Om ikke det gjenforente Black Sabbath klarer å leve opp til forventningene, har vi i det minste Black Pyramid å glede oss over. Vi har hørt og smakt på den nye platen deres 'II'.

Denne trioen fra junaiten er relativt ferske, men debutplaten deres fra 2009 høstet jevnt over strålende kritikk, og noen blasfemer mumlet til og med om rettmessige tronarvinger etter Black Sabbath. Om de skal gjøre seg fortjente til det, må de selvsagt slå på stortrommen og bevise at de ikke bare er et one-hit wonder. Klarer andreplaten å sjarmere oss like mye som debuten...?

Oppstillingen:
Andy Beresky - Vokal og gitar
Clay Neeley - Trommer og synth
Gein - Bass

Sporene:
1. Endless Agony
2. Mercy's Bane
3. Night Queen
4. Dreams of the Dead
5. Tanelorn
6. Sons of Chaos
7. Empty-handed Insurrection
8. The Hidden Kingdom
9. Into the Dawn

Førsteinntrykk
At de blir sammenlignet med Black Sabbath, er ingen overraskelse. Dette er skitten og hårete hard-rock, og kunne like gjerne vært oppfølgeren til 'Sabbath Bloody Sabbath'. Headbangingen lokkes fram med riff fra den mørkeste enden av bluesskalaen, før de ofte drar ut i melodiøse medleys og mellomspill. Til og med vokalen har et lite hint av Ozzy!

Ledere, ikke følgere
Nå er det sikkert flere som har fått inntrykket av at dette ikke er noe annet enn et glorifisert coverband. Men selv om de bringer tilbake magien som mange har savnet siden 'Sabotage', så er det her snakk om å plukke opp igjen der band som Blue Cheer, Sir Lord Baltimore og selvsagt Black Sabbath, slapp mot midten og slutten av 70-tallet. Black Pyramid bygger videre på arven med sin egen moderne og kreative vri.

Øredøvende trio
Noe av det mest overraskende, er hvordan tre karer klarer å lage så mye lyd! Andy Beresky har en kraftig og grumsete røst som runger over de massive tonelandskapene. Mens rytmeseksjonen ofte forsvinner i bakgrunnen av andre band, har de en mye viktigere plass i Black Pyramids lydbilde. De holder en fin balanse mellom drøvtyggende rytmer, og punk og thrash tempo.

Melodiøst
Det som er det tydeligste skillet mellom Black Pyramid og resten av sjangeren, er at de ikke tviholder eller begrenser seg til bluesskalaen. Som nevnt er det flust av vakre melodier og soloer på toppen av tordnende riff og rytmer. Vokalen er også mer melodiøs enn på debuten, og 'II' kommer nok til å nå et langt større publikum.

Konklusjon
Dette er både mer teknisk og melodiøst enn de fleste utfordrerne deres, og de har gjort sjangeren til sin egen i stedet for å plagiere og resirkulere gamle idéer. 'II' har fremdeles noen ørsmå svakheter, men det blir ubetydelige, spesielt etter å ha hørt de lengste stykkene 'Into the Dawn' og 'Dreams of the Dead', og den fengende 'Mercy's Bane'.

Dette er et band som har vist tydelig fremgang, selv etter å ha levert et enestående debutalbum, og det skal mye til for å stoppe dem fra å nå toppen. Om du er glad i Black Sabbath, Mastodon og Baroness er dette ypperlig for deg!

9 av 10 konger!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!