Tenacious D har tidligere gitt oss både nakkesleng og latterkramper. Klarer de å toppe galskapen med sitt nye album, 'Rize of the Fenix'?

Dette har aldri vært et band man skal ta for seriøst, men med Jack Blacks overraskende sterke stemme, og Kyle Gass sine gitarferdigheter, er det er vanskelig å ikke forvente god musikk. Selv om humoren ofte har blitt for grov eller teit (eller begge deler) for folk flest, har de også vist en herlig energi og lidenskap for rock som man bare må elske og beundre.

Det er 6 år siden de kom ut med 'The Pick of Destiny', så nå er vi spente på hva de har klart å koke sammen!


Sporene:

1. Rize of the Fenix
2. Low Hangin' Fruit
3. Classical Teacher
4. Señorita
5. Deth Starr
6. Roadie
7. Flutes and Trombones
8. The Ballad of Hollywood Jack and the Rage Kage
9. Throwdown
10. Rock is Dead
11. The F**ked Our Asses
12. To be the Best
13. 39


Oppstillingen:
Jack Black - Vokal og gitar
Kyle Glass - Vokal og gitar
John Konesky - Gitar
John Spiker - Bass, tangenter og programmering
Dave Grohl - Trommer

Førsteinntrykk
Mens de fremdeles kjører den samme, barnslige, sex-fikserte prompehumoren i tekstene sine, virker det som om de prøver å treffe en helt annen målgruppe med selve musikken. Flere av låtene minner om godt voksne artister som Eagles og Dr. Hook på sitt mest kjedelige og "country-ete", og det passer bare ikke. Også de små hørespillene mellom låtene har mistet piffen, og vi kjenner vi blir mer flaue enn underholdt. Kanskje med unntak av 'Flutes and Trombones'...



Hvor er hitene?
Platen har heller ingen av de øyeblikkelige hitene som vi fikk servert på de to første platene deres. 'Tribute' og 'Pick of Destiny' gikk rett etter strupen og trommehinnene våre, og ble værende. Den dag i dag nynner vi lystig med til 'Belzeboss' og 'Wonderboy', men selv etter 5-6 gjennomspillinger, er det ingen av sporene på 'Rize of the Fenix' som skiller seg ut på samme måte. Misforstå oss rett; de klarer fremdeles å rocke, men det går ikke noe dypere enn det.


Konklusjon
Det er synd å si det, men dette er det kjedeligste Tenacious D har kommet med hittil. Musikken mangler den energien som Jack Black vanligvis sprudler av, og det minner litt om da Neil Young bare pøste ut musikk for å gjøre seg ferdig med platekontrakten sin. Selv om låtene ikke er direkte dårlige, går de fleste rett i glemmeboken, og vi vet at duoen kan bedre enn dette. Det fungerer strålende som bakgrunnsmusikk, men vi kommer neppe til å dedikere noe videre kvalitetstid til platen etter denne anmeldelsen...


De beste sporene: 'Throwdown', 'Rize of the Fenix' og 'Señorita'

6 av 10 konger!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!