begynner å analysere låtene, må vi først ta kvelertak på Rick Rubin og filleriste ham! Enten man hører på anlegg til sekssifret beløp, eller billigste sorten headset, får man ørene voldtatt av den skurrete og sprakete lyden. Man skulle tro at en fyr som har vært i bransjen i 30 år visste hva han holdt på med, eller at han i det minste hadde lyttet til kritikken etter samme fadese med Metallicas 'Death Magnetic'! Det gjør det litt mer slitsomt å høre gjennom platen, men man hører tross alt låtene, så la oss heller fokusere på dem...


Slik ser altså 'End of the Beginning' ut. Rick Rubin har tydeligvis hodet så langt opp i ræven, at den nesten har svelgt hele overkroppen også!
 


Treg start

Platen starter litt tregt med to langdryge låter, som ikke tilbyr særlig mye nytt. Det er tungt, det er seigt, det er metal. Ikke særlig mye mer å si om dem, dessverre. Det er ikke før på tredjesporet 'Loner' at bandet begynner å fange oppmerksomheten vår. Denne er det litt mer krutt i, og har i tillegg et litt fengende refreng som fremdeles surrer rundt mellom ørene. Neste låt ut er 'Zeitgeist', eller 'Solitude, part 2' som vi liker å kalle den...


Den som venter på noe godt...
SÅ løsner det endelig! 'Age of Reason' tar oss tilbake til bandets storhetstid, med grom, psykedelisk tungrock og et småbombastisk og melodiøst refreng som bare sprader bredbent inn som et av Sabbaths beste verker på flere tiår! Helt ypperlig! Det stopper ikke der, for platen ut følger godsakene som perler på snor. 'Damaged Soul', med sin munnspillsolo, oser av sørstatsrock som Clutch på sitt mest løsslupne. 'Methademic' minner litt om Ozzys første soloplater, mens 'Pariah' runder det hele av med en helt enestående solo av halvguden Iommi!


Noen småfeil til tross

Flere av låtene er ganske repeterende, og kunne lett tålt å enten bli spritet opp litt, eller kuttet ned drastisk. Fra og med femte spor, er dette en helt fantastisk plate, og har til og med overgått våre villeste forventninger! Vi kan ikke glemme den litt trege starten, men '13' er likevel en plate som alle bør unne seg.

8 av 10 konger!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!